Feit i Frankrike

La vie en rose - Edith Piaf

                                                                         

Jeg elsker å reise, og gjør det så ofte jeg kan på en students budsjett. Jeg synes reising er spennende, morsomt, noen ganger avslappende, og jeg tror det utvider horisontene våre. Dette er grunnen til at jeg synes det er hjerteskjærende når jeg ser mange tjukkaser si at de er redde for å reise, at de utsetter det til de er tynnere, eller at de har lagt fra seg tanken fullstendig. Med dette i tankene begynner jeg en ny serie innlegg her på bloggen, hvor jeg skal fortelle dere alt om mine Fete Reiser™.  

Mitt første fortelling er fra en tre dagers helg i Paris. Turen var en gave til meg, min bror og hans forlovede, fra våre foreldre i julen. Dette var min første tur til Paris, og jeg må si at hvis du aldri har vært der bør du virkelig sette denne byen på listen din! Paris var en ny storby-opplevelse for meg. Overalt hvor jeg gikk var det så vakkert! Nesten alle bygningene, som hovedsakelig var svært godt bevart, hadde vakre dekorasjoner. Det var kunstneriske statuer overalt. Og... vel, du vet de maleriene du har sett? Med brosteinsgater, trange passasjer, og romantiske fortausrestauranter? Sånn var det. Husk at jeg aldri hadde vært i Paris før, så jeg tilbrakte mye av tiden min med å gjøre veldig "turistete" ting i veldig "turistete" områder, men det var nå sånn det var for meg. Pluss at der var croissanter, og deilig rødvin, og escargot med masse hvitløk (som jeg spiste), og froskelår (som jeg ikke spiste).

Siden dette er det første innlegget i denne nye serien begynner jeg med flyplassen. Jeg reiser fra Oslo Lufthavn Gardermoen, og vi var der en time før avgang. Noen mennesker tåler ikke tanken på å ikke være på flyplassen uten et hav av tid før avreise, men en time er egentlig alt du trenger på Gardermoen. Hvis du reiser internasjonalt fra USA er det min erfaring at du må være på flyplassen to timer før avgang, hvor som helst ellers og det bør holde med halvannen time. Jeg har aldri blitt stoppet i tollen, derimot blir jeg stoppet i sikkerhetskontrollen nesten hver gang jeg reiser, og siden jeg har funnet ut at historier om å bli stoppet i sikkerhetskontrollen gir farge til fortellingene mine, vil du sannsynligvis lese mange stanset-i-sikkerhetskontrollen historier fremover. Denne gangen var det på Charles De Gaulle i Paris. Jeg hadde klart å glemme at jeg hadde tre beholdere med ulike væsker i vesken min, og hadde derfor ikke fjernet dem fra vesken min og puttet dem i de små plastposene man skal bruke. Kvinnen som sjekket veska mi, etter at jeg hadde sendt den gjennom screeningen, satte den rolig og upåvirket på et lite område for å gå gjennom den, og fulgte opp dette med å fullstendig overse min forlegenhet og unnskyldninger mens hun trakk ut den ene beholderen etter den andre, puttet dem i en liten plastpose, og ga alt tilbake til meg.

Jeg elsker flyplasser! Dette er et sted du, etter at du har sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen, er helt fri for ting du "bør" gjøre - OK, så er ikke det 100% sant hele tiden, og hvis man reiser i forretningsøyemed kan jeg forstå at man må jobbe på flyplassen, men hvis du reiser for fornøyelsens skyld, og du fortsatt må jobbe på flyplassen, erklærer jeg deg offisielt for for opptatt! Uansett, flyplasser, ja... ingenting å gjøre, bortsett fra å se frem til den fine turen du skal ha, eller til å reise hjem, og kanskje shoppe i de overprisede butikkene, eller spise eller drikke overpriset mat eller drikke. Og det er ikke noe poeng i å bli irritert over prisene, fordi den ene restauranten er like dyr som den neste. Og ingen ser rart på deg hvis du drikker vin klokka tolv på formiddagen, fordi du er på ferie. Alt er så lyst og rent på flyplasser. Til og med menneskene ser bedre ut, fordi de er glade, og fordi noen av oss fortsatt synes det er passende å pynte seg litt når man er ute og flyr. Merker du at jeg liker flyplasser?

