"You start wanting it."

Most of you will probably remember the much lamented TV show Huge. For those of you who don't, it was a show about a group of teenagers at 'fat camp'. Alongside the usual teenagery type stuff, it dealt with themes of fatness and other types of otherness, and did so with amazing insight, finesse and perspective. It was while I was watching the first episode of Huge, that I first heard a feeling I'd been feeling for a long time put into words.
As I might have mentioned before, I have never had an eating disorder, but I do have a rather long history of disordered eating. One of the ways my eating is disordered, is my response to this feeling I get when I'm hungry. My stomach is aching from emptiness, and, in stead of heading for the kitchen, I stay put. Why? Good question.

Just so it's said, I don't feel like I'm being 'good' when I'm doing this (good in the way you feel when you're on a diet and you're sticking to it). Although with this many years of dieting, it's completely possible this way of thinking and feeling has been absorbed by my subconscious to such a degree that it's telling me I'm being good anyway. I've never been able to properly pin down this feeling, even to myself, which is why this little scene below was such a revolutionary moment for me. Because there it was, a charater on TV (Amber, top bunk) talking about this exact feeling. Suddenly the feeling was out there, entirely tangiable, and as soon as I was able to pinpoint the feeling, something became all too apparant. Before I go on, please (skip to 6:22 and) watch.

As some of you will know, TV series about, or with a cast of, fat people is a risky thing if you're fat and don't want to hate yourself. If this is news to you, please take a moment to think about the shows you know with fat people*. Do any of them make it seem like being fat is okay? I'm not even going for good here. Can you name a show where fat people aren't A) more or less tortured, B) ridiculed, or (and this is the 'kind' alternative) C) pitied? Didn't think so. All of this to illustrate what a downright shock it was, to be watching TV and to actually gain some insight into this aspect of myself. Amber is right, you see, you start wanting it. 'It' is a kind of high experienced when when you deprive yourself of food for a long enough time. And what became apparant was that I, like Amber, want it.
I feel like I should inject a caveat here. This is not a feeling I recommend chasing after as a means of losing weight. I have felt this feeling for years, and over the same years I have consistently done nothing but gain weight.

My best guess is that this high is a physiological response from our history as cave people. If, every time the cave people of a tribe experienced food scarcity, they couldn't find the energy to do anything much at all, much less hunt, then we would have died out a long time ago. If, in stead, they experienced a kind of high when they felt this kind of hunger, then their chances of survival would be much greater.

So if this is such a natural thing, then why is it a problem for me to be feeling it? It's not, of course, the problem is when you start wanting it. And that is why seeing this made such a big impact. Because I realized that I wanted it, that I chased after it like every other addict chasing after a fix.
So I guess this is for my  fellow addicts. You are not alone in chasing after this feeling. I hope I won't be alone in trying to quit.


* If you couldn't think of any - which I wouldn't blame you for - are The Biggest Loser and Supersize vs. Superskinny two examples.

_________________________________________________________________________


De fleste av dere husker mest sannsynlig det høyt savnede TV programmet "Huge". For de av dere som ikke husker det var det et program om tenåringer på "fat camp". I tillegg til det vanlige stoffet om tenåringer taklet det temaer rundt tjukkhet og andre typer Annerledeshet, og det gjorde det med en utrolig mengde innsikt, eleganse og perspektiv. Det var mens jeg så på den første episoden av Huge, at jeg for første gang hørte en følelse jeg hadde kjent i lang tid bli satt ord på.
Som jeg kanskje har nevnt før har jeg aldri hatt en spiseforstyrrelse, men jeg har en lengre historie med forstyrret spising. En av måtene spisingen min er forstyrret på, er min reaksjon til følelsen jeg får når jeg er sulten. Magen min verker av tomhet, og i stedet for å sette nesa mot kjøkkenet blir jeg værende der jeg er. Hvorfor? Godt spørsmål.

Bare så det er sagt, jeg føler ikke at jeg er "flink" når jeg gjør dette (flink på den måten du føler deg flink når du er på slankekur, og holder deg til den). Men med så mange års slanking bak meg, er det fullstendig mulig at tankesettet og væremåten har trukket inn i underbevisstheten min til en så stor grad at den forteller meg at jeg er flink allikevel. Jeg har aldri klart klart å få oversikt over denne følelsen, ikke en gang på en slik måte at jeg kunne forklare den for meg selv, hvilket er grunnen til at denne lille scenen var slikt et revolusjonerende øyeblikk for meg. Der var det, en karakter på TV (Amber, øverste køye) som snakket om akkurat denne følelsen. Plutselig var den der, fullstendig håndfast, og i det jeg så hva denne følelsen var, var det noe som ble så alt for klart for meg. Før jeg fortsetter, vær snill å (hopp til 6:22 og) titt på dette.



