Et annerledes Norge

Kommentar fra forfatteren: Dette innlegget ble skrevet den 29. juli, men har av forskjellige grunner ikke blitt publisert før nå.

Note from the author: This post was written on 29 July, but has, for various reasons, not been published before now.

Et annerledes Norge.


Jeg har ikke skrevet her på en liten stund, og jeg føler det som umulig å komme tilbake hit uten å nevne tragedien vi har vært igjennom her i landet. Den 22. juli 2011 satte Anders Behring Breivik av en bombe i Oslo sentrum. Han fulgte opp denne sjokkerende handlingen ved å reise til Utøya og myrde 69 mennesker, de fleste av dem ungdommer. Mens jeg sitter og skriver dette, er ondskapen og hatet bak en slik handling umulig for meg å fatte. Med disse handlingene har Behring Breivik stått for det første voldelige angrepet på landet vårt på norsk jord siden andre verdenskrig. Det virker i dag åpenbart for meg at det som skjedde den fredagen har endret landet mitt for alltid. Forhåpentligvis har det, og vil det, endre seg til det bedre.

Uten at jeg har noen illusjoner om at mine tanker rundt dette er spesielt relevante eller interessante for andre enn meg selv, ønsker jeg å dele noe jeg tar med meg fra denne hendelsen. Hat er en farlig og skrekkinngytende følelse. Et hvilket som helst blikk kastet på menneskehetens historie, vil vise oss både at hat er en følelse vi mennesker nok alltid har følt, og at denne følelsen kan ha mer grufulle konsekvenser enn noe noen av oss kunne ha forestilt oss.
Anders Behring Breivik's intense hat av Arbeiderpartiet er i dag alt for tydelig. Å hate Anders Behring Breivik for det han har gjort er ikke unaturlig, og jeg har ikke noe ønske om å fortelle noen at de ikke skal føle det de føler. Allikevel bekymrer det meg at det er Facebook grupper dedikert til hatet av denne personen. Å oppmuntre hverandre i en slik følelse, og å skape grobunn for mer hat enn det som allerede eksisterer, kan ikke være en god ting. Å bli hatet kan selvfølelig være fælt, men å føle hat er ikke en positiv opplevelse det heller. Tanken på hvordan det norske samfunnet som jeg er en del av, ville sett ut i dag om dette angrepet hadde blitt utført av Al-Qaida eller en annen liknende isalm-basert terrororganisasjon gir meg frysninger på ryggen.
Anders Behring Breivik ser mennesker med kulturer som er fremmede for han og hater dem, han ser mennesker som aktivt arbeider imot hans uttalte politiske mål og hater dem. Anders Behring Breivik ser mennesker som hater vår vestlige kultur, og føler at hans hat er rettferdiggjort.

Røyken har lagt seg etter angrepet på landet vårt, på byen vår, og på verdiene både døde og levende har satt så høyt, og jeg sitter igjen med et inderlig ønske: La det endrede Norge være et land med mer kjærlighet, mer forståelse og mer åpenhet, og et land med mindre frykt, mindre eksklusjon, og, fremfor alt, med mindre hat.


___________________________________________________________________________



An Altered Norway


I haven't written on here for a little while, and it feels impossible to return without mentioning the tragedy this country has suffered through. 22 July 2011 Anders Behring Breivik detonated a bomb in downtown Oslo. He followed this shocking act by traveling to Utøya and murdering 69 people, most of them youths. Sitting here writing this, the evil and hatred behind acts like these seem impossible for me to understand. With these acts Behring Breivik have committed the first violent attack on our country on Norwegian soil since WWII. Today, it is obvious to me that what happened that Friday has changed my country forever.

Without any illusions that my thoughts on this subject are particularly relevant or interesting to anyone other than myself, I wish to share something I bring with me from this event. Hatred is a dangerous and terrifying emotion. Any glance at all on the history of humantiy will show us that hatred is a feeling we humans have probably always felt, it will also show us that this feeling can have consequences more horrific than any of us could have imagined.
The intense hatred of Anders Behring Breivik towards the Labor Party is all too clear today. Hating Anders Behring Breivik for what he's done is not unnatural, and I harbor no wish to tell anyone not to feel what they're feeling. Still it worries me that there are Facebook Groups dedicated to the hatred of this person. Encouraging eachother in such a feeling, and creating an environment that fosters further growth of this feeling, cannot be a good thing. Being hated, is, of course, usually aweful, but feeling hatred is no positive experience either. The thought of how the Norwegian society which I am a part of would look like today if this attack had been the work of Al-Qaeda or another similar Islam-based terror organization quite frankly gives me chills.
Anders Behring Breivik sees people of different cultures and hates them, he sees people who are actively working against his political goals and hates them. Anders Behring Breivik sees people who hate our Western society, and feels that his hatred is justified.

The smoke has settled after the attack on our country; on our city;, and on the values the dead and the living alike have cared so much about, and I am left with a fervent wish: Let the altered Norway be a country of more love, more understanding, and more openness, and a country of less fear, less exclusion, and, above all, of less hatred.

I ♥ Nemi!

A Scene ...

Trigger warning // Advarsel om utløsende innhold:
Below I write about dieting and disordered eating, and the struggle to quit these behaviors. // Under skriver jeg om slanking og forstyrret spising, og kampen for å slutte med denne typen oppførsel.


