Ja, jeg sa "feit".

Som noen av dere sikkert la merke til, brukte jeg ordet "feit" i overskriften i mitt seneste innlegg. Min bruk av ordet "feit" er veldig bevisst, og jeg vil gjerne få dele noen av tankene mine rundt dette valget, men jeg tror først det er på sin plass med en liten oppfrisking av gammel kunnskap: Ordene "feit" og "tjukk" er adjektiver, beskrivende ord uten noen form for moralsk vedheng, på samme måte som "slank", "høy" og "lav" er det.

Fra kroppsakseptbevegelsens begynnelse har det engelske ordet "fat", på norsk "tjukk" eller "feit", blitt aktivt brukt. Dette var et bevisst valg, for å ta tilbake et ord som de aller fleste hadde negative konnotasjoner til, men som i sin egentlige form kun er en beskrivelse, og som for mange av oss er det eneste ordet som faktisk passer. Å ta tilbake ordet "feit" har også den konsekvensen at dette breiale lille ordet ikke lenger kan brukes til å såre. Bare tenk på det, hvis "feit" inne i hodet ditt ikke lenger er et annet ord for "lat," "dum," "stygg" og "ekkel", men i stedet kun betyr "feit", er det vanskelig å føle seg såret når noen kaller deg feit. Misforstå meg rett, det er meget enkelt å merke forskjellen på en person som bruker ordet "feit" som en beskrivelse og en som bruker det som en fornærmelse, men det er likevel sånn at "tjukkas" mister mye av slagkraften når man ikke ser på det å være feit som noe negativt. Personlig har jeg kommet såpass langt på veien mot kroppsaksept at jeg her om dagen leste en kommentar ei dame hadde kommet med til ei anna dame, hvor hun kalte henne ei "feit tispe" (engelsk: "fat bitch"), hvorpå jeg fullstendig glemte at ordet "feit" var ment som en del av fornærmelsen, og kun tenkte: ""Tispe" var ikke en hyggelig ting å kalle noen!"
Dette er grunnen til at jeg gikk fra å bruke "tjukk" til å beskrive meg selv, til å begynne å bruke "feit". Hvis målet mitt er å ta fra ordene "feit" og "tjukk" kraften til å såre, er det viktig at jeg forsøker å "frigjøre" det ordet som blir sett på som det mest fornærmende. Kan du forestille deg hvor mye bedre vi kunne gjort livene til, f.eks, feite barn, hvis vi som samfunn sluttet å se på det å være feit som noe negativt? For all del, hvis du er på begynnerstadiet av din reise mot kroppsaksept kan det være et stort steg å bruke "tjukk" for å beskrive deg selv, så bruk gjerne det ordet som "støttehjul" en stund. Personlig håper jeg allikevel du vil ende opp med å bruke "feit," tro meg når jeg sier at det både er utrolig deilig å ikke være redd for dette ordet, og at det fører til mange morsomme situasjoner i møte med andre mennesker.

En tanke som ikke er så utbredt i dagens samfunn, er at individer skal ha den hele og fulle retten til å definere hvem de selv er, selvfølgelig inkludert hvilke ord det er greit å bruke for å definere dem. Jeg tror kroppsakseptbevegelsen har hentet dette prinsippet fra den skeive frigjøringsbevegelsen, hvor dette, forståelig nok, er er en viktig rettighet. Når man begynner å tenke på denne idéen virker den ganske åpenlys; selvfølgelig har du selv rett til å definere hvem du selv er. Det er for meg naturlig å tro at den eneste grunnen til at mange folk ikke tenker slik, er at de aldri har tenkt aktivt over det før. Det er p.g.a. dette prinsippet at du aldri kommer til å se meg definere andre privatpersoner som feite, med mindre de selv ønsker at dette ordet blir brukt om dem.
Selv bruker jeg som sagt ordet "feit" når jeg beskriver meg selv, selv om jeg også godtar "tjukk." Det velbrukte ordet "overvektig" er jeg derimot en sterk motstander av (Over hvilken vekt, om jeg tør spørre?), da det helt klart indikerer at det er en korrekt vekt å være på. Du bør også unngå "fyldig" og andre liknende ord. Disse ordene er kodeord for "feit" eller "lubben," som regel brukt av folk som føler det nødvendig å pakke inn at jeg er feit (og siden vi nå vet at det ikke er negativt å være feit, er jo ikke dét nødvendig).

Som Hermine Grang ville sagt: "Frykten for navnet øker frykten for tingen selv."

Big Dee Irwin - Happy Being Fat
As I'm sure some of you noticed, I used the word "fat" in the headline of my latest post. My use of the word "fat" is very deliberate, and I would like to share some of my thoughts surrounding this choice, but first I think a small refresher of old knowledge is in order: The word "fat" is a descriptor, an adjective completely free of moral attachments, just like "slender," "tall," and "short" is.

