Why I'm a Fat Blogger

Sarah of NotBlueAtAll was kind enough to ask me to participate in a video project for her upcoming Fatty Affair. Unfortunately she didn't get the participation she needed, so the project had to be scrapped. The video was still made however, and I thought you guys might like to see it.
The video was supposed to be about two minutes on why I'm a fat blogger, and here it is; Why I'm a Fat Blogger.



 

As always, I'd love to hear your thoughts!

Diets don't work

Diets don't work. A controversial statement if ever I wrote one. Yet, as one of the backbones of Fat/Size Acceptance, it is touted all over the Fatosphere. And just to be clear, we're not just talking about Atkins, or a cabbage diet, or stuff like that. No, we mean all diets, including 'lifestyle changes'. There is a small exception of 10-20 pounds that one can lose and probably not gain it back, but that's it. Around the Fatosphere the most quoted numbers I see, is 95-98% of all dieters gain the weight back within five years. Personally, I like to err on the conservative side, and usually say 95%. So I thought I'd ... well, back that s**t up. I've tried to use sources that neither encourage weight loss, nor Fat Acceptance.

Diets
Don't
Work*

As Rachel of The-F-Word.org puts it:

"Trust me. If some virtuoso discovers that enchanted unicorn horn dust will magically whittle our waistlines, he/she would be hailed as a global fat-fighting hero, invited to the White House for a few cold ones (all lite, of course), awarded the Nobel Prize amidst international fanfare and be secretly masturbated to by MeMe Roth. Insurance companies everywhere would cover these miracle pills in full without reserve; they’d be added to the water supply with fluoride and the government would pass them out like candy. But as the old adage cautions us, if it’s too good to be true — and it’s peddled by spam-mongers — it probably is."

We're so indoctrinated to believe we can change our weight if only we do the right things, that something like this can be very diffiult to take in. I didn't believe it. Sure, I read it, and I didn't exactly think these people were lying to me, it was just such a foreign concept to me that my brain sort of rejected it. Until I read Health At Every Size by Linda Bacon, PhD. This is The Book, people. The book that explains weight gain and loss; the book that encourages you to develop a healthy relationship with your body, food, and movement. No matter what size you are.

I'll end this post how I opened it, by telling you this: Diets don't work.


*Do a word search (Ctrl+f) for 'Effectiveness of Obesity Treatment'.
___________________________________________________________________________


Slankekurer funker ikke. En kontroversiell uttallelse om jeg noen gang har skrevet en. Allikevel, som en av grunnstenene i kroppsaksept, blir det gjentatt og gjentatt utover hele fett-o-sfæren. Og bare så det er klart, vi snakker ikke bare om Fedon, eller kåldietten, eller andre av den typen dietter. Nei, vi mener alle slankekurer, inkludert "livsstilsendringer"'. Det er et lite unntak på 4,5-9kg som man kan gå ned og mest sannsynlig ikke gå opp igjen, men det er det. De numrene jeg ser mest sitert rundt omkring i fett-o-særen, er 95-98% av alle slankere har gått opp like mange kilo som de gikk ned etter fem år. Personlig liker jeg å være litt konservativ, og sier som regel 95%. Så jeg tenkte jeg skulle backe opp uttalelsene mine med fakta. Jeg har prøvd å bruke kilder som ikke oppmuntrer til hverken vekttap, eller kroppsakept.

Slankekurer
Funker
Ikke*

Som Rachel av The-F-Word.org uttrykker det:

"Tro meg. Om et eller annet geni oppdager at fortryllet støv fra enhjørning horn på magisk vis kutter ned midjemålene våre, vil han/hun bli hyllet som en global fett-kjempende helt, bli invitert på et par øl (light selvfølgelig) i det Hvite Hus, bli tildelt en Nobelpris blant internasjonal fanfare, og i hemmelighet bli masturbert til av MeMe Roth. Overalt vil forsikringsselskaper dekke disse mirakel pillene uten egenandel, de hadde blitt tilført vannlagrene sammen med fluor, og myndighetene hadde delt dem ut som godteri. Men som det gamle ordtaket advarer oss; om det virker for godt til å være sant - og det pushes av junkmail salgsfolk - er det mest sannsynlig det."