Som noen av dere vet, er TV serier om, eller med, feite mennesker en risikabel ting om du er feit og ikke har lyst til å hate deg selv. Hvis dette kommer som en overraskelse på deg, ta deg et øyeblik og tenk på de TV seriene du vet om med feite mennesker*. Er det noen av dem som får det til å virke som om det å være feit kan være okay? Jeg snakker ikke om bra her. Kan du nevne én serie hvor feite mennesker ikke blir A) mer eller mindre torturert, B) latterliggjort, eller (og dette er det "snille" alternativet) C) sett på med medynk? Trodde ikke det, nei. Alt dette for å illustrere hvilket regelrett sjokk det var, å se på TV og å faktisk få innsikt inn i dette aspektet ved meg selv. Amber har rett, forstår du, man begynner å ønske seg det. "Det" er en type rush opplevd når man går uten mat i lang nok tid. Og det som ble slående klart, var at jeg, som Amber, vil ha det.
Jeg føler at jeg burde komme med en type "ikke prøv dette hjemme" advarsel her. Dette er ikke en følelse jeg abefaler å jage etter som et hjelpemiddel for vekttap. Jeg har opplevd denne følelsen i flere år, og over de samme årene har jeg konsekvent ikke gjort annet enn å gå opp i vekt.

Om jeg måtte gjette, ville jeg sagt det er en fysiologisk reaksjon fra vår historie som hulemennesker. Hvis mennesker hver gang vi opplevde matmangel ikke følte at vi hadde energi til å gjøre noe som helst, for ikke å snakke om energi til å jakte, da hadde vi dødd ut for lenge, lenge siden. Om de i stedet opplevde et slags rush da de følte denne slags sult vil jeg si sjansene deres for å overleve økte betraktelig.

Så hvis det er slik en naturlig ting, hvorfor er det sånn et problem at jeg føler det? Det er ikke det, selvfølgelig, problemet kommer når du ønsker deg den. Og dette er grunnen til at det som skjedde i denne scenen gjorde slikt et stort inntrykk. For jeg innså at jeg ville ha denne følelsen, at jeg jaktet etter den som enhver annen rusmisbruker jaktende på sitt neste støt.
Så dette blir visst til mine med-misbrukere. Du er ikke alene i å jakte etter denne følelsen. Jeg håper jeg ikke blir alene i mitt forsøk på slutte.


* Hvis du ikke kom på noen - hvilket jeg ikke ville synes var spesiet rart - er "Slankekrigen" og "Du er hva du spiser" to eksempler.

A Scene ...

Trigger warning // Advarsel om utløsende innhold:
Below I write about dieting and disordered eating, and the struggle to quit these behaviors. // Under skriver jeg om slanking og forstyrret spising, og kampen for å slutte med denne typen oppførsel.


We open on a dimly lit room, filled with rows of chairs that are facing in the same direction. Most of the chairs are filled with people who are fat, to some degree or another, a small number of the chairs are filled with skinny people, and an even smaller number are vacant. As a peppy woman ends an opening statement, one of the fluorescents lighting the room blinks a couple of times, before seemingly deciding to go on shining a while longer. The peppy woman, who is facing the people in the chairs, rounds up her little speech with a question.
Peppy woman: Does anyone have anything to share?
The room is silent for a couple of short moments, and then a woman with lots of red, curly hair raises her arm. The peppy woman gestures to her, before taking her seat in the front row. The curly haired woman moves toward the front of the room, and now that she is upright we can all see that she is one of the many fatties present. She is dressed in green and black, has a slight blush to her cheeks, and seems to be fat in a figure eight shaped way. When she arrives at the front of the room she faces the small crowd, and gives a small smile before she starts speaking.
Curly haired woman: Hello, my name is Veronica, and I am a dieter.
Crowd: Hi Veronica!
Veronica: I haven't been to a meeting in a while, but I am here today, because last night I realized that I had fallen off the wagon.
She holds up her 1st day pin.
Veronica: It's the same old story I suppose; I was doing fine, the circumstances of my life changed, and suddenly I wasn't doing so fine any longer. The reason it took me a while to figure out what was going on, was that I honestly didn't do it to lose weight.
Some of the people in the crowd look skeptical, but seem to be convinced by her earnest expression.
Veronica: What I did, was that I fell back into my old pattern of eating. And that old pattern mounts up to diet behavior. I've decided to try harder this time to remember that this is difficult, and to attend meetings a lot more often.
As she mentions how difficult it it, a few the people in the crowd nod empathically.
Veronica: I wish it wasn't so difficult for me, you know? It seems kind of an idiotic thing to be struggling with; eating what, and as much as, my body needs. And ... it makes me angry. It makes me angry with myself, with some of the people in my life, and with society at large, for making it so hard for me to just love myself as I am! But I won't stop. No, I will not stop. And hopefully, one day when I stand in front of you, I'll be able to tell you that not feeding myself has stopped being my default behavior. She takes a steadying breath. Thanks for letting me share.
A smattering of applause follow her last sentence. The curtain falls.
__________________________________________________________________________

