Skam er et våpen du ikke har rett til å bruke

Har du noen gang skammet deg? Ikke bare følt deg litt flau, men virkelig skammet deg. Gjorde du noe du visste du ikke burde gjøre, noe skikkelig, skikkelig dumt, og ble tatt på fersken av en du liker og respekterer? Fortalte du noen at du var forelsket i dem, og de reagerte med å le av deg? Måtte du gå den berømte "walk of shame", og, i stedet for å føle deg kul eller ironisk, følte du deg bare... skamfull? Uansett hva det var, vedder jeg på at du husker følelsen.

La meg gjette: Du rødmet så sterkt at varmen brant i kinnene dine. Uttrykket "Jeg skulle ønske et hull ville åpne seg og svelge meg hel" var plutselig ikke lenger bare en abstrakt idé for deg. Magen din sank så lavt, at du var redd du kom til å måtte sjekke kjelleren etter den på veiein ut. Kanskje du følte deg kvalm, eller til og med svimmlel. Tanken "Aldri igjen skal jeg være i en situasjon som denne" gikk på repeat inne i hodet ditt. Hvordan det enn føltes, skal jeg vedde på at du ønsket deg så langt vekk derfra som mulig. Jeg tror de fleste av oss ville følt det sånn, jeg tror de fleste av oss ville gjort MYE for å unngå å virkelig føle skam igjen.


"Slank deg, din tjukkas! Du er ekkel!"

Jeg undres på hvordan du følte deg, den dagen de to fyrene i en passerende bil ropte dette til deg. Jeg tror du kanskje hadde litt dårlig selvtillit i forlhold til kroppen din, kanskje du hadde følt det sånn en stund. Jeg tror allikevel ikke, at du i det øyeblikket gikk rundt og tenkte på hvilken "ekkel tjukkas" du var. Jeg vet at skammen skyller over deg som en tidevannsbølge. Du ser deg rundt, og innser at iallfall et par av menneskene som var i nærheten også hørte dem. Tårer stikker i øynene dine.
Kanskje det er dagen du bestemmer deg for å slanke deg.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og folk gir deg komplimenter: "Du ser kjempebra ut, hva gjør du annerledes?"
"Du ser bra ut, har du gått ned i vekt?"
"Jeg ser du har gått ned i vekt, bra for deg!" Det føles helt utrolig godt!
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje, som iallfall 95% av de som slanker seg (inkludert slankekurene som er "livsstilsendringer"), du går opp i vekt igjen. Kanskje, som de fleste slankere, du ender opp feitere enn du var før du begynte å slanke deg. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

Du leser en artikkel om skuespiller/regissør Kevin Smith som ble kastet av et fly for å være for feit. I kommentarene under artikkelen deler et stort antall mennesker "skrekkhistorier" om den gangen de var tvunget til å sitte gjennom en hel flygning med en illeluktende/stygg/svett/tjukk og feit tjukkas presset inntil dem.

Kanskje du begynner å lure på om du kan være for feit for flyet. Du var ikke for feit forrige gang du fløy, men du har gått opp i vekt siden det, og, nå når du tenker over det, så følte du deg ikke spesielt komfortabel forrige gang du var på et fly. Kanskje du begynner å tenke på hvor forferdelig grusomt det hadde vært, å være på et fly fullt av mennesker og bli kastet av for å være for feit. Kanskje det begynner å føles som om det ikke egentlig er verdt det å fly lenger.
Kanskje du begynner på en ny slankekur dagen etter.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt igjen, og folk gir deg komplimenter igjen. Denne gangen føles det ikke like godt, for tenkt om du har for svak viljestyrke til å holde kiloene unna denne gangen også?
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på den nye slankekuren. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

Du er i et nytt forhold med en person du er forelsket i. Alt går bra, til en dag da de forteller deg at grunnen til at dere aldri går ut sammen, er at de skammer seg over å bli sett sammen med deg, og, forresten, kan du ikke gå ned i vekt?