Vi er så indoktrinert til å tro at vi kan forandre på vekta vår om vi bare gjør de riktige tingene, at informasjon som dette kan være vanskelig å ta til seg. Jeg trodde ikke på det. Joda, jeg leste det, og jeg trodde jo ikke akkurat at disse menneskene løy til meg, det var bare det at det var et så utrolig fremmed konsept for meg at hjernen min på en måte avviste det. Til jeg leste "Health At Every Size" av Linda Bacon, PhD (jeg vet, bacon, hvor morsomt er det?) Dette er Boka med stor B, folkens. Boka som forklarer vektøkning og -tap, boka som oppmuntrer deg til å utvikle et sunt forhold til din egen kropp, og til mat og bevegelse. Uansett hvilken størrelse du er.

Jeg avslutter dette innlegget som jeg startet det, med å fortelle deg dette: Slankekurer funker ikke.


*Gjør et ord søk (Ctrl+f eller Ctrl+b) etter "Effectiveness of Obesity Treatment".

What happened while I wore a green skirt

I want to tell you a little story about something that happened to me while I was wearing the outfit displayed below. I don't know if it was the fatness, or the really green skirt, or the really red hair that did it, but on that day I was very visible. Here in Norway it is considered impolite to stare at someone, or even to look for more than a couple of seconds, which makes it that much more of a big deal when you do get stared at. Now, part of why I dress the way I do is because I want to stand out, but because of this norm I am still not used to actually being stared at.

Jeg vil fortelle deg en liten historie om noe som hendte meg da jeg hadde på meg antrekket som er vist under. Jeg vet ikke om det var feitheten, eller det veldig grønne skjørtet, eller det veldig røde håret, men den dagen var jeg veldig synlig. Deler av grunnen til at jeg kler meg som jeg gjør er at jeg ønsker å skille meg ut, men selv om jeg er vant med at folk ser er jeg allikevel ikke vant til ordentlig stirring.

I was sitting on the tram on my way to my parents' house, and pretty much as soon as I stepped off in downtown Oslo I knew it was going to be a high visibility day. I walked into the nearby train station, and as I was walking along one of the platforms I saw two boys of around 14-15 sitting on a bench up ahead. If there is any one group that is collectiviely known for making fat girls and women (and fat people of other genders?) feel bad about themselves it is teenage boys, so when they caught sight of me in a very obvious way I wasn't really surprised. As I walked past them one of the boys nudged the other, and said, "Look at that ...". Here I should explain that 'that' or 'det' in Norwegian does not refer to people (unless you're calling a person 'it'), but apart from that, since I didn't hear the end of the sentence, I don't know what it was he wanted his friend to see. At any rate, in a country where staring is considered impolite, I'm sure you realize that commenting on someone's appearance loudly enough for them to hear it, is very uncommon.
Passing a small group of people that had been obstructing my view, I suddenly realized that these boys were not alone, as what looked like half their junior high class was just ahead of me. Walking past these 'youngsters' the staring was pretty obvious. I walked a little further down the platform to an empty bench, sat down and contemplated my feelings. I wasn't feeling all that good to be honest with you. For a moment the joy of dressing in clothes I like and feel good in, without any thought to what others might think when they see me, just didn't seem worth it. Then I glanced back the way I'd come, and saw a fellow fatty standing on the platform. She was probably around 20, and wearing a cute outfit. This may have been the most confident young woman in the world, but she did not look it. In fact, from my limited perspective, she seemed to radiate insecurity. And then I thought, "Well, at least I passed those kids first." And then ... all the bad feelings went away. Because maybe, by the time she passed by, they had gotten it out of their system, and I would much rather they stared and talked about me, than someone who didn't seem all that confident to begin with. This is part of what I'm trying to do after all, normalizing fat bodies so that maybe one day a fat person won't be something to be stared at, but a person like anyone else.