Vi åpner til et dunkelt belyst rom fylt med rader med stoler, som alle er vendt i den samme retningen. De fleste av stolene er fylt med mennesker som er feite i større eller mindte grad, et lite antall stoler er fylt med tynne mennesker, og et enda mindre antall er tomme. Idet en entusiastisk kvinne avslutter åpningsinnlegget sitt, blinker ett av lystoffrørene som lyser opp rommet et par ganger, før det tilsynelatende bestemmer seg for å fortsette å skinne en stund til. Den entusiastiske kvinnen som står vendt mot menneskene i stolene, avslutter den lille talen sin med et spørsmål.
Entusiastisk kvinne: Er det noen som har noe de vil dele?
Rommet er stille et par korte øyeblikk, og så rekker en kvinne med store mengder rødt, krøllete hår opp armen. Den entusiastiske kvinnen gestikulerer til henne, før hun setter seg ned i setet sitt på første rad. Kvinnen med det krøllete håret beveger seg mot enden av rommet, og nå som hun er oppreist kan vi alle se at hun er en av de mange tilstedeværende tjukkasene. Hun er kledt i grønt og svart, er lett lyserød i kinnene, og ser ut til å være en 8-talls formet tjukkas. Da hun er på plass i enden av rommet vender hun seg mot forsamlingen, og smiler et lite smil, før hun begynner å snakke.
Kvinnen med det krøllete håret: Hei, jeg heter Veronica, og jeg er en slanker.
Forsamling: Hei Veronica!
Veronica: Jeg har ikke vært på et møte på en stund, men jeg er her i dag, fordi i går gikk det opp for meg at jeg hadde falt av "vannvogna".
Hun holder opp 1. dags nålen.
Veronica: Det er vel den samme gamle historien: Det gikk bra med meg, så forandret omstendighetene i livet mitt seg, og plutselig gikk det ikke så bra med meg lenger. Grunnen til at det tok meg en stund å oppdage hva som foregikk, var at jeg helt ærlig ikke gjorde det for å gå ned i vekt.
Noen av menneskene som er tilstede ser skeptiske ut, men de ser ut til å bli overbevist av det åpne og ærlige uttrykket hennes.
Veronica: Det jeg gjorde, var at jeg falt inn i mitt gamle spisemønster. Og dette gamle spisemønsteret er det samme som slanking. Jeg har bestemt meg for å prøve hardere å huske at dette er vanskelig, og å gå på møter oftere.
Da hun nevner hvor vanskelig det er, er det noen av menneskene i forsamlingen som nikker anerkjennende.
Veronica: Jeg skulle ønske det ikke var så vanskelig for meg. Det virker som en så teit ting å ha problemer med; å spise det kroppen trenger, og så mye som den trenger. Og... det gjør meg sint. Det gjør meg sint på meg selv, på noen av menneskene i livet mitt, og på samfunnet generelt, for å bidra til at det føles så vanskelig for meg å elske meg selv slik jeg er! Men jeg kommer ikke til å slutte å prøve. Nei, jeg skal ikke slutte. Og forhåpentligvis kommer jeg en dag til å kunne stå foran dere, og helt ærlig fortelle dere, at det som føles nturlig for meg ikke lenger er å ikke gi meg selv mat. Hun trekker pusten dypt. Takk for at dere har latt meg dele.

Spredt applaus følger den siste setningen hennes. Teppet faller.