Jeg har ikke det samme forholdet til å faktisk være på flyet som jeg har til å være på flyplasser, men det vil ikke si at det plager meg. Siden dette er er den første gangen jeg skriver om å reise som tjukkas er det noen ting jeg bør nevne igjen. Mange av dere er bekymret for ikke å passe i setene, så her er noen nyttige tips jeg har plukket opp underveis: For det første er det Seatguru, jeg bruker ikke denne siden mye selv, men jeg vet mange tjukkaser elsker den mer enn de elsker sjokolade (som vi vet at alle tjukkaser elsker mer enn livet selv). For det andre, noen generelle regler: Ikke velg seter på første rad, eller ved nødutgangene. De setene har som regel brettene lagret i armlenene, noe som gir din nedre halvdel mindre plass til å spre seg under armlenene hvis du trenger det. Velg seter ved midtgangen. Her har du muligheten til å bruke plassen i midtgangen til armene og skuldrene dine, og du unngår også å ha begge hoftene presset mot folk som sitter ved siden av deg. Noen sverger til vindusetene, siden man teoretisk sett skal kunne løfte armlenene og gi deg selv mer plass der. Men i min erfaring er disse armlenene låst i nedre posisjon oftere enn de ikke er det (husk her at jeg flyr mest i Europa). Faktisk har det vært sånn på et par av de flyene jeg har vært på i det siste, at ingen av armlenene ville gå hele veien opp, så det var mer behagelig å holde dem nede. Kanskje vil du trenge en setebelte forlenger for å kunne feste setebeltet. Jeg personlig har ikke hatt behov for en, så jeg har ikke noen erfaring med dette, men jeg har blitt fortalt (for det meste av amerikanerne) at de er lett tilgjengelig på alle flygninger om du spør en i abinbesetningen. Hvis du ikke ønsker å måtte spørre en i kabinbesetningen etter det, kan du kjøpe en (dette er bare et av stedene som selger dem) og ta den med deg. Jeg personlig var 168cm, veide 121kg, og målte 129-112-137 da jeg dro til Paris. Å si at jeg var komfortabel i setet ville vært en løgn, men jeg fikk plass. Enten vi passer i setet eller ikke, er mange av oss bekymret for å bli fortalt av besetningen at vi må kjøpe et ekstra sete. Jeg har noen tips angående dette også, men min eneste kvalifikasjonen for å gi dem er egentlig at jeg aldri har blitt bedt om å kjøpe et ekstra sete selv. Først, og la oss bare få det ut av veien, det hjelper hvis du reiser med en som er slank. Da har du noen hvis plass du kan "stjele" uten at de blir plaget av det. Men ikke la dette stoppe deg fra å reise alene! Jeg har absolutt gjort det. Mitt andre tips er å kle deg fint. Du trenger ikke å dra frem perlene, men absolutt ingen jobbedresser (uansett hvor behagelige de er)! De fleste av dere bør bare kunne forestille dere hvordan dere kler dere i hverdagen, og ta det opp et lite hakk. Mitt tredje tips er ikke tiltrekke deg oppmerksomhet. Jeg sier ikke at du ikke kan stille spørsmål hvis du har dem, eller at du bør prøve å unngå kabinpersonalet, men kanskje du ikke bør ha en piknik på gulvet foran boarding disken, eller bestemme deg for å underholde dine medreisende ved å synge høyt køddeversjonen av nasjonalsangen mens du sitter i boarding området. Som tjukkaser glir vi ikke egentlig inn, men det jeg prøver å si her er ikke tving dem til å måtte gjøre et valg her. Når vi er inne på emnet, het det første innlegget jeg noensinne skrev på denne bloggen "Why charging fat passengers double is a horrible idea", og hvis du ikke har lest det hadde jeg syntes det var kjempehyggelig om du ville ta en titt! 