Jeg satt på trikken på vei hjem til foreldrene mine, og nesten med en gang jeg gikk av på holdeplassen ved Oslo S visste jeg at det kom til å være en høy synlighetsdag. Jeg gikk inn på togstasjonen, og mens jeg gikk langs en av platformene så jeg to gutter på rundt 14-15 som satt på en benk litt foran meg. Om det finnes en gruppe som kollektivt er kjent for å få feite jenter og kvinner (og feite folk av andre kjønn?) til ikke å ha det godt med seg selv er det tenåringsgutter, så da de fikk øye på meg på en veldig åpenbar måte var jeg ikke akkurat overrasket. I det jeg går forbi dem dytter den ene gutten borti den andre, og sier: "Se på det..." Jeg hørte ikke slutten på setningen, så jeg vet ikke hva det var han ville kompisen skulle se, men bare det at han kommenterte høyt nok til at jeg kunne høre det er en spesiell opplevlse for meg.
Jeg gikk videre, og idet jeg, en meter eller to lenger fremme, passerte en liten gruppe mennesker som hadde blokkert utsynet mitt, gikk det opp for meg at disse gutta ikke var alene, nei det så faktisk ut til at halve ungdomsskole klassen deres satt bare noen meter foran meg. Da jeg gikk forbi disse ungdommene var stirringen ganske åpenbar. Jeg gikk litt videre ned platformen til en ledig benk, satte meg ned, og tenkte over følelsene mine. For å være ærlig følte jeg meg ikke så spesielt bra. I det øyeblikket føltes ikke egentlig gleden ved å kle meg i klær jeg liker og føler meg bra i, uten tanke for hva andre kan kommer til å tenke når de ser meg, verdt det. Men så kastet jeg et blikk tilbake den veien jeg hadde kommet, og så en med-tjukkas på platformen. Hun var rundt 20, og kledd i et søtt antrekk. Nå er det mulig at denne unge kvinnen har bøttevis med selvtillit, men det var ikke sånn hun så ut. Fra mitt begrensede perspektiv, så hun ut til å utstråle usikkerhet. Og så tenkte jeg: "Vel, jeg passerte ihvertfall de ungdommene først." Og så... ble alle de negative følelsene borte. Fordi det kan hende at de hadde fått det verste ut av systemet før hun gikk forbi dem, og jeg vil mye heller at de stirret og snakket om meg, enn noen som ikke virket som hun hadde noe særlig selvtillit i første omgang. Dette er jo tross alt en del av det jeg jobber for, å normalisere feite kropper, slik at en dag en dag en feit person ikke vil være noe å stirre på, men en person som alle andre.

So this is Auntie Veronica's tip of the day, kids: If you're having a bad day, and the temptation to stop living FA and just blend in is tearing at you, remember that you're not just doing it for yourself, and maybe then you'll find the strength to carry on.

Så dette er dagens tips fra Tante Veronica: Om du har en dårlig dag, og fristelsen til å slutte å leve kroppsaksepterende og bare skli inn i mengden sliter i deg, husk at du ikke bare gjør det for deg selv, og kanskje du da vil finne styrken til å fortsette å kjempe.

How life wests and Fat Acceptance connect



I am fat. I am many other things as well; female; Norwegian; an avid reader, all of these things describe me as a person, just as fat does. Which is why people who attack Fat Acceptance confuse and hurt me. Listen, the core of Fat Acceptance is easy, it's about acceptance of fat and fat people. Acceptance. It doesn't seem like so much to ask to me. Because what is the alternative? The interwebz tells me the opposite of acceptance is; refusal; rejection; disapproval.
Refusal is difficult, you can only live in denial for so long, and even then you can't actually refuse or deny your fat away.
Rejection, a tactic used by many a fat person. "I reject this fat, I reject this fat body!" As any person with a healthy body image will tell you, this is not the smartest tactic to adopt. You end up doing idiotic things like not going to the doctor when you're sick or hurt, or not eating when you're hungry, or not doing things that make you feel good, whether that is something basic like taking a shower or something more extravagant like getting a massage.
Disapproval is, of course, a widespread way of approaching one's own fat and fat body. Disapproval or it's more forceful counterparts loathing and downright hatred, is really not a fun way to feel about one's body or oneself. Actually, 'it is a truth universally acknowledged'* that we should love ourselves. We are encouraged to do this by everyone from glossy magazines to our mothers (I hope). And love is such a strong feeling, acceptance is a weakling compared to a feeling as strong as love. Really, loving something or someone without at least accepting it/them sounds pretty darn difficult. Maybe these requests to love yourself only applies unless you're fat, but I choose to belive that, that is not the case. And this is where we come full circle, because you can't tell me to love myself, and then attack me for being fat accepting. Fat Acceptance is not "an excuse to give up", as is sometimes claimed, it is the only way for fat people to live good lives. Indeed, sometimes it is the only way for fat people to live at all.

