"Triggering"

If you spend some time in the Fatosphere, maybe especially in the Fatshionista LJ community, you will become familiar with the word triggering. For example: "Click this link to read the rest of my post, as some of you may find it triggering." This triggering content may be a great number of things; in the Fatosphere painful tales of diets past are a frequent theme considered triggering, but by no means the only one. Other examples include talk of eating disorders, sexual assaults or strong body negativity. I have heard this culture of sheltering people from what might be triggering for them critisized, but I personally have always thought it a considerate and sensible thing to do, in a forum in which we strive to promote better relationships between people and their bodies. When I read a trigger warning, I know to go on reading with a more prepared mindset.

Hvis du tilbringer litt tid i Fett-o-sfæren, kanskje spesielt i Fatshionista LJ samfunnet, vil du etterhvert bli godt kjent med ordet "triggering", eller utløsende. Et eksempel: "Klikk på denne linken for å lese resten av innlegget, da noen av dere kan oppleve det som utløsende." Dette utløsende innholdet kan være mange forskjellige ting, i Fett-o-sfæren er smertefulle beretninger om tidligere slankekurer et tema som ofte anses som utløsende, uten at det på noen måte det eneste. Andre eksempler inkluderer snakk om spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, og negative samtaler om egne eller andres kropper formulert i sterke ordelag. Jeg har lest kritikk av denne kulturen hvor vi skjermer folk fra temaer de kan finne utløsende, men jeg personlig har alltid ansett det for en hensynsfull og fornuftig ting å gjøre i et forum hvor vi jobber for å bedre menneskers forhold til deres egne kropper. Når jeg lesser en "trigger warning" eller varsel om utløsende innhold, kan jeg lese videre med en litt endret mental innstilling.

What might be triggered was always fairly obvious to me, you would read something that would remind you of something in your own personal history which ended up triggering bad emotions, or you would read something that just plain hurt your feelings. But there's a third form of triggering content (maybe there's many more forms as well, it's just that I haven't discovered them yet), one that's much more sneaky and not so immediately painful. I discovered this while I was reading an opinion piece entitled Contempt For Fat People (again, I've had Google translate it from Norwegian to English for you, it won't be pretty, but it should be readable) by Lisbeth Nilsen. The piece itself was not the problem, it is in fact written by a woman who seems to be fat people positive, but I went on to read the comments. I know what you're saying: "Don't you know better than to read the comments on a piece that dares to express fat positive messages?! They're always filled with people who take advantage of the anonymity of the Internet to express their contempt for fat people in the most hurtful language possible!" Yes, as you've now guessed I did know that, but if I'm going to argue for Fat Acceptance in Norway I want to be prepared for the argument from the other side, and I knew I'd find it there. Therefore I put on my mental armor, lifted my shield high, and plowed through. And I really thought it worked, strangers on the Internet have only so much power to hurt me after all, and I had my armor on. I didn't notice the thoughts. The little creeping thoughts that snuck their way past my helmet and into my head. It wasn't what these people said you see, it was how they felt. Feeling that much disdain and contempt and hatred wash over you, leaves you, well me, wanting to change. So I was on my fourth or fifth page of comments, when one of the thoughts dared to be a little louder: "Maybe I should just lose some weight," it said. "50 lbs maybe? I could do that, and then these people wouldn't feel the way they feel about me. Getting through to them about FA is going to be that much harder if they just see me as a fatty trying to make up excuses for 'giving up'." Then I stopped reading to think about it, and don't think I immediately thought: "Leave my head, unhelpful thoughts! I am a fat accepting fatty, and you will find no mercy here!"
No, I thought: "Well, maybe I should -" And then I remembered who I am, because I am a fat accepting fatty, at least I am trying to be. Unfortunately, remembering this didn't bring with it some great way of shutting that inner voice up, the only thing I could think to do was to stop myself from seeing these hurtful messages, and before I thought about it my fingers hurried to close the browser window. I hurridly found an other occupation for my thoughts, as I knew I was in no emotional space to rationally think this through.

It was only later, when I was no longer feeling the feelings these comments had brought, that I realized that I had found a new version of triggering.

Hva som kunne utløses virket alltid ganske åpenbart på meg, du leste noe som minnet deg om noe i din personlige historie som igjen utløste vonde følelser, eller kanskje du leste noe som rett og slett såret følelsene dine. Men det finnes en tredje form for utløsende innhold (det er mulig det finnes mange flere former enn det, det er bare at jeg ikke har oppdaget dem enda), en form som er mye mer sleipt snikende og ikke så umiddelbart smertefull. Jeg oppdaget dette da jeg leste en kronikk med tittelen "Forakt for fete folk" av Lisbeth Nilsen. Kronikken i seg selv var ikke problemet, den er faktisk skrevet av en kvinne som virker som om hun er positiv til fete folk, men jeg bestemte meg for å lese kommentarene. Jeg vet hva du tenker: "Har du ikke bedre vett enn at du leser kommentarene på et innlegg som våger å uttrykke positive tanker om fete mennesker?! De er alltid fylt med mennesker som utnytter internetts anonymitet til å uttrykke forakt for feite mennesker i så sårende ordelag som mulig!" Jo, som du nå har gjettet så visste jeg det, men hvis jeg skal argunemtere for Fat Acceptance i Norge ønsker jeg å være forbedredt på den andre sidens argumenter, og jeg visste jeg kom til å finne dem der. Derfor tok jeg på meg den mentale rustningen min, løftet skjoldet høyt, og pløyde meg igjennom. Og jeg trodde virkelig at det funket, fremmede mennesker på internett har tross alt begrenset med kraft til å såre meg, og jeg hadde på meg rustningen min. Jeg merket ikke tankene. De små smygende tankene som snek seg forbi hjelmen og inn i hodet mitt. For selv om jeg var forberedt på hva disse menneskene sa, så var jeg ikke forberedt på hva de følte. Å føle så mye forakt og avsky og hat skylle over deg, etterlater deg, vel meg, med et behov for å endre meg. Jeg var på den fjerde eller femte siden med kommentarer, da en av tankene våget å være litt mer høyrøstet: "Kanskje jeg burde gå ned noe i vekt," sa den. "20 kg kanskje? Jeg kan gjøre det, og så vil ikke disse menneskene føle det slik for meg lenger. Å trenge igjennom til dem med et budskap om Fat Acceptance kommer til å være desto vanskeligere dersom de bare ser på meg som ei tjukkas som har funnet en unnskyldning for å "gi opp"." Jeg sluttet å lese for å tenke litt på det, og ikke tro at jeg umiddelbart tenkte: "Forlat hodet mitt, ubrukelige tanker! Jeg er en "fat accepting" tjukkas, og du vil ikke finne noen nåde her!"

Neida, jeg tenkte: "Vel, kanskje jeg burde..." Og så husket jeg hvem jeg er, fordi jeg er en "fat accepting" tjukkas, jeg prøver iallfall å være det. Desverre bragte ikke det at jeg husket dette med seg en effektiv måte å få den indre stemmen til å tie stille, det eneste jeg klarte å komme på å gjøre var å sørge for at jeg ikke lenger så disse sårende beskjedene, og før jeg tenkte over det fortet fingrene mine seg å lukke fanen. Jeg kjappet meg å finne noe nytt å tenkke på, siden jeg visste at jeg ikke følelsesmessig var klar for å tenke igjennom hva som hadde skjedd på en rasjonell måte.

Det var senere, da jeg ikke lenger følte følelsene kommentarene hadde bragt med seg, at det gikk opp for meg at jeg hadde oppdaget en ny versjon av utløsende.