Et annerledes Norge

Kommentar fra forfatteren: Dette innlegget ble skrevet den 29. juli, men har av forskjellige grunner ikke blitt publisert før nå.

Note from the author: This post was written on 29 July, but has, for various reasons, not been published before now.

Et annerledes Norge.


Jeg har ikke skrevet her på en liten stund, og jeg føler det som umulig å komme tilbake hit uten å nevne tragedien vi har vært igjennom her i landet. Den 22. juli 2011 satte Anders Behring Breivik av en bombe i Oslo sentrum. Han fulgte opp denne sjokkerende handlingen ved å reise til Utøya og myrde 69 mennesker, de fleste av dem ungdommer. Mens jeg sitter og skriver dette, er ondskapen og hatet bak en slik handling umulig for meg å fatte. Med disse handlingene har Behring Breivik stått for det første voldelige angrepet på landet vårt på norsk jord siden andre verdenskrig. Det virker i dag åpenbart for meg at det som skjedde den fredagen har endret landet mitt for alltid. Forhåpentligvis har det, og vil det, endre seg til det bedre.

Uten at jeg har noen illusjoner om at mine tanker rundt dette er spesielt relevante eller interessante for andre enn meg selv, ønsker jeg å dele noe jeg tar med meg fra denne hendelsen. Hat er en farlig og skrekkinngytende følelse. Et hvilket som helst blikk kastet på menneskehetens historie, vil vise oss både at hat er en følelse vi mennesker nok alltid har følt, og at denne følelsen kan ha mer grufulle konsekvenser enn noe noen av oss kunne ha forestilt oss.
Anders Behring Breivik's intense hat av Arbeiderpartiet er i dag alt for tydelig. Å hate Anders Behring Breivik for det han har gjort er ikke unaturlig, og jeg har ikke noe ønske om å fortelle noen at de ikke skal føle det de føler. Allikevel bekymrer det meg at det er Facebook grupper dedikert til hatet av denne personen. Å oppmuntre hverandre i en slik følelse, og å skape grobunn for mer hat enn det som allerede eksisterer, kan ikke være en god ting. Å bli hatet kan selvfølelig være fælt, men å føle hat er ikke en positiv opplevelse det heller. Tanken på hvordan det norske samfunnet som jeg er en del av, ville sett ut i dag om dette angrepet hadde blitt utført av Al-Qaida eller en annen liknende isalm-basert terrororganisasjon gir meg frysninger på ryggen.
Anders Behring Breivik ser mennesker med kulturer som er fremmede for han og hater dem, han ser mennesker som aktivt arbeider imot hans uttalte politiske mål og hater dem. Anders Behring Breivik ser mennesker som hater vår vestlige kultur, og føler at hans hat er rettferdiggjort.

Røyken har lagt seg etter angrepet på landet vårt, på byen vår, og på verdiene både døde og levende har satt så høyt, og jeg sitter igjen med et inderlig ønske: La det endrede Norge være et land med mer kjærlighet, mer forståelse og mer åpenhet, og et land med mindre frykt, mindre eksklusjon, og, fremfor alt, med mindre hat.


___________________________________________________________________________



An Altered Norway


I haven't written on here for a little while, and it feels impossible to return without mentioning the tragedy this country has suffered through. 22 July 2011 Anders Behring Breivik detonated a bomb in downtown Oslo. He followed this shocking act by traveling to Utøya and murdering 69 people, most of them youths. Sitting here writing this, the evil and hatred behind acts like these seem impossible for me to understand. With these acts Behring Breivik have committed the first violent attack on our country on Norwegian soil since WWII. Today, it is obvious to me that what happened that Friday has changed my country forever.