Nå som vi har dekket den delen av reisen hvor jeg faktisk reiste, har jeg endelig kommet til Paris selv. Folk i Paris ser for det meste slik ut som jeg har begynt å forvente at folk i Vest-Europa skal se ut; mange av dem er slanke og mange av dem er lubbne, og noen av dem er feite. Bortsett fra denne normaliteten, er det å være feit i Paris en interessant opplevelse. Du skjønner, det ser ut til at byens embetsfolk har hatt mennesker av en viss størrelse i tankene da de utstyrte det offentlige rom, inkludert de typiske turistfellene, men privatpersonene synes ikke å ha fulgt det samme tankemønsteret. De stedene som er eiet av individer er ikke større enn de må være, bordene er små, og det samme er stolene (selv om stolene for det meste ikke har armlener). Jeg nevnte brosteinsgatene. Hvis du har nedsatt bevegelighet høres dette kanskje ikke så bra ut for deg, men den gode tingen er at alle fortauene jeg så som fulgte med disse gatene var flate, og mer eller mindre rette.

Vi brukte omtrent en halv dag på en av sightseeing bussene.  Disse er utstyrt med de typiske to plast setene med lett oppsvingede kanter, på begge sider av en midtgang. De oppsvingede kantene kan dessverre føre til ubehag for noen Superfeite tjukkaser, men jeg la merke til at min Dødsfeite rumpe var god og komfortabel. Et annet interessant eksempel på at parisiske embetsfolk har hatt feite mennesker i tankene, er noen stoler vi fant plassert rundt en fontene ved Musée du Louvre. 

Bred stol. Smal stol.

Feit person. Slank person.

Jeg hadde enkeltrom der vi bodde på Hotel Europe Saint Severin***. Sengen var en queen size dobbeltseng, så det var en hyggelig overraskelse. Også var ikke rommet så trangt at jeg knapt hadde plass til å stå, som jeg har lært å forvente fra enkeltrom, så det var en annen hyggelig overraskelse. Soverommet i seg selv var ikke mye å skrive hjem om, men badet var nylig renovert, og så rent at det skinte. Som jeg nettopp nevnte har jeg lært å forvente at enkeltrom er ordentlig trange, og dette var sant om badet her. Plassbesparende tiltak hadde gitt det resultat at toalettet var plassert i en liten nisje. Min Dødsfeite form hadde ikke mye plass, men det var alright. Men hvis du er Superfeit kan det bli problematisk, så ta enten med noe utstyr, eller bestill et dobbeltrom.

Som vi alle vet er det ansett som uhøflig å stirre i Norge. Det finnes uhøflige mennesker overalt selvfølgelig, og, etter å ha reist en del, har jeg selvfølgelig vært i land hvor de ikke har det samme kulturelle synet på det å stirre. Til tross for dette har jeg opplevd svært lite negativ oppmerksomhet av denne typen. Så lite, at jeg faktisk trodde at jeg bare var usedvanlig uobservant i tilfeller som dette. Det er fortsatt et faktum at jeg tilbringer mye tid i mitt eget hode, og at jeg bare ikke egentlig bryr meg om folk ser på meg eller ikke, så det er ikke det at jeg ikke fortsatt tror at jeg går glipp av mye, men Paris har lært meg at det er noen ting jeg legger merke til. Og dette er tingen med Paris som ikke er så flott.