We open on a dimly lit room, filled with rows of chairs that are facing in the same direction. Most of the chairs are filled with people who are fat, to some degree or another, a small number of the chairs are filled with skinny people, and an even smaller number are vacant. As a peppy woman ends an opening statement, one of the fluorescents lighting the room blinks a couple of times, before seemingly deciding to go on shining a while longer. The peppy woman, who is facing the people in the chairs, rounds up her little speech with a question.
Peppy woman: Does anyone have anything to share?
The room is silent for a couple of short moments, and then a woman with lots of red, curly hair raises her arm. The peppy woman gestures to her, before taking her seat in the front row. The curly haired woman moves toward the front of the room, and now that she is upright we can all see that she is one of the many fatties present. She is dressed in green and black, has a slight blush to her cheeks, and seems to be fat in a figure eight shaped way. When she arrives at the front of the room she faces the small crowd, and gives a small smile before she starts speaking.
Curly haired woman: Hello, my name is Veronica, and I am a dieter.
Crowd: Hi Veronica!
Veronica: I haven't been to a meeting in a while, but I am here today, because last night I realized that I had fallen off the wagon.
She holds up her 1st day pin.
Veronica: It's the same old story I suppose; I was doing fine, the circumstances of my life changed, and suddenly I wasn't doing so fine any longer. The reason it took me a while to figure out what was going on, was that I honestly didn't do it to lose weight.
Some of the people in the crowd look skeptical, but seem to be convinced by her earnest expression.
Veronica: What I did, was that I fell back into my old pattern of eating. And that old pattern mounts up to diet behavior. I've decided to try harder this time to remember that this is difficult, and to attend meetings a lot more often.
As she mentions how difficult it it, a few the people in the crowd nod empathically.
Veronica: I wish it wasn't so difficult for me, you know? It seems kind of an idiotic thing to be struggling with; eating what, and as much as, my body needs. And ... it makes me angry. It makes me angry with myself, with some of the people in my life, and with society at large, for making it so hard for me to just love myself as I am! But I won't stop. No, I will not stop. And hopefully, one day when I stand in front of you, I'll be able to tell you that not feeding myself has stopped being my default behavior. She takes a steadying breath. Thanks for letting me share.
A smattering of applause follow her last sentence. The curtain falls.
__________________________________________________________________________

Vi åpner til et dunkelt belyst rom fylt med rader med stoler, som alle er vendt i den samme retningen. De fleste av stolene er fylt med mennesker som er feite i større eller mindte grad, et lite antall stoler er fylt med tynne mennesker, og et enda mindre antall er tomme. Idet en entusiastisk kvinne avslutter åpningsinnlegget sitt, blinker ett av lystoffrørene som lyser opp rommet et par ganger, før det tilsynelatende bestemmer seg for å fortsette å skinne en stund til. Den entusiastiske kvinnen som står vendt mot menneskene i stolene, avslutter den lille talen sin med et spørsmål.
Entusiastisk kvinne: Er det noen som har noe de vil dele?
Rommet er stille et par korte øyeblikk, og så rekker en kvinne med store mengder rødt, krøllete hår opp armen. Den entusiastiske kvinnen gestikulerer til henne, før hun setter seg ned i setet sitt på første rad. Kvinnen med det krøllete håret beveger seg mot enden av rommet, og nå som hun er oppreist kan vi alle se at hun er en av de mange tilstedeværende tjukkasene. Hun er kledt i grønt og svart, er lett lyserød i kinnene, og ser ut til å være en 8-talls formet tjukkas. Da hun er på plass i enden av rommet vender hun seg mot forsamlingen, og smiler et lite smil, før hun begynner å snakke.
Kvinnen med det krøllete håret: Hei, jeg heter Veronica, og jeg er en slanker.
Forsamling: Hei Veronica!
Veronica: Jeg har ikke vært på et møte på en stund, men jeg er her i dag, fordi i går gikk det opp for meg at jeg hadde falt av "vannvogna".
Hun holder opp 1. dags nålen.
Veronica: Det er vel den samme gamle historien: Det gikk bra med meg, så forandret omstendighetene i livet mitt seg, og plutselig gikk det ikke så bra med meg lenger. Grunnen til at det tok meg en stund å oppdage hva som foregikk, var at jeg helt ærlig ikke gjorde det for å gå ned i vekt.
Noen av menneskene som er tilstede ser skeptiske ut, men de ser ut til å bli overbevist av det åpne og ærlige uttrykket hennes.
Veronica: Det jeg gjorde, var at jeg falt inn i mitt gamle spisemønster. Og dette gamle spisemønsteret er det samme som slanking. Jeg har bestemt meg for å prøve hardere å huske at dette er vanskelig, og å gå på møter oftere.
Da hun nevner hvor vanskelig det er, er det noen av menneskene i forsamlingen som nikker anerkjennende.
Veronica: Jeg skulle ønske det ikke var så vanskelig for meg. Det virker som en så teit ting å ha problemer med; å spise det kroppen trenger, og så mye som den trenger. Og... det gjør meg sint. Det gjør meg sint på meg selv, på noen av menneskene i livet mitt, og på samfunnet generelt, for å bidra til at det føles så vanskelig for meg å elske meg selv slik jeg er! Men jeg kommer ikke til å slutte å prøve. Nei, jeg skal ikke slutte. Og forhåpentligvis kommer jeg en dag til å kunne stå foran dere, og helt ærlig fortelle dere, at det som føles nturlig for meg ikke lenger er å ikke gi meg selv mat. Hun trekker pusten dypt. Takk for at dere har latt meg dele.

Spredt applaus følger den siste setningen hennes. Teppet faller.