Without any illusions that my thoughts on this subject are particularly relevant or interesting to anyone other than myself, I wish to share something I bring with me from this event. Hatred is a dangerous and terrifying emotion. Any glance at all on the history of humantiy will show us that hatred is a feeling we humans have probably always felt, it will also show us that this feeling can have consequences more horrific than any of us could have imagined.
The intense hatred of Anders Behring Breivik towards the Labor Party is all too clear today. Hating Anders Behring Breivik for what he's done is not unnatural, and I harbor no wish to tell anyone not to feel what they're feeling. Still it worries me that there are Facebook Groups dedicated to the hatred of this person. Encouraging eachother in such a feeling, and creating an environment that fosters further growth of this feeling, cannot be a good thing. Being hated, is, of course, usually aweful, but feeling hatred is no positive experience either. The thought of how the Norwegian society which I am a part of would look like today if this attack had been the work of Al-Qaeda or another similar Islam-based terror organization quite frankly gives me chills.
Anders Behring Breivik sees people of different cultures and hates them, he sees people who are actively working against his political goals and hates them. Anders Behring Breivik sees people who hate our Western society, and feels that his hatred is justified.

The smoke has settled after the attack on our country; on our city;, and on the values the dead and the living alike have cared so much about, and I am left with a fervent wish: Let the altered Norway be a country of more love, more understanding, and more openness, and a country of less fear, less exclusion, and, above all, of less hatred.

What happened while I wore a green skirt

I want to tell you a little story about something that happened to me while I was wearing the outfit displayed below. I don't know if it was the fatness, or the really green skirt, or the really red hair that did it, but on that day I was very visible. Here in Norway it is considered impolite to stare at someone, or even to look for more than a couple of seconds, which makes it that much more of a big deal when you do get stared at. Now, part of why I dress the way I do is because I want to stand out, but because of this norm I am still not used to actually being stared at.

Jeg vil fortelle deg en liten historie om noe som hendte meg da jeg hadde på meg antrekket som er vist under. Jeg vet ikke om det var feitheten, eller det veldig grønne skjørtet, eller det veldig røde håret, men den dagen var jeg veldig synlig. Deler av grunnen til at jeg kler meg som jeg gjør er at jeg ønsker å skille meg ut, men selv om jeg er vant med at folk ser er jeg allikevel ikke vant til ordentlig stirring.

I was sitting on the tram on my way to my parents' house, and pretty much as soon as I stepped off in downtown Oslo I knew it was going to be a high visibility day. I walked into the nearby train station, and as I was walking along one of the platforms I saw two boys of around 14-15 sitting on a bench up ahead. If there is any one group that is collectiviely known for making fat girls and women (and fat people of other genders?) feel bad about themselves it is teenage boys, so when they caught sight of me in a very obvious way I wasn't really surprised. As I walked past them one of the boys nudged the other, and said, "Look at that ...". Here I should explain that 'that' or 'det' in Norwegian does not refer to people (unless you're calling a person 'it'), but apart from that, since I didn't hear the end of the sentence, I don't know what it was he wanted his friend to see. At any rate, in a country where staring is considered impolite, I'm sure you realize that commenting on someone's appearance loudly enough for them to hear it, is very uncommon.
Passing a small group of people that had been obstructing my view, I suddenly realized that these boys were not alone, as what looked like half their junior high class was just ahead of me. Walking past these 'youngsters' the staring was pretty obvious. I walked a little further down the platform to an empty bench, sat down and contemplated my feelings. I wasn't feeling all that good to be honest with you. For a moment the joy of dressing in clothes I like and feel good in, without any thought to what others might think when they see me, just didn't seem worth it. Then I glanced back the way I'd come, and saw a fellow fatty standing on the platform. She was probably around 20, and wearing a cute outfit. This may have been the most confident young woman in the world, but she did not look it. In fact, from my limited perspective, she seemed to radiate insecurity. And then I thought, "Well, at least I passed those kids first." And then ... all the bad feelings went away. Because maybe, by the time she passed by, they had gotten it out of their system, and I would much rather they stared and talked about me, than someone who didn't seem all that confident to begin with. This is part of what I'm trying to do after all, normalizing fat bodies so that maybe one day a fat person won't be something to be stared at, but a person like anyone else.