Du ender forholdet. Men kanskje, hver gang du faller for en ny person, underbevisstheten din minner deg på hvordan det føltes å høre en person du er glad i fortelle deg at du ikke er bra nok. Kanskje underbevisstheten din er veldig effektfull i disse påminnelsene, og kanskje, uten at du merker det, du begynner å unngå forhold.
Kanskje du begynner på en ny slankekur.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og igjen gir folk deg komplimenter.
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på slankekuren din. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

*

For å være ærlig, da jeg først tenkte på å skrive om skam som motivasjon, trodde jeg at jeg kom til å fortelle deg at det er et ubrukelig verktøy. Som jeg siden har innsett er ikke dette tilfellet i det hele tatt. Skam har evnen til å motivere en til mange, mange ting. Ja, ved å bruke skam mot noen kan man endre den personens liv på vesentlige måter. Hvilket er grunnen til, at selv om du har retten til talefrihet, er skam et våpen du ikke har rett til å bruke. For som med alle våpen, har det en veldig kapasitet for ødeleggelse, smerte og omveltning, og en meget begrenset kapasitet for noe annet. Så ikke plukk det opp engang, bare la det være, på den måten slipper du å gjøre noe du (burde) angre. Vi, de skamfulle, vil være deg dypt takknemlig.

Dette er mitt første gjeste innlegg på Oi With The Poodles Already, en kjempebra feminist blog du absolutt burde lese! Jeg føler meg beæret over at de ønsker at jeg skal skrive for dem!

Shame is a weapon you are not entitled to wield



Have you ever been ashamed? Not just a little embarrassed, actually ashamed. Did you do something you knew you shouldn't have; something really, really stupid, and got caught by someone you like and respect? Did you tell someone about your huge crush on them, and have them respond by laughing at you? Did you have to walk the famous walk of shame, and unfortunately felt neither cool nor ironic, just ... ashamed? Whatever it was, I bet you remember the feeling.
Let me guess: You blushed so hard you felt your cheeks burn. The phrase, "I wish a hole would open up and swallow me whole" was suddenly no longer just an abstract idea. Your stomach dropped so low, you thought you might have to check the basement for it on your way out. Perhaps you felt nauseous, or even lightheaded. You had the thought, "I will never ever be in this situation again" running on repeat inside your head. However you felt, I bet you wanted to escape.  I think most of us would want that, I think most of us would do a LOT to avoid feeling truly ashamed again.


"Go on a diet, fatass! You're disgusting!"

I wonder how you felt about yourself the day those two guys shouted this at you, from their passing car. I think you felt a little insecure about your body, maybe you had been feeling that way for a while. I don't think, however, that you were thinking about what a 'disgusting fatass' you were, right at that moment. I know the shame washes over you like a tidal wave; you look around and realize that at least a couple of people walking close by also heard them; the tears sting in your eyes.
Maybe that is the day you decide to go on a diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and people are paying you compliments. "You're looking great, what are you doing differently?"
"You look good, have you lost some weight?"
"I see you've lost some weight, good for you!" It makes you feel good!
Maybe it's not going so well anymore. Maybe, like at least 95% of the people who go on diets (even the diets that are 'lifestyle changes'), you gain the weight back. Maybe, also like most dieters, you end up fatter than you were before you started dieting. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

You're reading an article about actor/filmdirector Kevin Smith being kicked off a plane for being too fat. In the comments below the article, a large amount of people are sharing 'horror stories' about the time they had to sit through an entire flight with a smelly/ugly/sweaty/just plain fatty pressed up against them.

Maybe you start to wonder if you might be too fat for the plane. You weren't too fat the last time you flew, but you've gained weight since then, and,  come to think of it, you did feel cramped the last time you were on a plane. Maybe you start thinking about how absolutely, terrifyingly awful it would be, to be on a plane full of people and to be kicked off it for being too fat. Maybe you begin to feel like flying might not even be worth it anymore.
Maybe you start a new diet the next day.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight again, and people are paying you compliments again. This time you don't enjoy them as much though, because what if you're too weak willed to keep the weight off this time too?
Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started this new diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

You're dating a person you have a huge crush on. Everything's going well, until one day when they tell you the reason the two of you never go out, is that they're ashamed to be seen with you, and, by the way, won't you lose some weight?