Since the dawn of the Fat Acceptance movement, the word "fat" has been used actively. This was a conscious choice, to reclaim a word that most people associated with something bad, but that in its true form is simply a descriptor, and that for many of us is the only word that really fits. Reclaiming the word "fat" also removes the power to hurt from this funny, little word. Just think about it, if "fat" is no longer is another word for "lazy," "stupid," "ugly," and "disgusting" in your head, but instead simply means "fat," it's difficult to feel hurt when someone calls you fat. Don't get me wrong, it is very easy to notice the difference between someone using the word "fat" as a descriptor and someone using it as an insult, still it's true that "fatty" loses much of its punch when one no longer views being fat as a negative thing. Personally I've traveled far along down the road to Fat Acceptance that, when I the other day read a comment one woman had made to another woman, calling her a "fat bitch," I completely forgot that the word "fat" was meant to be part of the insult, and only thought, ""Bitch" really isn't a nice thing to call someone!"

A thought that isn't widely spread in today's society, is that individuals should have complete power to define who they themselves are, including, of course, which words it is okay to use to describe them. I think the Fat Acceptance movement has taken this principle from the queer liberation movement, where this, quite understandably, is an important right. When you start thinking about this idea though, it seems pretty obvious; of course you have the right to define who you are. I find it natural to believe that the only reason why many people don't think this way, is that they've never actively thought about it before. It is because of this principle that you'll never see me define another private individual as fat, unless they want this word to be used about them.
I clearly use the word "fat" when describing myself. The well-worn word "overweight" on the other hand, I am a strong opponent of (Over which weight, if I may ask?), as it clearly indicates that there's a correct weight to be at. And don't even get me started on "obese"! American media has taken to describing fat people as "the obese," not even bothering to mention that we're fat people, not just fat bodies. "Obesity" is of course a medical term first, and as I refuse to be pathologized for simply having a body that doesn't look like the current ideal, this is absolutely not a word with which I choose to define myself. You should also avoid words like "plump," "curvy," and, dear god, "juicy." Words like that are code-words for "fat" or "chubby," usually used by people who find it necessary to tiptoe around the word "fat" (and since we now know being fat isn't a negative thing, that certainly isn't something one needs to do).

In the words of Hermione Granger: "Fear of a name only increases fear of the thing itself."

Feit i Frankrike

La vie en rose - Edith Piaf

                                                                         

Jeg elsker å reise, og gjør det så ofte jeg kan på en students budsjett. Jeg synes reising er spennende, morsomt, noen ganger avslappende, og jeg tror det utvider horisontene våre. Dette er grunnen til at jeg synes det er hjerteskjærende når jeg ser mange tjukkaser si at de er redde for å reise, at de utsetter det til de er tynnere, eller at de har lagt fra seg tanken fullstendig. Med dette i tankene begynner jeg en ny serie innlegg her på bloggen, hvor jeg skal fortelle dere alt om mine Fete Reiser™.  

Mitt første fortelling er fra en tre dagers helg i Paris. Turen var en gave til meg, min bror og hans forlovede, fra våre foreldre i julen. Dette var min første tur til Paris, og jeg må si at hvis du aldri har vært der bør du virkelig sette denne byen på listen din! Paris var en ny storby-opplevelse for meg. Overalt hvor jeg gikk var det så vakkert! Nesten alle bygningene, som hovedsakelig var svært godt bevart, hadde vakre dekorasjoner. Det var kunstneriske statuer overalt. Og... vel, du vet de maleriene du har sett? Med brosteinsgater, trange passasjer, og romantiske fortausrestauranter? Sånn var det. Husk at jeg aldri hadde vært i Paris før, så jeg tilbrakte mye av tiden min med å gjøre veldig "turistete" ting i veldig "turistete" områder, men det var nå sånn det var for meg. Pluss at der var croissanter, og deilig rødvin, og escargot med masse hvitløk (som jeg spiste), og froskelår (som jeg ikke spiste).

Siden dette er det første innlegget i denne nye serien begynner jeg med flyplassen. Jeg reiser fra Oslo Lufthavn Gardermoen, og vi var der en time før avgang. Noen mennesker tåler ikke tanken på å ikke være på flyplassen uten et hav av tid før avreise, men en time er egentlig alt du trenger på Gardermoen. Hvis du reiser internasjonalt fra USA er det min erfaring at du må være på flyplassen to timer før avgang, hvor som helst ellers og det bør holde med halvannen time. Jeg har aldri blitt stoppet i tollen, derimot blir jeg stoppet i sikkerhetskontrollen nesten hver gang jeg reiser, og siden jeg har funnet ut at historier om å bli stoppet i sikkerhetskontrollen gir farge til fortellingene mine, vil du sannsynligvis lese mange stanset-i-sikkerhetskontrollen historier fremover. Denne gangen var det på Charles De Gaulle i Paris. Jeg hadde klart å glemme at jeg hadde tre beholdere med ulike væsker i vesken min, og hadde derfor ikke fjernet dem fra vesken min og puttet dem i de små plastposene man skal bruke. Kvinnen som sjekket veska mi, etter at jeg hadde sendt den gjennom screeningen, satte den rolig og upåvirket på et lite område for å gå gjennom den, og fulgte opp dette med å fullstendig overse min forlegenhet og unnskyldninger mens hun trakk ut den ene beholderen etter den andre, puttet dem i en liten plastpose, og ga alt tilbake til meg.