Jeg satt på trikken på vei hjem til foreldrene mine, og nesten med en gang jeg gikk av på holdeplassen ved Oslo S visste jeg at det kom til å være en høy synlighetsdag. Jeg gikk inn på togstasjonen, og mens jeg gikk langs en av platformene så jeg to gutter på rundt 14-15 som satt på en benk litt foran meg. Om det finnes en gruppe som kollektivt er kjent for å få feite jenter og kvinner (og feite folk av andre kjønn?) til ikke å ha det godt med seg selv er det tenåringsgutter, så da de fikk øye på meg på en veldig åpenbar måte var jeg ikke akkurat overrasket. I det jeg går forbi dem dytter den ene gutten borti den andre, og sier: "Se på det..." Jeg hørte ikke slutten på setningen, så jeg vet ikke hva det var han ville kompisen skulle se, men bare det at han kommenterte høyt nok til at jeg kunne høre det er en spesiell opplevlse for meg.
Jeg gikk videre, og idet jeg, en meter eller to lenger fremme, passerte en liten gruppe mennesker som hadde blokkert utsynet mitt, gikk det opp for meg at disse gutta ikke var alene, nei det så faktisk ut til at halve ungdomsskole klassen deres satt bare noen meter foran meg. Da jeg gikk forbi disse ungdommene var stirringen ganske åpenbar. Jeg gikk litt videre ned platformen til en ledig benk, satte meg ned, og tenkte over følelsene mine. For å være ærlig følte jeg meg ikke så spesielt bra. I det øyeblikket føltes ikke egentlig gleden ved å kle meg i klær jeg liker og føler meg bra i, uten tanke for hva andre kan kommer til å tenke når de ser meg, verdt det. Men så kastet jeg et blikk tilbake den veien jeg hadde kommet, og så en med-tjukkas på platformen. Hun var rundt 20, og kledd i et søtt antrekk. Nå er det mulig at denne unge kvinnen har bøttevis med selvtillit, men det var ikke sånn hun så ut. Fra mitt begrensede perspektiv, så hun ut til å utstråle usikkerhet. Og så tenkte jeg: "Vel, jeg passerte ihvertfall de ungdommene først." Og så... ble alle de negative følelsene borte. Fordi det kan hende at de hadde fått det verste ut av systemet før hun gikk forbi dem, og jeg vil mye heller at de stirret og snakket om meg, enn noen som ikke virket som hun hadde noe særlig selvtillit i første omgang. Dette er jo tross alt en del av det jeg jobber for, å normalisere feite kropper, slik at en dag en dag en feit person ikke vil være noe å stirre på, men en person som alle andre.

So this is Auntie Veronica's tip of the day, kids: If you're having a bad day, and the temptation to stop living FA and just blend in is tearing at you, remember that you're not just doing it for yourself, and maybe then you'll find the strength to carry on.

Så dette er dagens tips fra Tante Veronica: Om du har en dårlig dag, og fristelsen til å slutte å leve kroppsaksepterende og bare skli inn i mengden sliter i deg, husk at du ikke bare gjør det for deg selv, og kanskje du da vil finne styrken til å fortsette å kjempe.

OOTD: Climate change, you treat me so well!

I've gone over and over this; do I want to do Outfit Of The Day posts? Won't putting a picture to my name open me up to scary people? I'm not really that into clothes, so why would anyone care what I wear? In the end it comes down to this: There's a reason fat activists keep insisting it's a radical act just to be fat in public. Fat people are constantly pushed to make themselves less visible. We're told we're hard to look at, and if we insist on joining the world outside our front door, we should at least have the decency to wear something that will make it easier to not notice us. I want to fight against this! And, if I want to join the fight for fat visibility, I have to actually be visible (I've got fat down). In addition to this, I just don't think there are enough pictures of Norwegian fatties out there.

I present to you, my first OOTD:

Me, sporting the double, er, triple chin, and goofily/coyly waving hello.

Pretending to be sunbathing, and trying not to laugh at my posing.

Squinting at my photographer, who decided to go pro and take my picture from below.

Bonus picture! Model pose!
All photographs taken by D.

