Skam er et våpen du ikke har rett til å bruke

Har du noen gang skammet deg? Ikke bare følt deg litt flau, men virkelig skammet deg. Gjorde du noe du visste du ikke burde gjøre, noe skikkelig, skikkelig dumt, og ble tatt på fersken av en du liker og respekterer? Fortalte du noen at du var forelsket i dem, og de reagerte med å le av deg? Måtte du gå den berømte "walk of shame", og, i stedet for å føle deg kul eller ironisk, følte du deg bare... skamfull? Uansett hva det var, vedder jeg på at du husker følelsen.

La meg gjette: Du rødmet så sterkt at varmen brant i kinnene dine. Uttrykket "Jeg skulle ønske et hull ville åpne seg og svelge meg hel" var plutselig ikke lenger bare en abstrakt idé for deg. Magen din sank så lavt, at du var redd du kom til å måtte sjekke kjelleren etter den på veiein ut. Kanskje du følte deg kvalm, eller til og med svimmlel. Tanken "Aldri igjen skal jeg være i en situasjon som denne" gikk på repeat inne i hodet ditt. Hvordan det enn føltes, skal jeg vedde på at du ønsket deg så langt vekk derfra som mulig. Jeg tror de fleste av oss ville følt det sånn, jeg tror de fleste av oss ville gjort MYE for å unngå å virkelig føle skam igjen.


"Slank deg, din tjukkas! Du er ekkel!"

Jeg undres på hvordan du følte deg, den dagen de to fyrene i en passerende bil ropte dette til deg. Jeg tror du kanskje hadde litt dårlig selvtillit i forlhold til kroppen din, kanskje du hadde følt det sånn en stund. Jeg tror allikevel ikke, at du i det øyeblikket gikk rundt og tenkte på hvilken "ekkel tjukkas" du var. Jeg vet at skammen skyller over deg som en tidevannsbølge. Du ser deg rundt, og innser at iallfall et par av menneskene som var i nærheten også hørte dem. Tårer stikker i øynene dine.
Kanskje det er dagen du bestemmer deg for å slanke deg.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og folk gir deg komplimenter: "Du ser kjempebra ut, hva gjør du annerledes?"
"Du ser bra ut, har du gått ned i vekt?"
"Jeg ser du har gått ned i vekt, bra for deg!" Det føles helt utrolig godt!
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje, som iallfall 95% av de som slanker seg (inkludert slankekurene som er "livsstilsendringer"), du går opp i vekt igjen. Kanskje, som de fleste slankere, du ender opp feitere enn du var før du begynte å slanke deg. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

Du leser en artikkel om skuespiller/regissør Kevin Smith som ble kastet av et fly for å være for feit. I kommentarene under artikkelen deler et stort antall mennesker "skrekkhistorier" om den gangen de var tvunget til å sitte gjennom en hel flygning med en illeluktende/stygg/svett/tjukk og feit tjukkas presset inntil dem.

Kanskje du begynner å lure på om du kan være for feit for flyet. Du var ikke for feit forrige gang du fløy, men du har gått opp i vekt siden det, og, nå når du tenker over det, så følte du deg ikke spesielt komfortabel forrige gang du var på et fly. Kanskje du begynner å tenke på hvor forferdelig grusomt det hadde vært, å være på et fly fullt av mennesker og bli kastet av for å være for feit. Kanskje det begynner å føles som om det ikke egentlig er verdt det å fly lenger.
Kanskje du begynner på en ny slankekur dagen etter.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt igjen, og folk gir deg komplimenter igjen. Denne gangen føles det ikke like godt, for tenkt om du har for svak viljestyrke til å holde kiloene unna denne gangen også?
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på den nye slankekuren. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

Du er i et nytt forhold med en person du er forelsket i. Alt går bra, til en dag da de forteller deg at grunnen til at dere aldri går ut sammen, er at de skammer seg over å bli sett sammen med deg, og, forresten, kan du ikke gå ned i vekt?

Du ender forholdet. Men kanskje, hver gang du faller for en ny person, underbevisstheten din minner deg på hvordan det føltes å høre en person du er glad i fortelle deg at du ikke er bra nok. Kanskje underbevisstheten din er veldig effektfull i disse påminnelsene, og kanskje, uten at du merker det, du begynner å unngå forhold.
Kanskje du begynner på en ny slankekur.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og igjen gir folk deg komplimenter.
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på slankekuren din. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

*

For å være ærlig, da jeg først tenkte på å skrive om skam som motivasjon, trodde jeg at jeg kom til å fortelle deg at det er et ubrukelig verktøy. Som jeg siden har innsett er ikke dette tilfellet i det hele tatt. Skam har evnen til å motivere en til mange, mange ting. Ja, ved å bruke skam mot noen kan man endre den personens liv på vesentlige måter. Hvilket er grunnen til, at selv om du har retten til talefrihet, er skam et våpen du ikke har rett til å bruke. For som med alle våpen, har det en veldig kapasitet for ødeleggelse, smerte og omveltning, og en meget begrenset kapasitet for noe annet. Så ikke plukk det opp engang, bare la det være, på den måten slipper du å gjøre noe du (burde) angre. Vi, de skamfulle, vil være deg dypt takknemlig.