Jeg elsker flyplasser! Dette er et sted du, etter at du har sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen, er helt fri for ting du "bør" gjøre - OK, så er ikke det 100% sant hele tiden, og hvis man reiser i forretningsøyemed kan jeg forstå at man må jobbe på flyplassen, men hvis du reiser for fornøyelsens skyld, og du fortsatt må jobbe på flyplassen, erklærer jeg deg offisielt for for opptatt! Uansett, flyplasser, ja... ingenting å gjøre, bortsett fra å se frem til den fine turen du skal ha, eller til å reise hjem, og kanskje shoppe i de overprisede butikkene, eller spise eller drikke overpriset mat eller drikke. Og det er ikke noe poeng i å bli irritert over prisene, fordi den ene restauranten er like dyr som den neste. Og ingen ser rart på deg hvis du drikker vin klokka tolv på formiddagen, fordi du er på ferie. Alt er så lyst og rent på flyplasser. Til og med menneskene ser bedre ut, fordi de er glade, og fordi noen av oss fortsatt synes det er passende å pynte seg litt når man er ute og flyr. Merker du at jeg liker flyplasser?

Jeg har ikke det samme forholdet til å faktisk være på flyet som jeg har til å være på flyplasser, men det vil ikke si at det plager meg. Siden dette er er den første gangen jeg skriver om å reise som tjukkas er det noen ting jeg bør nevne igjen. Mange av dere er bekymret for ikke å passe i setene, så her er noen nyttige tips jeg har plukket opp underveis: For det første er det Seatguru, jeg bruker ikke denne siden mye selv, men jeg vet mange tjukkaser elsker den mer enn de elsker sjokolade (som vi vet at alle tjukkaser elsker mer enn livet selv). For det andre, noen generelle regler: Ikke velg seter på første rad, eller ved nødutgangene. De setene har som regel brettene lagret i armlenene, noe som gir din nedre halvdel mindre plass til å spre seg under armlenene hvis du trenger det. Velg seter ved midtgangen. Her har du muligheten til å bruke plassen i midtgangen til armene og skuldrene dine, og du unngår også å ha begge hoftene presset mot folk som sitter ved siden av deg. Noen sverger til vindusetene, siden man teoretisk sett skal kunne løfte armlenene og gi deg selv mer plass der. Men i min erfaring er disse armlenene låst i nedre posisjon oftere enn de ikke er det (husk her at jeg flyr mest i Europa). Faktisk har det vært sånn på et par av de flyene jeg har vært på i det siste, at ingen av armlenene ville gå hele veien opp, så det var mer behagelig å holde dem nede. Kanskje vil du trenge en setebelte forlenger for å kunne feste setebeltet. Jeg personlig har ikke hatt behov for en, så jeg har ikke noen erfaring med dette, men jeg har blitt fortalt (for det meste av amerikanerne) at de er lett tilgjengelig på alle flygninger om du spør en i abinbesetningen. Hvis du ikke ønsker å måtte spørre en i kabinbesetningen etter det, kan du kjøpe en (dette er bare et av stedene som selger dem) og ta den med deg. Jeg personlig var 168cm, veide 121kg, og målte 129-112-137 da jeg dro til Paris. Å si at jeg var komfortabel i setet ville vært en løgn, men jeg fikk plass. Enten vi passer i setet eller ikke, er mange av oss bekymret for å bli fortalt av besetningen at vi må kjøpe et ekstra sete. Jeg har noen tips angående dette også, men min eneste kvalifikasjonen for å gi dem er egentlig at jeg aldri har blitt bedt om å kjøpe et ekstra sete selv. Først, og la oss bare få det ut av veien, det hjelper hvis du reiser med en som er slank. Da har du noen hvis plass du kan "stjele" uten at de blir plaget av det. Men ikke la dette stoppe deg fra å reise alene! Jeg har absolutt gjort det. Mitt andre tips er å kle deg fint. Du trenger ikke å dra frem perlene, men absolutt ingen jobbedresser (uansett hvor behagelige de er)! De fleste av dere bør bare kunne forestille dere hvordan dere kler dere i hverdagen, og ta det opp et lite hakk. Mitt tredje tips er ikke tiltrekke deg oppmerksomhet. Jeg sier ikke at du ikke kan stille spørsmål hvis du har dem, eller at du bør prøve å unngå kabinpersonalet, men kanskje du ikke bør ha en piknik på gulvet foran boarding disken, eller bestemme deg for å underholde dine medreisende ved å synge høyt køddeversjonen av nasjonalsangen mens du sitter i boarding området. Som tjukkaser glir vi ikke egentlig inn, men det jeg prøver å si her er ikke tving dem til å måtte gjøre et valg her. Når vi er inne på emnet, het det første innlegget jeg noensinne skrev på denne bloggen "Why charging fat passengers double is a horrible idea", og hvis du ikke har lest det hadde jeg syntes det var kjempehyggelig om du ville ta en titt! 