Om meg:
Height: 5'6"
Weight: Ca 255lbs
Size: 16/18 top, 18/20 bottom
Age: 25



What I'm wearing:

Top: Forever21+

Jeggings: Asos Curve

Sunglasses: RayBan

Wedge heels: Økonomisko

Strapless bra (that pinches): Bravissimo

There's a couple of reasons why I love this outfit. Firstly, I love the pattern, colors, and lace yoke on this top! So much, that I bought it despite the fact that I usually avoid trapeze tops like they're trying to sell me the latest fad diet book. And this top, in my mind, was meant to be paired with these amazing Asos Curve jeggings from last season. Which brings me to the main reason why I love this outift; it breaks so many rules! Apart from my own no trapeze tops rule, it breaks the 'fat girls shouldn't wear sleeveless tops' rule; the 'fat girls shouldn't wear j/leggings' rule; and the 'jeggings aren't pants (especially not on fat girls)!' rule. I'm a rebel, people! Seriously though, it's amazing to me to think that, this time last year, combining a sleeveless top and jeggings in an outfit like this wouldn't even have crossed my mind, and despite of this, today this outfit had me walking around just strutting my stuff.

So, that was my first OOTD. What did you think?

I ♥ Nemi!

How life wests and Fat Acceptance connect



I am fat. I am many other things as well; female; Norwegian; an avid reader, all of these things describe me as a person, just as fat does. Which is why people who attack Fat Acceptance confuse and hurt me. Listen, the core of Fat Acceptance is easy, it's about acceptance of fat and fat people. Acceptance. It doesn't seem like so much to ask to me. Because what is the alternative? The interwebz tells me the opposite of acceptance is; refusal; rejection; disapproval.
Refusal is difficult, you can only live in denial for so long, and even then you can't actually refuse or deny your fat away.
Rejection, a tactic used by many a fat person. "I reject this fat, I reject this fat body!" As any person with a healthy body image will tell you, this is not the smartest tactic to adopt. You end up doing idiotic things like not going to the doctor when you're sick or hurt, or not eating when you're hungry, or not doing things that make you feel good, whether that is something basic like taking a shower or something more extravagant like getting a massage.
Disapproval is, of course, a widespread way of approaching one's own fat and fat body. Disapproval or it's more forceful counterparts loathing and downright hatred, is really not a fun way to feel about one's body or oneself. Actually, 'it is a truth universally acknowledged'* that we should love ourselves. We are encouraged to do this by everyone from glossy magazines to our mothers (I hope). And love is such a strong feeling, acceptance is a weakling compared to a feeling as strong as love. Really, loving something or someone without at least accepting it/them sounds pretty darn difficult. Maybe these requests to love yourself only applies unless you're fat, but I choose to belive that, that is not the case. And this is where we come full circle, because you can't tell me to love myself, and then attack me for being fat accepting. Fat Acceptance is not "an excuse to give up", as is sometimes claimed, it is the only way for fat people to live good lives. Indeed, sometimes it is the only way for fat people to live at all.

