Det er en blogg på tumblr som heter hey, fat chick! og du bare må følge med på den!! Jeg tilbragte over en time med å gå igjennom den her om dagen, og mens jeg satt der kunne jeg føle hjernen min skrede et steg videre på Fat Acceptance veien.
Jeg har på en måte blitt vant til bilder av dagens antrekk på tjukkaser gjennom Fatshionista LJ samfunnet og Fatshionista gruppen på flickr, og det skal sies at det er noe av det samme på hey, fat chick! Det er allikevel et klart hakk over på radikal-skalaen, og det hakket er et utrolig kult hakk! Inne i hjernen min gikk FA utfordringene mine fra: Jeg synes det er vanskelig å vise frem overarmene og knærne mine. Til: Jeg sliter med tanken på å bruke bikini. Et klart steg i riktig retning, er dere ikke enig?
definatalie's description: Outfit photo of me, fat and pale skinned, wearing a dark blouse with a pussy bow in a small floral print with hints of red, white and orange tucked into a black maxi skirt. I'm wearing some black cage sandals and carrying a black bag.
There is a blog on tumblr called hey, fat chick! and you just have to follow it!! I spent over an hour browsing through it the other day, and while I was sitting there I could feel my brain take a step further down the road to Fat Acceptance. I've kind of gotten used to Outfit Of The Day pictures with fat folks in them, through the Fatshionista LJ comm and the Fatshionista group on flickr, and hey, fat chick! does have some of the same content. It is still a clear step up on the radical ladder, and that step is a really cool step! Inside my brain my FA challenges went from: It's difficult for me to show my upper arms and knees. To: I struggle with the thought of wearing a bikini. A definite move in the right direction, wouldn't you agree?
It took me a good long while to figure this out, so there's a chance what I'm about to tell you will be a new thought. If that is the case, try not to focus on how you didn't put it together before, but instead try to focus on the amazing job that has been done in repackaging this truth. The secret nobody tells you about all diets that actually result in (temporary) weight loss, is that what they all boil down to is ... starvation. That's it. If you want to lose weight, what you have to do is starve yourself.
You might look at this truth, and still want to diet. Starving oneself seems pretty drastic, but I know the desperation that can accompany fatness. You might look at your fat thighs, or your fat stomach, and feel disgusted. You might think no one should look like that. This, however, is where I have to stop you. Because, yes, it is quite possible you are okay with starving yourself. Maybe you're even okay with starving yourself while knowing that diets only work 5%-3% of the time, and that 50%-67% of the people who diet gain back more than they lost. But are you really okay with all the fat and chubby people in your life doing the same thing? Is it really okay for your friends and family to starve themselves? That's what you're saying, you see, when you say that no one should look like that. If you ask me, it's not okay. I especially don't think it's okay for children and teenagers to grow up thinking that starvation is their only choice. Now, watch this clip of the weigh-in from Huge (6:27-7:26), and tell me you don't feel the same.
Det tok meg ordentlig lang tid å finne ut av dette, så det er en viss mulighet for at det jeg er i ferd med å fortelle deg vil være en ny tanke for deg. Hvis dét er tilfellet bør du prøve å ikke fokusere på det at du ikke har kommet på denne tanken før, men heller fokusere på den fantastiske jobben som har blitt gjort for å kamuflere denne sannheten. Hemmeligheten ingen forteller deg om alle slankekurer som resulterer i (midlertidig) vekttap, er at det de faktisk består av er frivillig sulting. Intet mer og intet mindre. Hvis du ønsker å gå ned i vekt må du sulte deg for å oppnå det. Du kan se på denne sannheten, og fortsatt ønske å slanke deg. Å sulte seg selv er ganske drastisk, men jeg kjenner til desperasjonen som kan følge med tjukkhet. Kanskje du ser på de feite lårene dine, eller den feite magen din, og føler avsky. Kanskje tenker du at ingen burde se sånn ut. Her er det jeg må stoppe deg. For det kan hende at du synes det er greit å sulte deg. Det kan til og med hende at du synes det er greit, mens du vet at slankekurer bare funker 3%-5% av tiden, og at 50%-67% av menneskene som slanker seg ender med å gå opp igjen mer enn de gikk ned. Men synes du virkelig det er greit at alle de feite og lubne menneskene i livet ditt gjør det samme? Er det virkelig greit for deg at familien og vennene dine sulter seg? For det er det du sier, skjønner du, når du sier at ingen burde se sånn ut. Spør du meg er det ikke greit. Spesielt synes jeg ikke det er greit om barn og unge vokser opp overbevist om at å sulte seg er deres eneste valg. Se nå på dette klippet av innveiingen fra "Huge" (spesifikt 6:27-7:26), og fortell meg at du ikke føler det samme.
Sometimes, to combat the constant onslaught of fat negativity from society at large, I am in dire need of an antidote. Some inspiration, if you will.