Nå som vi har dekket den delen av reisen hvor jeg faktisk reiste, har jeg endelig kommet til Paris selv. Folk i Paris ser for det meste slik ut som jeg har begynt å forvente at folk i Vest-Europa skal se ut; mange av dem er slanke og mange av dem er lubbne, og noen av dem er feite. Bortsett fra denne normaliteten, er det å være feit i Paris en interessant opplevelse. Du skjønner, det ser ut til at byens embetsfolk har hatt mennesker av en viss størrelse i tankene da de utstyrte det offentlige rom, inkludert de typiske turistfellene, men privatpersonene synes ikke å ha fulgt det samme tankemønsteret. De stedene som er eiet av individer er ikke større enn de må være, bordene er små, og det samme er stolene (selv om stolene for det meste ikke har armlener). Jeg nevnte brosteinsgatene. Hvis du har nedsatt bevegelighet høres dette kanskje ikke så bra ut for deg, men den gode tingen er at alle fortauene jeg så som fulgte med disse gatene var flate, og mer eller mindre rette.

Vi brukte omtrent en halv dag på en av sightseeing bussene.  Disse er utstyrt med de typiske to plast setene med lett oppsvingede kanter, på begge sider av en midtgang. De oppsvingede kantene kan dessverre føre til ubehag for noen Superfeite tjukkaser, men jeg la merke til at min Dødsfeite rumpe var god og komfortabel. Et annet interessant eksempel på at parisiske embetsfolk har hatt feite mennesker i tankene, er noen stoler vi fant plassert rundt en fontene ved Musée du Louvre. 

Bred stol. Smal stol.

Feit person. Slank person.

Jeg hadde enkeltrom der vi bodde på Hotel Europe Saint Severin***. Sengen var en queen size dobbeltseng, så det var en hyggelig overraskelse. Også var ikke rommet så trangt at jeg knapt hadde plass til å stå, som jeg har lært å forvente fra enkeltrom, så det var en annen hyggelig overraskelse. Soverommet i seg selv var ikke mye å skrive hjem om, men badet var nylig renovert, og så rent at det skinte. Som jeg nettopp nevnte har jeg lært å forvente at enkeltrom er ordentlig trange, og dette var sant om badet her. Plassbesparende tiltak hadde gitt det resultat at toalettet var plassert i en liten nisje. Min Dødsfeite form hadde ikke mye plass, men det var alright. Men hvis du er Superfeit kan det bli problematisk, så ta enten med noe utstyr, eller bestill et dobbeltrom.

Som vi alle vet er det ansett som uhøflig å stirre i Norge. Det finnes uhøflige mennesker overalt selvfølgelig, og, etter å ha reist en del, har jeg selvfølgelig vært i land hvor de ikke har det samme kulturelle synet på det å stirre. Til tross for dette har jeg opplevd svært lite negativ oppmerksomhet av denne typen. Så lite, at jeg faktisk trodde at jeg bare var usedvanlig uobservant i tilfeller som dette. Det er fortsatt et faktum at jeg tilbringer mye tid i mitt eget hode, og at jeg bare ikke egentlig bryr meg om folk ser på meg eller ikke, så det er ikke det at jeg ikke fortsatt tror at jeg går glipp av mye, men Paris har lært meg at det er noen ting jeg legger merke til. Og dette er tingen med Paris som ikke er så flott.

Som den typiske nordmannen jeg er på dette punktet, hadde jeg forventet at den hvite middelaldrende mannen som jeg så på fredag sakte lot blikket gli over meg, fra skoene og oppover, kom til å se fort bort da han nådde ansiktet mitt og skjønte at jeg hadde sett ham. Jeg hadde på meg solbriller, så kanskje han ikke visste at jeg så ham inn i øynene, men jeg sto vendt rett mot han. Jeg så i hvert fall på ham, og han fortsatte å se på meg, etter noen sekunder hevet jeg et øyebryn, han stirret et sekund til, og så deretter bort.

Vi bodde i Latinerkvarteret i Paris, som er denne kjempeflotte delen av byen full av liv, små butikker, massevis av steder å spise og drikke, og på toppen av dette ligger omtrent så sentralt som man kan få det i en by så stor som Paris. Ifølge Wikipedia er Latinerkvarteret "kjent for sitt studentliv, livlige atmosfære og bistroer [...]". Studentlivet og den livlige atmosfæren var i full effekt da vi spaserte rundt lørdag kveld, på jakt etter et sted å ta oss en drink. Fulle folk på ens egen alder utgjør alltid en feit person risiko. Vil reduksjonen i hemninger føre til at folk sier eller gjør ting de normalt ikke ville gjort? Og så er det selvfølgelig det faktum at mange av de menneskene som går ut og drikker er single og på utkikk (eller opptatt og på utkikk), og er derfor mer opptatt av eget og andre mennesker utseende enn de normalt ville vært. Og ja, jeg ble stirret på. Det er vanskelig å vite hvor mye av det var fordi jeg var en kvinne som muligens var tilgjengelig, hvor mye var på grunn av antrekket jeg hadde på meg (som, hvis jeg tør si det selv, var ganske så fint, og også ordentlig grønt), og hvor mye var fordi jeg var feit. Jeg la merke det at en gruppe unge menn plutselig ble veldig høylydte og ropte noe til hverandre (på fransk, som jeg ikke snakker) idet vi kom inn i synsfeltet deres, dette mens jeg hadde den følelsen man har når man er klar over at man blir stirret på. Senere var det en kvinne som snudde seg og rett og slett glodde på meg der jeg sto utenfor en bar og snakket med de jeg var sammen med, på oppfordring, sånn det så iallfall ut, fra mannen som satt ovenfor henne.