Dette er mitt første gjeste innlegg på Oi With The Poodles Already, en kjempebra feminist blog du absolutt burde lese! Jeg føler meg beæret over at de ønsker at jeg skal skrive for dem!

Shame is a weapon you are not entitled to wield



Have you ever been ashamed? Not just a little embarrassed, actually ashamed. Did you do something you knew you shouldn't have; something really, really stupid, and got caught by someone you like and respect? Did you tell someone about your huge crush on them, and have them respond by laughing at you? Did you have to walk the famous walk of shame, and unfortunately felt neither cool nor ironic, just ... ashamed? Whatever it was, I bet you remember the feeling.
Let me guess: You blushed so hard you felt your cheeks burn. The phrase, "I wish a hole would open up and swallow me whole" was suddenly no longer just an abstract idea. Your stomach dropped so low, you thought you might have to check the basement for it on your way out. Perhaps you felt nauseous, or even lightheaded. You had the thought, "I will never ever be in this situation again" running on repeat inside your head. However you felt, I bet you wanted to escape.  I think most of us would want that, I think most of us would do a LOT to avoid feeling truly ashamed again.


"Go on a diet, fatass! You're disgusting!"

I wonder how you felt about yourself the day those two guys shouted this at you, from their passing car. I think you felt a little insecure about your body, maybe you had been feeling that way for a while. I don't think, however, that you were thinking about what a 'disgusting fatass' you were, right at that moment. I know the shame washes over you like a tidal wave; you look around and realize that at least a couple of people walking close by also heard them; the tears sting in your eyes.
Maybe that is the day you decide to go on a diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and people are paying you compliments. "You're looking great, what are you doing differently?"
"You look good, have you lost some weight?"
"I see you've lost some weight, good for you!" It makes you feel good!
Maybe it's not going so well anymore. Maybe, like at least 95% of the people who go on diets (even the diets that are 'lifestyle changes'), you gain the weight back. Maybe, also like most dieters, you end up fatter than you were before you started dieting. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

You're reading an article about actor/filmdirector Kevin Smith being kicked off a plane for being too fat. In the comments below the article, a large amount of people are sharing 'horror stories' about the time they had to sit through an entire flight with a smelly/ugly/sweaty/just plain fatty pressed up against them.

Maybe you start to wonder if you might be too fat for the plane. You weren't too fat the last time you flew, but you've gained weight since then, and,  come to think of it, you did feel cramped the last time you were on a plane. Maybe you start thinking about how absolutely, terrifyingly awful it would be, to be on a plane full of people and to be kicked off it for being too fat. Maybe you begin to feel like flying might not even be worth it anymore.
Maybe you start a new diet the next day.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight again, and people are paying you compliments again. This time you don't enjoy them as much though, because what if you're too weak willed to keep the weight off this time too?
Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started this new diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

You're dating a person you have a huge crush on. Everything's going well, until one day when they tell you the reason the two of you never go out, is that they're ashamed to be seen with you, and, by the way, won't you lose some weight?

You stop seeing them. But maybe, every time you fall for someone new now, your subconscious reminds you how it felt to have someone you care deeply for tell you, you aren't good enough. Maybe your subconscious is very effective in it's messaging, and maybe, without noticing it, you start shying away from relationships.
Maybe you start a new diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and once again people are paying you compliments. Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started your diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

*

To be honest, when I first thought about writing of shame as a motivator, I thought I would be telling you it's a useless tool. As I've since realized, that is not true at all. Shame can motivate you to a great host of things. Indeed, shaming someone can have lasting effects on a persons life. Which is why, while you have the right to free speech (I hope), shame is a weapon you are not entitled to wield. Because, as with all weapons, it has a vast capacity for destruction, pain, and upheaval, and a very limited capacity for anything else. So don't even pick it up, just leave it be, and you won't end up doing something you (should) regret. We, the shamed, will be truly grateful to you.

This post is is my first guest post over at Oi With The Poodles Already, a great, feminist blog you should absolutely be reading! I am feeling completely honored that they wanted me to guest blog for them!