Som den typiske nordmannen jeg er på dette punktet, hadde jeg forventet at den hvite middelaldrende mannen som jeg så på fredag sakte lot blikket gli over meg, fra skoene og oppover, kom til å se fort bort da han nådde ansiktet mitt og skjønte at jeg hadde sett ham. Jeg hadde på meg solbriller, så kanskje han ikke visste at jeg så ham inn i øynene, men jeg sto vendt rett mot han. Jeg så i hvert fall på ham, og han fortsatte å se på meg, etter noen sekunder hevet jeg et øyebryn, han stirret et sekund til, og så deretter bort.

Vi bodde i Latinerkvarteret i Paris, som er denne kjempeflotte delen av byen full av liv, små butikker, massevis av steder å spise og drikke, og på toppen av dette ligger omtrent så sentralt som man kan få det i en by så stor som Paris. Ifølge Wikipedia er Latinerkvarteret "kjent for sitt studentliv, livlige atmosfære og bistroer [...]". Studentlivet og den livlige atmosfæren var i full effekt da vi spaserte rundt lørdag kveld, på jakt etter et sted å ta oss en drink. Fulle folk på ens egen alder utgjør alltid en feit person risiko. Vil reduksjonen i hemninger føre til at folk sier eller gjør ting de normalt ikke ville gjort? Og så er det selvfølgelig det faktum at mange av de menneskene som går ut og drikker er single og på utkikk (eller opptatt og på utkikk), og er derfor mer opptatt av eget og andre mennesker utseende enn de normalt ville vært. Og ja, jeg ble stirret på. Det er vanskelig å vite hvor mye av det var fordi jeg var en kvinne som muligens var tilgjengelig, hvor mye var på grunn av antrekket jeg hadde på meg (som, hvis jeg tør si det selv, var ganske så fint, og også ordentlig grønt), og hvor mye var fordi jeg var feit. Jeg la merke det at en gruppe unge menn plutselig ble veldig høylydte og ropte noe til hverandre (på fransk, som jeg ikke snakker) idet vi kom inn i synsfeltet deres, dette mens jeg hadde den følelsen man har når man er klar over at man blir stirret på. Senere var det en kvinne som snudde seg og rett og slett glodde på meg der jeg sto utenfor en bar og snakket med de jeg var sammen med, på oppfordring, sånn det så iallfall ut, fra mannen som satt ovenfor henne.

Det siste, og verste, tilfellet av stirring jeg var på mottakersiden av mens jeg var i Paris var på Charles De Gaulle flyplass. Jeg måtte gå forbi et bord der tre mennesker, som så ut til å være en far og hans datter og sønn, satt, tre ganger. Nå var jeg iført noen støyende sko. Jeg var også iført capribukser, som viste frem anklene mine, som hadde, av kjente og ukjente grunner, hovnet opp til de var bredere enn føttene mine. Når det er sagt, wow, som faren stirret på meg, for det meste, virket det som, i retning av føttene mine. Jeg så ham stirre første gang jeg gikk forbi bordet. Jeg så ham se og se den andre gangen jeg gikk forbi bordet. Den tredje gangen jeg måtte gå forbi bordet så jeg mot dem så snart jeg var innenfor synsfeltet deres, og riktig nok, der satt datteren og stirret på meg. Jeg så inn i ansiktet hennes hele tiden mens jeg gikk forbi dem, men hun bare fortsatte å stirre. Til slutt, rett etter at jeg hadde passert bordet, snudde jeg meg, og da jeg så dem sitte der og stirre på meg alle tre, smilte jeg bredt (OK, muligens en smule manisk) og vinket energisk til dem.

For en som ikke vant til denne typen oppmerksomhet, var dette mye på en helg. Lørdag kveld var en ubehagelig opplevelse, men bortsett dét var det det uhøflige ved det hele som plaget meg mest. Jeg ble for eksempel mer opprørt av fyren som, her i Oslo, fant det nødvendig å kommentere puppene mine da jeg gikk hjem fra jobb en kveld. En ting alle disse erfaringene har lært meg, er at min utvalgte taktikk til nå, å stirre rett tilbake på de menneskene som stirrer, faktisk ikke gjør jobben sin i den forstand at den får meg til å føle det slik jeg ønsker å føle det etter noe som dette, noe som betyr at jeg må prøve å tenke på en annen måte å reagere til neste gang. 