Det siste, og verste, tilfellet av stirring jeg var på mottakersiden av mens jeg var i Paris var på Charles De Gaulle flyplass. Jeg måtte gå forbi et bord der tre mennesker, som så ut til å være en far og hans datter og sønn, satt, tre ganger. Nå var jeg iført noen støyende sko. Jeg var også iført capribukser, som viste frem anklene mine, som hadde, av kjente og ukjente grunner, hovnet opp til de var bredere enn føttene mine. Når det er sagt, wow, som faren stirret på meg, for det meste, virket det som, i retning av føttene mine. Jeg så ham stirre første gang jeg gikk forbi bordet. Jeg så ham se og se den andre gangen jeg gikk forbi bordet. Den tredje gangen jeg måtte gå forbi bordet så jeg mot dem så snart jeg var innenfor synsfeltet deres, og riktig nok, der satt datteren og stirret på meg. Jeg så inn i ansiktet hennes hele tiden mens jeg gikk forbi dem, men hun bare fortsatte å stirre. Til slutt, rett etter at jeg hadde passert bordet, snudde jeg meg, og da jeg så dem sitte der og stirre på meg alle tre, smilte jeg bredt (OK, muligens en smule manisk) og vinket energisk til dem.

For en som ikke vant til denne typen oppmerksomhet, var dette mye på en helg. Lørdag kveld var en ubehagelig opplevelse, men bortsett dét var det det uhøflige ved det hele som plaget meg mest. Jeg ble for eksempel mer opprørt av fyren som, her i Oslo, fant det nødvendig å kommentere puppene mine da jeg gikk hjem fra jobb en kveld. En ting alle disse erfaringene har lært meg, er at min utvalgte taktikk til nå, å stirre rett tilbake på de menneskene som stirrer, faktisk ikke gjør jobben sin i den forstand at den får meg til å føle det slik jeg ønsker å føle det etter noe som dette, noe som betyr at jeg må prøve å tenke på en annen måte å reagere til neste gang. 

Jeg elsker å ha klær ikke alle andre har, så jeg setter alltid av litt penger i budsjettet mitt for shopping når jeg reiser utenlands. Min shopping-prosess har endret seg etter at jeg har blitt en tjukkas; nå undersøker jeg hvilke butikker som selger klær i mine størrelser før jeg drar, og skriver ned/skriver ut informasjon om hvor jeg kan finne dem. Paris er muligens "motehimmelen" for slanke folk, men dette er ikke tilfellet for de feite, så det var egentlig bare én butikk jeg ønsket å besøke når jeg var der, nemlig Jean Marc Philippe. Jeg hadde beundret klærne deres i lang tid, men med de ekstra kostnadene for frakt, moms, og importavgifter, har jeg bare ikke råd til dem. I Paris unngikk jeg selvfølgelig disse kostnadene, og jeg fikk dem til og med ”taxfree”. Det kom godt med, for det viste seg at jeg elsker dette merket! Hver gang jeg tok på meg et nytt plagg nøt jeg følelsen av de deilige stoffene, og da jeg så meg i speilet fikk jeg mye av tiden oppleve å nyte synet av meg selv i de samme stoffene. Hvis jeg må si én dårlig ting om stedet, må det bli at det blir lagt mye vekt på at klærne skal være flatterende (dvs. at du ser mindre feit ut i dem), så hvis du liker topper som viser magen og kort-korte shortser er dette kanskje ikke det ideelle stedet for deg. Utover dette kan jeg bare ikke anbefale dette merket nok! Alvorlig banna, jeg praktisk talt sikler her jeg sitter og drømmer om å reise tilbake. (Bare så du vet det har de salg akkurat nå… jeg sier ikke noe jeg sier det bare. (Med koden JMPDOUBLEVIP får du 20% ekstra avslag.))

Parisernes uhøflighet mot alle som ikke snakker fransk er selvsagt legendarisk, men for det meste opplevde jeg ikke dette som sant i det hele tatt. Det finnes imidlertid ett unntak, og det er drosjesjåførene. Man forventer kanskje at disse menneskene snakker litt engelsk, siden de tross alt må tilbringe store deler av dagen sin med å kjøre turister rundt, men da ville man tatt feil. Dette er egentlig ikke uhøflig selvfølgelig, bare rart. Men når du kan vise taxisjåføren adressen til stedet du skal på et stykke papir du hadde med deg hjemmefra, og hun fortsatt ikke forstår, er jeg tilbøyelig til å tro at hun ikke ønsker å forstå. Og når en taxisjåfør tar deg direkte til stedet du ønsket å dra, uten å nøle, etter faktisk aldri å ha bekreftet at han forsto deg når du forsøkte å forklare hvor du ønsket å dra, ja det ser heller ikke så vennlig ut.