Tonight I found it at The Museum of Fat Love. Because as it turns out, your mother isn't right when she tells you no one will love you 'cause you're fat.
Noen ganger, for å bekjempe den konstante bombarderingen av fett-negativitet fra samfunnet generelt, har jeg et desperat behov for en motgift. Litt inspirasjon, om du vil.
I kveld fant jeg det på "The Museum of Fat Love" (Museumet for feit kjærlighet).Fordi det faktisk viser seg at mora di ikke har rett når hun sier at ingen kommer til å elske deg fordi du er feit.
I read so many blogs where Fat Acceptance (FA) is written about almost as though it is interchangable with Health At Every Size (HAES), so I thought I should state it loud and clear here:
FA does not equal HAES
Fat Acceptance is for everyone. Fat Acceptance is about respecting the choices others make for their own bodies, and expecting others to respect the choices you make for yours. Fat Acceptance is saying that every body is a good body. Health At Every Size, in case you don't know, is a philosophy that urges people to eat intuitively and to move their bodies because it feels good (during or after). HAES tells us that the amount of fat we carry, is not what determines whether we are healthy or not. So, Fat Acceptance is not the same as HAES. The Fat Acceptance movement will not revoke your membership card no matter what you eat or how often you (don't) exercise. We're clear? Good! I feel better now that I got that off my chest.
Jeg leser så mange blogger hvor Fat Acceptance (FA) er skrevet om som om det og Health At Every Size (HAES) er to alen av samme sak, så jeg vil si det klart og tydelig her:
FA er ikke lik HAES
Fat Acceptance er for alle. Fat Acceptance handler om å respektere valgene andre tar angående sine egne kropper, og å forvente at andre respekterer de valgene du tar angående din egen. Fat Acceptance er å mene at alle kropper er gode kropper. Health At Every Size, i tilfelle du ikke vet det, er en filosofi som oppmuntrer mennesker til å spise på en intuitiv måte, og til å bevege kroppene sine fordi det føles godt (underveis eller etterpå). HAES forteller oss at mengden fett vi bærer på, ikke er det som avgjør som vi er sunne eller ikke. Så, FA er ikke det samme som HAES. Fat Acceptance bevegelsen kommer ikke til å ta tilbake medlemskortet ditt uansett hva du spiser eller hvor ofte du (ikke) trener. Alt klart? Bra! Jeg føler meg allerede bedre nå som jeg har fått dette av hjertet.
Most of you will probably remember the much lamented TV show Huge. For those of you who don't, it was a show about a group of teenagers at 'fat camp'. Alongside the usual teenagery type stuff, it dealt with themes of fatness and other types of otherness, and did so with amazing insight, finesse and perspective. It was while I was watching the first episode of Huge, that I first heard a feeling I'd been feeling for a long time put into words.
As I might have mentioned before, I have never had an eating disorder, but I do have a rather long history of disordered eating. One of the ways my eating is disordered, is my response to this feeling I get when I'm hungry. My stomach is aching from emptiness, and, in stead of heading for the kitchen, I stay put. Why? Good question.
Just so it's said, I don't feel like I'm being 'good' when I'm doing this (good in the way you feel when you're on a diet and you're sticking to it). Although with this many years of dieting, it's completely possible this way of thinking and feeling has been absorbed by my subconscious to such a degree that it's telling me I'm being good anyway. I've never been able to properly pin down this feeling, even to myself, which is why this little scene below was such a revolutionary moment for me. Because there it was, a charater on TV (Amber, top bunk) talking about this exact feeling. Suddenly the feeling was out there, entirely tangiable, and as soon as I was able to pinpoint the feeling, something became all too apparant. Before I go on, please (skip to 6:22 and) watch.
As some of you will know, TV series about, or with a cast of, fat people is a risky thing if you're fat and don't want to hate yourself. If this is news to you, please take a moment to think about the shows you know with fat people*. Do any of them make it seem like being fat is okay? I'm not even going for good here. Can you name a show where fat people aren't A) more or less tortured, B) ridiculed, or (and this is the 'kind' alternative) C) pitied? Didn't think so. All of this to illustrate what a downright shock it was, to be watching TV and to actually gain some insight into this aspect of myself. Amber is right, you see, you start wanting it. 'It' is a kind of high experienced when when you deprive yourself of food for a long enough time. And what became apparant was that I, like Amber, want it.
I feel like I should inject a caveat here. This is not a feeling I recommend chasing after as a means of losing weight. I have felt this feeling for years, and over the same years I have consistently done nothing but gain weight.
My best guess is that this high is a physiological response from our history as cave people. If, every time the cave people of a tribe experienced food scarcity, they couldn't find the energy to do anything much at all, much less hunt, then we would have died out a long time ago. If, in stead, they experienced a kind of high when they felt this kind of hunger, then their chances of survival would be much greater.