You stop seeing them. But maybe, every time you fall for someone new now, your subconscious reminds you how it felt to have someone you care deeply for tell you, you aren't good enough. Maybe your subconscious is very effective in it's messaging, and maybe, without noticing it, you start shying away from relationships.
Maybe you start a new diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and once again people are paying you compliments. Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started your diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

*

To be honest, when I first thought about writing of shame as a motivator, I thought I would be telling you it's a useless tool. As I've since realized, that is not true at all. Shame can motivate you to a great host of things. Indeed, shaming someone can have lasting effects on a persons life. Which is why, while you have the right to free speech (I hope), shame is a weapon you are not entitled to wield. Because, as with all weapons, it has a vast capacity for destruction, pain, and upheaval, and a very limited capacity for anything else. So don't even pick it up, just leave it be, and you won't end up doing something you (should) regret. We, the shamed, will be truly grateful to you.

This post is is my first guest post over at Oi With The Poodles Already, a great, feminist blog you should absolutely be reading! I am feeling completely honored that they wanted me to guest blog for them!

Fet shopping i Oslo-området

Zizzi by Veronica featuring ZJ Leggings

For my non-Norwegian reading friends: This post is about plus size shopping in the Oslo area, and therefore probably not all that interesting to most of you. If you still want to read it, you can click here for a Google translated version. Feel free to contact me with any and all questions you may have.

For oss større kvinner (og andre som ønsker å kjøpe kvinneklær i større størrelser), kan shopping være en meget lite hyggelig opplevelse her i Norge. Dette er grunnen til at jeg tenkte jeg skulle dele et tips med de av dere som oppholder dere i Oslo-området: Strømmen Storsenter.
Strømmen Storsenter ligger i Støperiveien 5 på Strømmen, og er enkelt å komme seg til med bil, tog og buss. Grunnen til at jeg anbefaler dette senteret til dere, er at det er hele fire butikker hvor de selger klær i "plus sizes" der. Før du blir alt for entusiastisk til dette mekka for "tjukke butikker", må det nevnes at tre av disse butikkene kun har en avdeling med større størrelser. (Jeg vet, nedtur.) De fire butikkene/avdelingene er:

• Zizzi - Str. 42-56
• H&M - BB, eller Big is Beautiful, avdelingen går opp til str. 54
• Lindex - Generous avdelingen går opp til str. 56
• KappAhl -  XLNT avdelingen går opp til str. 56

Det ligger også en spesialisert undertøysforretning ved navn Aud's på senteret, det kan være verdt det å titte inn der om du har problemer med å finne undertøy som passer.
Om du ikke har funnet det du trenger i disse butikkene, ligger Lillestrøm kun en kort tur unna. Der ligger Maxima Mote AS, med klær i størrelsene 42/44-54. Kun basert på mine oservasjoner, er klærne i denne butikken rettet mot en mer moden kundegruppe.

Jeg håper dette er til hjelp for noen av dere! Dersom du har fete shopping tips som du brenner etter å dele, er det bare å gjøre det i kommentarene!

Follow my blog with bloglovin

A Scene ...

Trigger warning // Advarsel om utløsende innhold:
Below I write about dieting and disordered eating, and the struggle to quit these behaviors. // Under skriver jeg om slanking og forstyrret spising, og kampen for å slutte med denne typen oppførsel.


We open on a dimly lit room, filled with rows of chairs that are facing in the same direction. Most of the chairs are filled with people who are fat, to some degree or another, a small number of the chairs are filled with skinny people, and an even smaller number are vacant. As a peppy woman ends an opening statement, one of the fluorescents lighting the room blinks a couple of times, before seemingly deciding to go on shining a while longer. The peppy woman, who is facing the people in the chairs, rounds up her little speech with a question.
Peppy woman: Does anyone have anything to share?
The room is silent for a couple of short moments, and then a woman with lots of red, curly hair raises her arm. The peppy woman gestures to her, before taking her seat in the front row. The curly haired woman moves toward the front of the room, and now that she is upright we can all see that she is one of the many fatties present. She is dressed in green and black, has a slight blush to her cheeks, and seems to be fat in a figure eight shaped way. When she arrives at the front of the room she faces the small crowd, and gives a small smile before she starts speaking.
Curly haired woman: Hello, my name is Veronica, and I am a dieter.
Crowd: Hi Veronica!
Veronica: I haven't been to a meeting in a while, but I am here today, because last night I realized that I had fallen off the wagon.
She holds up her 1st day pin.
Veronica: It's the same old story I suppose; I was doing fine, the circumstances of my life changed, and suddenly I wasn't doing so fine any longer. The reason it took me a while to figure out what was going on, was that I honestly didn't do it to lose weight.
Some of the people in the crowd look skeptical, but seem to be convinced by her earnest expression.
Veronica: What I did, was that I fell back into my old pattern of eating. And that old pattern mounts up to diet behavior. I've decided to try harder this time to remember that this is difficult, and to attend meetings a lot more often.
As she mentions how difficult it it, a few the people in the crowd nod empathically.
Veronica: I wish it wasn't so difficult for me, you know? It seems kind of an idiotic thing to be struggling with; eating what, and as much as, my body needs. And ... it makes me angry. It makes me angry with myself, with some of the people in my life, and with society at large, for making it so hard for me to just love myself as I am! But I won't stop. No, I will not stop. And hopefully, one day when I stand in front of you, I'll be able to tell you that not feeding myself has stopped being my default behavior. She takes a steadying breath. Thanks for letting me share.
A smattering of applause follow her last sentence. The curtain falls.
__________________________________________________________________________