Når jeg besøker et nytt land lærer jeg alltid disse fem ordene:

Hei – Bonjour (god kveld – bonsoir, god natt - bonne nuit)

Ja – Oui

Nei – Non

Takk – Merci

På gjensyn – Au revoir

De vil ikke hjelpe deg med drosjesjåførene, men med alle andre er det en hyggelig gest. 

Konklusjonen blir altså: Dra til Paris hvis du kan skrape sammen pengene! Tre dager var flott, hvis det er første gangen tror jeg fem dager vil bli enda bedre. Den kalles verdens mest romantiske by, men om du drar alene, med venner, med familie, eller med en eller flere romantiske partnere, kan jeg nesten garantere at du kommer til å ha det fint. Og ikke vær redd for å være feit i Frankrike! Jeg var det, og jeg hadde dratt tilbake i morgen hvis du spurte meg! Au revoir, mes amis!

Fat in France

La vie en rose - Edith Piaf

                                                                         

I love to travel, and I do it as often as I can on a student’s budget. I find traveling exciting, fun, sometimes relaxing, and I think it broadens the mind. Which is why I think it’s heartbreaking when I see many fatties say they’re afraid to travel; that they’re putting it off until they’re thinner; or that they’ve just put it out of their minds altogether. With this in mind I am starting a new post series on the blog, telling you all about my Fat Travels™.

My first tale is of a three day weekend in Paris. The trip was a gift to me, and my brother and his fiancée, from our parents at Christmas. This was my first time in Paris, and I have to say that if you’ve never been there, you really should put it on the list! I’ve never been to a city quite like Paris. Everywhere I went was so beautiful! The buildings, which were mostly very well preserved, all had these beautiful decorations. There were artistic statues everywhere. And … well, you know those paintings you’ve seen? With the cobblestone streets, the narrow passages, and the sidewalk restaurants? Yeah, it was like that. Keep in mind that I’d never been to Paris before, so I spent a lot of my time doing very tourist-y things in very tourist-y areas, but it was still like that for me. Plus, there were croissants, and delicious red wine, and escargot with lots of garlic (which I ate), and frog legs (which I didn’t).

Since this is the first post in this new series I’m starting with the airport. I travel from Oslo Lufthavn Gardermoen, and we were there an hour before departure. Some people can’t stand the thought of not being at the airport without oceans of time before departure, but one hour is really all you need at Gardermoen. If you’re travelling internationally from the U.S. it’s my experience that you need to be at the airport two hours before departure. Anywhere else, and an hour and a half should do. I’ve never been stopped at customs, I do, however, get stopped at security almost every time I travel, and since I’ve decided writing about being stopped at security adds color to my narrative you’ll probably be reading a lot of stopped-at-security stories. This time it was at Charles De Gaulle in Paris. I’d managed to forget that I had three containers of different liquids in my handbag, and so didn’t remove them from my bag and put them in the little plastic bags you’re supposed to use. The woman who checked my bag, after I’d sent it through the screening, calmly and aloofly put it on a little area to go through it, and completely ignored my embarrassment and apologies as she pulled out one item after the other, put them in a little plastic bag, and gave it all back to me.
I love airports! This is a place, where, once you’ve checked in and gotten through security, you’re completely free of things you “should” do. - Okay, so that’s not 100% true all the time, and if you’re traveling for business I guess I can see working at the airport, but if you’re traveling for pleasure and you still have to work at the airport, I’m officially declaring you too busy! Anyway, airports, yes … nothing to do but look forward to the nice trip you’re going to have, or to going home, and maybe shop in the overpriced stores, or eat or drink overpriced food or drink. And there’s no use being annoyed by the prices, because one restaurant is just as expensive as the next. And nobody looks strangely at you if you’re drinking wine at twelve o’ clock, because you’re on holiday. Everything is so bright and clean in airports. Even the people look better, because they’re happy, and because some of us still think it’s appropriate to dress up a little to fly. Can you tell I like airports?