So if this is such a natural thing, then why is it a problem for me to be feeling it? It's not, of course, the problem is when you start wanting it. And that is why seeing this made such a big impact. Because I realized that I wanted it, that I chased after it like every other addict chasing after a fix.
So I guess this is for my fellow addicts. You are not alone in chasing after this feeling. I hope I won't be alone in trying to quit.
* If you couldn't think of any - which I wouldn't blame you for - are The Biggest Loser and Supersize vs. Superskinny two examples.
De fleste av dere husker mest sannsynlig det høyt savnede TV programmet "Huge". For de av dere som ikke husker det var det et program om tenåringer på "fat camp". I tillegg til det vanlige stoffet om tenåringer taklet det temaer rundt tjukkhet og andre typer Annerledeshet, og det gjorde det med en utrolig mengde innsikt, eleganse og perspektiv. Det var mens jeg så på den første episoden av Huge, at jeg for første gang hørte en følelse jeg hadde kjent i lang tid bli satt ord på.
Som jeg kanskje har nevnt før har jeg aldri hatt en spiseforstyrrelse, men jeg har en lengre historie med forstyrret spising. En av måtene spisingen min er forstyrret på, er min reaksjon til følelsen jeg får når jeg er sulten. Magen min verker av tomhet, og i stedet for å sette nesa mot kjøkkenet blir jeg værende der jeg er. Hvorfor? Godt spørsmål.
Bare så det er sagt, jeg føler ikke at jeg er "flink" når jeg gjør dette (flink på den måten du føler deg flink når du er på slankekur, og holder deg til den). Men med så mange års slanking bak meg, er det fullstendig mulig at tankesettet og væremåten har trukket inn i underbevisstheten min til en så stor grad at den forteller meg at jeg er flink allikevel. Jeg har aldri klart klart å få oversikt over denne følelsen, ikke en gang på en slik måte at jeg kunne forklare den for meg selv, hvilket er grunnen til at denne lille scenen var slikt et revolusjonerende øyeblikk for meg. Der var det, en karakter på TV (Amber, øverste køye) som snakket om akkurat denne følelsen. Plutselig var den der, fullstendig håndfast, og i det jeg så hva denne følelsen var, var det noe som ble så alt for klart for meg. Før jeg fortsetter, vær snill å (hopp til 6:22 og) titt på dette.
Som noen av dere vet, er TV serier om, eller med, feite mennesker en risikabel ting om du er feit og ikke har lyst til å hate deg selv. Hvis dette kommer som en overraskelse på deg, ta deg et øyeblik og tenk på de TV seriene du vet om med feite mennesker*. Er det noen av dem som får det til å virke som om det å være feit kan være okay? Jeg snakker ikke om bra her. Kan du nevne én serie hvor feite mennesker ikke blir A) mer eller mindre torturert, B) latterliggjort, eller (og dette er det "snille" alternativet) C) sett på med medynk? Trodde ikke det, nei. Alt dette for å illustrere hvilket regelrett sjokk det var, å se på TV og å faktisk få innsikt inn i dette aspektet ved meg selv. Amber har rett, forstår du, man begynner å ønske seg det. "Det" er en type rush opplevd når man går uten mat i lang nok tid. Og det som ble slående klart, var at jeg, som Amber, vil ha det.
Jeg føler at jeg burde komme med en type "ikke prøv dette hjemme" advarsel her. Dette er ikke en følelse jeg abefaler å jage etter som et hjelpemiddel for vekttap. Jeg har opplevd denne følelsen i flere år, og over de samme årene har jeg konsekvent ikke gjort annet enn å gå opp i vekt.
Om jeg måtte gjette, ville jeg sagt det er en fysiologisk reaksjon fra vår historie som hulemennesker. Hvis mennesker hver gang vi opplevde matmangel ikke følte at vi hadde energi til å gjøre noe som helst, for ikke å snakke om energi til å jakte, da hadde vi dødd ut for lenge, lenge siden. Om de i stedet opplevde et slags rush da de følte denne slags sult vil jeg si sjansene deres for å overleve økte betraktelig.
Så hvis det er slik en naturlig ting, hvorfor er det sånn et problem at jeg føler det? Det er ikke det, selvfølgelig, problemet kommer når du ønsker deg den. Og dette er grunnen til at det som skjedde i denne scenen gjorde slikt et stort inntrykk. For jeg innså at jeg ville ha denne følelsen, at jeg jaktet etter den som enhver annen rusmisbruker jaktende på sitt neste støt.
Så dette blir visst til mine med-misbrukere. Du er ikke alene i å jakte etter denne følelsen. Jeg håper jeg ikke blir alene i mitt forsøk på slutte.
* Hvis du ikke kom på noen - hvilket jeg ikke ville synes var spesiet rart - er "Slankekrigen" og "Du er hva du spiser" to eksempler.