Jeg er feit. Jeg er mange andre ting også - kvinne, norsk, en ivrig leser - alle disse tingene beskriver meg som person, på samme måte som feit gjør det. Hvilket er grunnen til at jeg blir forvirret og såret når jeg støter på mennesker som angriper Fat Acceptance. Hør her, kjernen i Fat Aceptance er enkel, det handler om aksept av fett og feite mennesker. Aksept. Det virker ikke som for mye forlangt for meg. For hva er alternativet? Internett forteller meg at det mostatte av å akseptere noe er å avslå, avvise, vrake og vegre seg.
Å avslå fettet ditt eller din feite kropp er vanskelig. Joda, du kan fornekte at du er feit, men på ett eller annet tidspunkt funker ikke det lenger, og i mellomtiden var du allikevel feit.
Å avvise fettet eller ens feite kropp er, dessverre, en taktikk som brukes av mang en tjukkas. Men, som jeg tror enhver av dere som leser dette som har et nogenlunde greit forhold til deres egen kropp umiddelbart innser, å avvise sin egen kropp er ikke akkurat den sunneste veien å gå. Man ender opp med å gjøre idiotiske ting som å ikke gå til legen når man er syk eller såret, eller å ikke spise når man er sulten, eller å ikke gjøre ting som får deg til å føle deg bra, enten det er noe enkelt som å ta en dusj, eller noe mer ekstravagant som å  gå og få en massasje.
En enda mer dramatsik versjon av å avvise fettet er å vrake det. Det virker unødvendig å forklare hvorfor det å vrake sin egen kropp ikke er en god idé, for uten en kropp kan man jo tross alt ikke leve.
Å vegre seg er igjen. Dette er, selvfølgelig, en utbredt følelse tjukkaser, og andre, føler ovenfor fett og feite kropper. Mange av oss tar det også et steg eller to videre, og ender opp med følelser som avsky eller hat. Ingen av disse følelsene er ønsket, om målet er gode borgere og/eller lykkelige mennesker. Og det virker som om dette er målet, for hvor jeg snur og vender meg ser jeg råd om hvordan jeg kan forbedre livet mitt, bli en bedre borger og et lykkeligere menneske. Et av rådene, og et som gjentas om og om igjen fra mange, mange forskjellige kilder, er: "Elsk deg selv!" Og kjærlighet er en utrolig sterk følelse, aksept er en pingle av en følelse sammenliknet med kjærlighet. Når man tenker over det, høres det å elske noe eller noen uten å i det minste akseptere det/dem relativt vanskelig ut. Kanskje disse oppfordringene til å elske en selv bare teller med mindre man er feit, men jeg velger å tro at det ikke er tilfellet. Her har vi sirklet tilbake til begynnelsen, for hvordan kan du be meg om å elske meg selv, for så å angripe meg for å være "Fat Accepting". Fat Acceptance er ikke "en unnskylding for å gi opp" som bevegelsen innimellom anklages for, det er den eneste måten for feite mennesker å leve gode liv. Ja, noen ganger er det den eneste måten for feite mennesker å leve.

Having written this, I want to tell you a little story about one of the ways Fat Acceptance has changed my life. Here in Norway it is quite a common occurence for people to own cabins in addition to their houses or apartments, and my family is no exception. Our cabin is located in a woodland surrounding, with a 5-10 minute walk to the ocean, where, as many other owners of "seaside" cabins, we have a boat docked. To take this boat out, Norwegain laws require us to either wear a life west or keep it in the boat with us. As some of you will know, life wests have traditionally** come in different versions for people of different weights, ending at about 210 pounds. Do I weigh more than 210 pounds? Yes, about 40 more, as a matter of fact. Did I then, sensibly enough, go out in search of a life west that would be appropriate for a person of my weight? No, I did not. What did I decide to do in stead? Take one or two of the ones for 210 pound people, and cross my fingers nothing would happen.
Listen, I am the first person to admit that this is Stupid with a capital S. However, loathing myself the way I did for being fat, drawing attention to the fact that I was/am heavier than even Norwegian men are supposed to be, was something I could not have brought myself to do. Fat Acceptance has allowed me to stop being so incredibly ashamed of myself that I couldn't have asked a sales person at a sporting goods store for a special life west. It has also allowed me to start loving myself enough to feel that crossing my fingers is not an adequate way of ensuring my own security. Both of these, in my opinion, are pretty good things. And they both contribute to why, when I hear people say Fat Acceptance is bad for me, I don't only think they're wrong, I know they are.

What about you, do you have any stories that make Fat Acceptance seem like the obvious and only choice? Would you care to share?