Vi åpner til et dunkelt belyst rom fylt med rader med stoler, som alle er vendt i den samme retningen. De fleste av stolene er fylt med mennesker som er feite i større eller mindte grad, et lite antall stoler er fylt med tynne mennesker, og et enda mindre antall er tomme. Idet en entusiastisk kvinne avslutter åpningsinnlegget sitt, blinker ett av lystoffrørene som lyser opp rommet et par ganger, før det tilsynelatende bestemmer seg for å fortsette å skinne en stund til. Den entusiastiske kvinnen som står vendt mot menneskene i stolene, avslutter den lille talen sin med et spørsmål.
Entusiastisk kvinne: Er det noen som har noe de vil dele?
Rommet er stille et par korte øyeblikk, og så rekker en kvinne med store mengder rødt, krøllete hår opp armen. Den entusiastiske kvinnen gestikulerer til henne, før hun setter seg ned i setet sitt på første rad. Kvinnen med det krøllete håret beveger seg mot enden av rommet, og nå som hun er oppreist kan vi alle se at hun er en av de mange tilstedeværende tjukkasene. Hun er kledt i grønt og svart, er lett lyserød i kinnene, og ser ut til å være en 8-talls formet tjukkas. Da hun er på plass i enden av rommet vender hun seg mot forsamlingen, og smiler et lite smil, før hun begynner å snakke.
Kvinnen med det krøllete håret: Hei, jeg heter Veronica, og jeg er en slanker.
Forsamling: Hei Veronica!
Veronica: Jeg har ikke vært på et møte på en stund, men jeg er her i dag, fordi i går gikk det opp for meg at jeg hadde falt av "vannvogna".
Hun holder opp 1. dags nålen.
Veronica: Det er vel den samme gamle historien: Det gikk bra med meg, så forandret omstendighetene i livet mitt seg, og plutselig gikk det ikke så bra med meg lenger. Grunnen til at det tok meg en stund å oppdage hva som foregikk, var at jeg helt ærlig ikke gjorde det for å gå ned i vekt.
Noen av menneskene som er tilstede ser skeptiske ut, men de ser ut til å bli overbevist av det åpne og ærlige uttrykket hennes.
Veronica: Det jeg gjorde, var at jeg falt inn i mitt gamle spisemønster. Og dette gamle spisemønsteret er det samme som slanking. Jeg har bestemt meg for å prøve hardere å huske at dette er vanskelig, og å gå på møter oftere.
Da hun nevner hvor vanskelig det er, er det noen av menneskene i forsamlingen som nikker anerkjennende.
Veronica: Jeg skulle ønske det ikke var så vanskelig for meg. Det virker som en så teit ting å ha problemer med; å spise det kroppen trenger, og så mye som den trenger. Og... det gjør meg sint. Det gjør meg sint på meg selv, på noen av menneskene i livet mitt, og på samfunnet generelt, for å bidra til at det føles så vanskelig for meg å elske meg selv slik jeg er! Men jeg kommer ikke til å slutte å prøve. Nei, jeg skal ikke slutte. Og forhåpentligvis kommer jeg en dag til å kunne stå foran dere, og helt ærlig fortelle dere, at det som føles nturlig for meg ikke lenger er å ikke gi meg selv mat. Hun trekker pusten dypt. Takk for at dere har latt meg dele.

Spredt applaus følger den siste setningen hennes. Teppet faller.