Jeg er feit. Jeg er mange andre ting også - kvinne, norsk, en ivrig leser - alle disse tingene beskriver meg som person, på samme måte som feit gjør det. Hvilket er grunnen til at jeg blir forvirret og såret når jeg støter på mennesker som angriper Fat Acceptance. Hør her, kjernen i Fat Aceptance er enkel, det handler om aksept av fett og feite mennesker. Aksept. Det virker ikke som for mye forlangt for meg. For hva er alternativet? Internett forteller meg at det mostatte av å akseptere noe er å avslå, avvise, vrake og vegre seg.
Å avslå fettet ditt eller din feite kropp er vanskelig. Joda, du kan fornekte at du er feit, men på ett eller annet tidspunkt funker ikke det lenger, og i mellomtiden var du allikevel feit.
Å avvise fettet eller ens feite kropp er, dessverre, en taktikk som brukes av mang en tjukkas. Men, som jeg tror enhver av dere som leser dette som har et nogenlunde greit forhold til deres egen kropp umiddelbart innser, å avvise sin egen kropp er ikke akkurat den sunneste veien å gå. Man ender opp med å gjøre idiotiske ting som å ikke gå til legen når man er syk eller såret, eller å ikke spise når man er sulten, eller å ikke gjøre ting som får deg til å føle deg bra, enten det er noe enkelt som å ta en dusj, eller noe mer ekstravagant som å  gå og få en massasje.
En enda mer dramatsik versjon av å avvise fettet er å vrake det. Det virker unødvendig å forklare hvorfor det å vrake sin egen kropp ikke er en god idé, for uten en kropp kan man jo tross alt ikke leve.
Å vegre seg er igjen. Dette er, selvfølgelig, en utbredt følelse tjukkaser, og andre, føler ovenfor fett og feite kropper. Mange av oss tar det også et steg eller to videre, og ender opp med følelser som avsky eller hat. Ingen av disse følelsene er ønsket, om målet er gode borgere og/eller lykkelige mennesker. Og det virker som om dette er målet, for hvor jeg snur og vender meg ser jeg råd om hvordan jeg kan forbedre livet mitt, bli en bedre borger og et lykkeligere menneske. Et av rådene, og et som gjentas om og om igjen fra mange, mange forskjellige kilder, er: "Elsk deg selv!" Og kjærlighet er en utrolig sterk følelse, aksept er en pingle av en følelse sammenliknet med kjærlighet. Når man tenker over det, høres det å elske noe eller noen uten å i det minste akseptere det/dem relativt vanskelig ut. Kanskje disse oppfordringene til å elske en selv bare teller med mindre man er feit, men jeg velger å tro at det ikke er tilfellet. Her har vi sirklet tilbake til begynnelsen, for hvordan kan du be meg om å elske meg selv, for så å angripe meg for å være "Fat Accepting". Fat Acceptance er ikke "en unnskylding for å gi opp" som bevegelsen innimellom anklages for, det er den eneste måten for feite mennesker å leve gode liv. Ja, noen ganger er det den eneste måten for feite mennesker å leve.