Why I no longer shop at Dorothy Perkins

For those of you who don't know, Dorothy Perkins is a British online and brick and mortar store selling womens clothing in sizes UK 6-22 (EU 34-50, US 4-20). With this, it is not exactly what I call a "fatty store", but people wearing up to inbetweenie+ sizes can shop there. I myself have bought from them a couple of times, and was planning on buying from them again when I browsed my way into their active wear section. If you are a fatty who has tried to buy workout gear you will know how difficult it is to find, so I was immediately pleased. And then I saw their selection, and the clothes were cute! Cute workout clothes in my size was something I had quite given up on seeing, so now I was getting really excited. (I wonder if you see where this is headed?) I click on a couple of items, and what do I find? Their active wear line only extends to size 18. Because obviously we actual fatties don't exercise.
My dream of cute workout clothes dashed, what is an unashamed fatty like myself to do? I write them an email:

Hello,


I have a question regarding your Active Wear line. I had found a couple of tops I want to buy, and I was browsing your active wear section for some new workout gear to ad to my purchase, when I discovered that the sizes only go up to 18 on these items. Since your clothing is usually available up to a size 22, I am very much wonering why it isn't the same with your active wear? I really hope there's a good reason for this, since right now it looks like you have made the assumption that none of us fatties ever work out. Finding workout gear that fits larer sizes is generally very difficult, and to have you add to that would make this customer very unhappy.

Looking foreward to your reply!


Best wishes
Veronica [last name removed]

Quite reigned in I thought (if not exactly typo free). It has been over a month without a reply, which has made this decision all the more easy: If Dorothy Perkins thinks it is alright to be so obviously prejudiced towards fatties, I will no longer shop there.

In the words of Cee-Lo Green:

Fuck you!

Oo, oo, ooo

I guess the change in my pocket

Wasn't enough, I'm like

Fuck you!

For de av dere som ikke vet det, er Dorothy Perkins en britisk kleskjede (inkludert en nettbutikk) som selger kvinneklær i størrelsene UK6-22 (34-50 i norske størrelser). Dette utvalget gjør dem ikke akkurat til det jeg kaller en "tjukk butikk", men folk som bruker små til mellomstore "tjukke størrelser" kan handle der. Jeg har selv kjøpt fra dem et par ganger, og planen var å kjøpe fra dem igjen da jeg en dag surfet meg inn i seksjonen for treningsklær. Om du er en tjukk person som har forsøkt å kjøpe deg treningsklær, vet du hvor vanskelig dette kan være å finne. P.g.a. dette hadde jeg ikke en gang sett klærne og jeg var allikevel fornøyd. Og så så jeg klærne, og de var fine! Ordentlig fine treningsklær i min størrelse var noe jeg hadde helt gitt opp å finne, så på dette tidspunktet begynte jeg å bli ordentlig opprømt. (Jeg lurer på om dere ser hvor dette kommer til å ende?) Jeg klikker på et par ting, og hva oppdager jeg? At treningsklærne ikke går høyere opp enn til str 18 (46). For vi ordentlige tjukkaser trener selvfølgelig ikke.

Min drøm om stilige treningsklær er nå knust, så hva skal en selverklært tjukkas som meg gjøre? Jeg skriver en e-post til dem:

Hello,

I have a question regarding your Active Wear line. I had found a couple of tops I want to buy, and I was browsing your active wear section for some new workout gear to ad to my purchase, when I discovered that the sizes only go up to 18 on these items. Since your clothing is usually available up to a size 22, I am very much wonering why it isn't the same with your active wear? I really hope there's a good reason for this, since right now it looks like you have made the assumption that none of us fatties ever work out. Finding workout gear that fits larer sizes is generally very difficult, and to have you add to that would make this customer very unhappy.

Looking foreward to your reply!


Best wishes
Veronica [last name removed]

(Du kan gå hit for å få det oversatt.) Ganske fattet og kontrollert syntes jeg selv (om ikke akkurat uten stavefeil). Det er over en måned siden jeg skrev til dem, og jeg har ikke fått noe svar, noe som har gjort denne avgjørelsen desto enklere å fatte: Hvis Dorothy Perkins synes det er helt ok å være så åpenbart fordomsfulle mot tjukkaser, har jeg handlet der for siste gang.

For å sitere Cee-Lo Green:

Fuck you!

Oo, oo, ooo

I guess the change in my pocket

Wasn't enough, I'm like

Fuck you!

ETA: Since writing this I wrote them a new email telling them their lack of response confirmed my beliefs around their active wear sizing, and that I would no longer be shopping at DP. I received no respons to that email either. // Jeg har senere sendt Dorothy Perkins en ny e-post hvor jeg skrev at deres manglende tilbakemelding bekreftet min mistanke rundt treningsklærne deres, og at jeg ikke lenger kom til å handle hos dem. Jeg har ikke mottatt noe svar på den e-posten heller.