I don’t have the same relationship with actually being on the plane as I have with being in airports, but that isn’t to say I mind it at all. Since this is my first time writing about traveling while fat there are some things I should mention again. A lot of you are worried about not fitting into the seats, so here are some handy hints that I’ve picked up along the way: Firstly there’s Seatguru, I don’t use this site much myself, but I know a lot of fatties love it more than they love donuts (which, as we know, all fatties love more than life itself). Secondly, some general rules: Do not choose seats in the first row, or by the emergency exits. Those seats usually have the trays stored in the armrests, giving your bottom half less space to expand under the armrests if you need it. Do try to choose aisle seats. Here you have the opportunity to utilize some of the aisle space for your arms and shoulders, and you also avoid having both hips pressed against the people sitting next to you. Some people swear by the window seats, since theoretically you should be able to lift the armrests and give yourself more space there. However, in my experience these armrests are locked in the down position more often than not (remember here that I fly mostly in Europe). In fact, on a couple of the planes I've been on recently, none of the armrests would go all the way up, so it was more comfortable to keep them down. You might need a seat belt extender to be able to fasten the seat belt. I personally have never needed one, so I don’t have any experience with this, but I am told (mostly by Americans) that they are readily available on all flights if you ask a flight attendant. If you would prefer not to have to ask a flight attendant for it, you can purchase one (this is just one of the places they're sold) for yourself and bring it with you. I personally was 5’6”, weighed 269lbs, and measured 51-44-54 when I went to Paris. Saying I fit comfortably in the seat would have been a lie, but I did fit. Whether we fit into the seat or not, a lot of us worry about being told by the flight crew that we need to purchase a second seat. I have some tips on this issue as well, although my only qualification for giving them is really that I’ve never been asked to buy a second seat myself. Firstly, and let’s just get it out of the way, it helps if you’re traveling with someone slender. Then you have someone whose space you can “encroach” on without them being bothered by it. Don’t let this stop you from traveling solo though! I certainly have. My second tip is to dress well; you don’t have to pull out your pearls, but definitely no tracksuits (really, no matter how comfortable they are). Most of you should be able to just picture how you dress in everyday life, and take it up a small notch. My third tip is don’t draw attention to yourself. I’m not saying you can’t ask questions if you have them, or that you should try to avoid the flight attendants, but maybe don’t have a picnic on the floor in front of the boarding counter, or decide to entertain your fellow travelers by singing aloud a joke version of the national anthem while seated in the boarding area. As fatties we don’t actually blend in, but what I’m trying to say here is don’t force them into having to make a decision on the subject. On a related note, the first post I ever wrote on this blog was titled Why charging fat passengers double is a horrible idea, and if you haven’t read it I would love for you to check it out!

Having covered the part wherein I actually traveled, I've finally arrived at Paris itself. People in Paris mostly look the way I’ve come to expect people in Western Europe to look; lots of them are slender and lots of them are chubby, and a few of them are fat. Apart from this normalcy, being fat in Paris is an interesting experience. The city officials, you see, seem to have had people of a certain size in mind when they equipped the public spaces, and the tourist-y ones, but the private individuals don’t seem to have followed the same thought patterns. The spaces owned by individuals are no bigger than they have to be, the tables are small, and so are the chairs (though the chairs mostly don’t have armrests). I mentioned the cobblestone streets. If your movement is impaired this may not sound so great to you, but the good thing is that all the sidewalks I saw accompanying the streets were made to be flat, and more or less smooth.
We spent about half a day on one of the sightseeing buses. These are equipped with the typical two plastic seats with slightly upturned edges on both sides of an aisle. The upturned edges might unfortunately cause discomfort for some super fats, but I did notice that my death fat arse was quite comfortable. Another interesting example of Parisian city officials having had fat people in mind, are some chairs that we found placed around a fountain by Musée du Louvre.

Wide chair. Narrow chair.

Fat person. Slender person.

I had a single room where we stayed at Hotel Europe Saint Severin***. The bed was a queen sized double bed, so that was a nice surprise. Also the room wasn’t so cramped I barely had room to stand, which I’ve come to expect from single rooms, so that was another nice surprise. The bedroom itself wasn’t much to write home about, but the bathroom was recently renovated, and so clean it was gleaming. As I just mentioned I’ve come to expect single rooms to be cramped, and this was true of the bathroom here. Space saving had yielded the result that the toilet was placed in a little niche. My deathfat form didn’t have a lot of room, but it was alright. However, if you are a super fat it might be problematic, so either bring some equipment along, or book a double room.