Jeg elsker å ha klær ikke alle andre har, så jeg setter alltid av litt penger i budsjettet mitt for shopping når jeg reiser utenlands. Min shopping-prosess har endret seg etter at jeg har blitt en tjukkas; nå undersøker jeg hvilke butikker som selger klær i mine størrelser før jeg drar, og skriver ned/skriver ut informasjon om hvor jeg kan finne dem. Paris er muligens "motehimmelen" for slanke folk, men dette er ikke tilfellet for de feite, så det var egentlig bare én butikk jeg ønsket å besøke når jeg var der, nemlig Jean Marc Philippe. Jeg hadde beundret klærne deres i lang tid, men med de ekstra kostnadene for frakt, moms, og importavgifter, har jeg bare ikke råd til dem. I Paris unngikk jeg selvfølgelig disse kostnadene, og jeg fikk dem til og med ”taxfree”. Det kom godt med, for det viste seg at jeg elsker dette merket! Hver gang jeg tok på meg et nytt plagg nøt jeg følelsen av de deilige stoffene, og da jeg så meg i speilet fikk jeg mye av tiden oppleve å nyte synet av meg selv i de samme stoffene. Hvis jeg må si én dårlig ting om stedet, må det bli at det blir lagt mye vekt på at klærne skal være flatterende (dvs. at du ser mindre feit ut i dem), så hvis du liker topper som viser magen og kort-korte shortser er dette kanskje ikke det ideelle stedet for deg. Utover dette kan jeg bare ikke anbefale dette merket nok! Alvorlig banna, jeg praktisk talt sikler her jeg sitter og drømmer om å reise tilbake. (Bare så du vet det har de salg akkurat nå… jeg sier ikke noe jeg sier det bare. (Med koden JMPDOUBLEVIP får du 20% ekstra avslag.))

Parisernes uhøflighet mot alle som ikke snakker fransk er selvsagt legendarisk, men for det meste opplevde jeg ikke dette som sant i det hele tatt. Det finnes imidlertid ett unntak, og det er drosjesjåførene. Man forventer kanskje at disse menneskene snakker litt engelsk, siden de tross alt må tilbringe store deler av dagen sin med å kjøre turister rundt, men da ville man tatt feil. Dette er egentlig ikke uhøflig selvfølgelig, bare rart. Men når du kan vise taxisjåføren adressen til stedet du skal på et stykke papir du hadde med deg hjemmefra, og hun fortsatt ikke forstår, er jeg tilbøyelig til å tro at hun ikke ønsker å forstå. Og når en taxisjåfør tar deg direkte til stedet du ønsket å dra, uten å nøle, etter faktisk aldri å ha bekreftet at han forsto deg når du forsøkte å forklare hvor du ønsket å dra, ja det ser heller ikke så vennlig ut.

Når jeg besøker et nytt land lærer jeg alltid disse fem ordene:

Hei – Bonjour (god kveld – bonsoir, god natt - bonne nuit)

Ja – Oui

Nei – Non

Takk – Merci

På gjensyn – Au revoir

De vil ikke hjelpe deg med drosjesjåførene, men med alle andre er det en hyggelig gest. 

Konklusjonen blir altså: Dra til Paris hvis du kan skrape sammen pengene! Tre dager var flott, hvis det er første gangen tror jeg fem dager vil bli enda bedre. Den kalles verdens mest romantiske by, men om du drar alene, med venner, med familie, eller med en eller flere romantiske partnere, kan jeg nesten garantere at du kommer til å ha det fint. Og ikke vær redd for å være feit i Frankrike! Jeg var det, og jeg hadde dratt tilbake i morgen hvis du spurte meg! Au revoir, mes amis!