Etter å ha skrevet dette, har jeg lyst til å fortelle dere en liten historie om én av måtene Fat Acceptance har forandret livet mitt på. Som mange andre av Norges innbyggere, eier min familie en hytte. Denne hytta ligger i skoglige omgivelser, med en 5-10 minutters gåtur ned til sjøen, hvor båten vår ligger fortøyd. Som de aller fleste av dere helt sikkert vet, er det påbudt å ha på seg, eller med seg, en redningsvest ombord i båt. Noe jeg vil tro også er ganske kjent, er at det tradisjonelt sett** har vært forskjellige versjoner av redningsvester avhengig av hvor mye personen som skal ha den på seg veier, og at disse kategoriene vanligvis har sluttet på ca 95kg. Veier jeg mer enn 95kg? Ja, ca 15kg mer faktisk. Gikk jeg derfor, fornuftig nok, ut og lette etter en redningsvest som ville vært riktig for min vekt? Nei, det gjorde jeg ikke. Hva bestemte jeg meg for å gjøre i stedet? Ta med meg en eller to av vestene for 95 kilos mennesker, og krysse fingrene for at ingenting skulle skje med meg.
Hør her, jeg er den første til å innrømme at dette er Dumt med en stor D. Men om man avskyr seg selv så sterkt som jeg gjorde for å være feit, kan det å trekke oppmerksomheten mot det at jeg var/er tyngre enn den gjennomsnittlige norske mann "skal" være, føles som noe umulig. Fat Acceptance har tillat meg å slutte å skamme meg så mye over meg selv, at jeg ikke hadde fått meg til å be en ansatt i en sportsforretning om en spesiell redningsvest. Det har også tillat meg å begynne å elske meg selv nok, til at jeg ikke lenger føler at det å krysse fingrene er en god nok måte å holde meg selv trygg på. Begge disse er gode ting, synes jeg selv. Og de bidrar begge til at jeg, når jeg hører folk si at Fat Acceptance ikke er bra for meg, ikke bare tror de tar feil, jeg vet de tar feil.

Hva med deg, har du noen historier som får Fat Acceptance til å virke som et helt åpenbart valg? Lyst til å fortelle dem?


Major props go to Spilt Milk for writing the piece that clarified for me many of the points I make in this post. / All mulig ære til Spilt Milk som skrev innlegget som klarte opp for meg mange av poengene jeg skriver om i dette innlegget.

________________________________________________________
* If you get that Jane Austen reference, I love you!
** Having done a brief search online, this seems not to be the case any longer. / Etter et kort søk på nettet ser det ut til at dette ikke lenger er tilfellet.

Why feminism is necessary in Norway

Pretty much every year on Women's Day, 8th March, I hear someone make the argument that feminism has played out it's role in Norway. "Sure," they will say, "there are countries around the world where feminism is still necessary, but in Norway women have the right to vote, we are equal to men under the law, and we have gone through the sexual revolution. Now it's time for those annoying Redstockings to give it a rest, and appreciate what they've got. Really woman, aren't you grateful you don't live in a country where you could be beaten by your sons/brothers/father/husband for, for example, talking to a man in public who isn't your realtive? Women in this country are equal to men under the law, we should show our appreciation by sitting down and shutting up." (Okay, that last part isn't something you are likely to hear people say ... out loud.)
In response to this I have compiled this short list more or less off the top of my head, feel free to add suggestions in comments.

Why feminism is necessary in Norway:

• Because in 2005, regardless of whether or not you take into account the differences in how much time women and men spend at work, women earned between 84% and 87% of what men earned.*
• Because those numbers were the same in 2004.
• Because the typical 'women's professions' are the least valued professions in Norway. By this I don't mean moral value, but actual monetary value.
• Because there are people in leadership positions in our policeforce who still think it's relevant what a woman wore when she got raped.
• Because women are still told by society that one of our main functions are to be decorative/look good enough for men to find us attractive.**
• Because a woman is 'loose' or 'easy' if she sleeps around, while a man simply 'has got the moves'.
• Because women in advertising are largely pictured as submissive, passive, silenced sex objects without power. (Seriously, check out this video series, it's mind blowing.)
• Because 'feminist', a word which simply means someone who believes women should have the same rights and opportunities men do, has become so stigmatized that the majority of women in this country would never dream of describing themselves as feminists.

_________________________________________________________
  *Source: SSB
** Just consider the pressure that is put on women to stay slender, versus the pressure that is put on men.