Having written this, I want to tell you a little story about one of the ways Fat Acceptance has changed my life. Here in Norway it is quite a common occurence for people to own cabins in addition to their houses or apartments, and my family is no exception. Our cabin is located in a woodland surrounding, with a 5-10 minute walk to the ocean, where, as many other owners of "seaside" cabins, we have a boat docked. To take this boat out, Norwegain laws require us to either wear a life west or keep it in the boat with us. As some of you will know, life wests have traditionally** come in different versions for people of different weights, ending at about 210 pounds. Do I weigh more than 210 pounds? Yes, about 40 more, as a matter of fact. Did I then, sensibly enough, go out in search of a life west that would be appropriate for a person of my weight? No, I did not. What did I decide to do in stead? Take one or two of the ones for 210 pound people, and cross my fingers nothing would happen.
Listen, I am the first person to admit that this is Stupid with a capital S. However, loathing myself the way I did for being fat, drawing attention to the fact that I was/am heavier than even Norwegian men are supposed to be, was something I could not have brought myself to do. Fat Acceptance has allowed me to stop being so incredibly ashamed of myself that I couldn't have asked a sales person at a sporting goods store for a special life west. It has also allowed me to start loving myself enough to feel that crossing my fingers is not an adequate way of ensuring my own security. Both of these, in my opinion, are pretty good things. And they both contribute to why, when I hear people say Fat Acceptance is bad for me, I don't only think they're wrong, I know they are.

What about you, do you have any stories that make Fat Acceptance seem like the obvious and only choice? Would you care to share?

Etter å ha skrevet dette, har jeg lyst til å fortelle dere en liten historie om én av måtene Fat Acceptance har forandret livet mitt på. Som mange andre av Norges innbyggere, eier min familie en hytte. Denne hytta ligger i skoglige omgivelser, med en 5-10 minutters gåtur ned til sjøen, hvor båten vår ligger fortøyd. Som de aller fleste av dere helt sikkert vet, er det påbudt å ha på seg, eller med seg, en redningsvest ombord i båt. Noe jeg vil tro også er ganske kjent, er at det tradisjonelt sett** har vært forskjellige versjoner av redningsvester avhengig av hvor mye personen som skal ha den på seg veier, og at disse kategoriene vanligvis har sluttet på ca 95kg. Veier jeg mer enn 95kg? Ja, ca 15kg mer faktisk. Gikk jeg derfor, fornuftig nok, ut og lette etter en redningsvest som ville vært riktig for min vekt? Nei, det gjorde jeg ikke. Hva bestemte jeg meg for å gjøre i stedet? Ta med meg en eller to av vestene for 95 kilos mennesker, og krysse fingrene for at ingenting skulle skje med meg.
Hør her, jeg er den første til å innrømme at dette er Dumt med en stor D. Men om man avskyr seg selv så sterkt som jeg gjorde for å være feit, kan det å trekke oppmerksomheten mot det at jeg var/er tyngre enn den gjennomsnittlige norske mann "skal" være, føles som noe umulig. Fat Acceptance har tillat meg å slutte å skamme meg så mye over meg selv, at jeg ikke hadde fått meg til å be en ansatt i en sportsforretning om en spesiell redningsvest. Det har også tillat meg å begynne å elske meg selv nok, til at jeg ikke lenger føler at det å krysse fingrene er en god nok måte å holde meg selv trygg på. Begge disse er gode ting, synes jeg selv. Og de bidrar begge til at jeg, når jeg hører folk si at Fat Acceptance ikke er bra for meg, ikke bare tror de tar feil, jeg vet de tar feil.

Hva med deg, har du noen historier som får Fat Acceptance til å virke som et helt åpenbart valg? Lyst til å fortelle dem?


Major props go to Spilt Milk for writing the piece that clarified for me many of the points I make in this post. / All mulig ære til Spilt Milk som skrev innlegget som klarte opp for meg mange av poengene jeg skriver om i dette innlegget.

________________________________________________________
* If you get that Jane Austen reference, I love you!
** Having done a brief search online, this seems not to be the case any longer. / Etter et kort søk på nettet ser det ut til at dette ikke lenger er tilfellet.