As I’ve mentioned on here once before, it’s considered impolite to stare in Norway. This doesn’t mean we don’t look; just that it’s considered very rude to be caught in a stare, so you automatically limit the time you look at someone so it isn’t long enough to be called a stare, and if someone should see you looking at them you look away immediately. There are rude people everywhere of course, and, having traveled quite a bit, I have of course been to countries where they don’t have the same cultural view on staring. Despite this, I have experienced very little negative attention of this kind. So little, in fact, that I believed that I was just exceptionally unobservant in cases like these. It is still a fact that I spend a lot of time in my head, and that I just don’t really care if people look at me or not, so I’m not saying I don’t still believe I miss a lot, but Paris taught me I do notice some things. And this is the thing about Paris that isn’t so great.
As you now know, I hail from a country where you feel embarrassed if you’re caught staring, so when on Friday I noticed a white, middle aged man slowly looking me over, starting with my shoes and working his way up, I expected him to look quickly away when he reached my face and realized I had seen him. I was wearing sunglasses, so maybe he didn’t realize I was looking him in the eye, but I was facing him straight on. Anyway, I looked at him, and he continued to look at me, after a few seconds I raised an eyebrow, he stared a second longer, and then looked away.
We stayed in the Latin Quarter in Paris, which is this really great part of the city teeming with life, little shops, lots of places to eat and drink, and on top of this is about as central as you can get in a city as big as Paris. According to Wikipedia the Latin Quarter is “Known for its student life, lively atmosphere and bistros […]”. The student life and lively atmosphere was in full effect as we were walking around Saturday night, looking for a place to get a drink. Drunken people your own age do always constitute a fat person risk. Will the reduction in inhibitions cause people to say or do things they wouldn’t normally do? Then of course there’s the fact that a lot of the people who go out drinking are single and looking (or taken and looking), and are therefore paying more attention to their own and other peoples looks than they normally might. And yeah, I was stared at. It’s hard to know how much of that was because I’m a woman who might be available, how much was because of the outfit I was wearing (which, if I do say so myself, was fetching, and also quite green), and how much was because I’m fat. I did notice that, just as we came into their line of vision, a group of young men suddenly got very loud (in French, which I don’t speak), shouting something to each other, this while I was having that feeling you have when you’re aware of being watched. Later a woman quite blatantly turned to stare at me while I was standing outside a bar talking to my companions, apparently prompted by the man who was sitting across from her.
The last, and worst, case of the stares I was on the receiving end of while I was in Paris was at Charles De Gaulle Airport. I had to walk by a table where three people, who looked like a father and his daughter and son, were sitting, three times. Now, I was wearing some noisy heels. I was also wearing capri pants, showing my ankles, which had, for reasons known and unknown, swollen til they were wider than my feet. That being said, wow, did the dad stare at me, mostly, it seemed, in the direction of my feet. I saw him staring the first time I went by the table. I saw him looking and looking the second time I went by the table. The third time I had to walk past the table, I looked towards them as soon as I was in the line of sight, and, sure enough, there was the daughter staring at me. I looked into her face the whole time I was walking past them, but she just kept staring. Finally, just after I’d passed the table, I turned around, and, finding them all looking at me, smiled widely (okay, maybe a little manically) and waved energetically.
For someone who isn't used to getting this type of attention, this was a lot in one weekend. Saturday night was an uncomfortable experience, but apart from that the rudeness of it all was really what bothered me the most. I was much more affected, for example, by the guy who felt it necessary to comment on my tits as I was walking home from work one night, right here in Oslo. One thing all these experiences have taught me though, is that my chosen tactic until now, staring right back at the people who stare, isn't actually doing its job in making me feel the way I want to feel after something like this, meaning that I'll have to try to think of another way to go before the next time.

I love having clothes not everybody else has, so I always put aside a little money in my budget for shopping when I go abroad. My shopping process has changed since becoming a fatty; now I research which shops sell clothes in my size before I go, and write down/print out where to find them for my trip. Paris may be Fashion Heaven for slender people, but this is not true for the fat ones, so there was really only one store I wanted to visit when I was there, namely Jean Marc Philippe. I’d admired their clothes for a long time, but with the added costs for shipping, Norwegian sales taxes, and customs fees, I just can’t afford them. In Paris no such costs are added of course, and I even got them tax free. This was good, because as it turns out I love that brand! Every time I put on a new item I marveled at how good the fabrics felt, and then I looked in the mirror, and, a lot of the time, got to marvel at how good I looked in the same fabrics. If I had to say one bad thing about the place, it would have to be that a lot of emphasis is being put on the clothes being flattering (i.e. making you appear less fat), so if you're into crop tops and booty shorts this might not be your ideal place. Putting that aside, I just can't recommend this brand enough! Really, I'm practically drooling as I sit here dreaming about going back. (Just so you know, they’re having a sale right now, I’m not saying anything I’m just saying. Take another 20% off with the code JMPDOUBLEVIP.)

The rudeness of Parisians towards anyone who doesn’t speak French is legendary of course. Mostly I didn’t find this to be true at all. There is, however, an exception, and it is the cab drivers. One might expect these people to speak some English, as they must spend large parts of their day carting around tourists, but one would be wrong. This isn’t actually rude, of course, just strange. However, when you can show the cab driver the address of the place you’re going, on a piece of paper you’ve brought with you, and she still doesn’t understand, I tend to believe she doesn’t want to understand. And when a cab driver takes you straight to the place you wanted to go, without any hesitation, after never actually confirming that he understood you when you tried to explain where you wanted to go, yeah that doesn’t look so friendly either.

When I visit a new country I always learn these five words:

Hello – Bonjour (good evening – bonsoir, good night - bonne nuit)

Yes – Oui

No – Non

Thanks – Merci

Goodbye – Au revoir

They won’t help you with the cab drivers, but with anyone else it’s a nice gesture.

So in conclusion: Go to Paris if you can scrounge up the money! Three days was great, if it’s your first time I think five days would be even better. It’s called the worlds most romantic city, but whether you go alone, with friends, with family, or with one or more romantic partners, I can pretty much guarantee you’ll have a good time. And don’t be afraid to be fat in France! I was, and I’d go back tomorrow if you asked me! If you have any questions, feel free to ask! Au revoir, mes amis!