Fatty Sex Talk

In case you aren't aware of it, The Rotund has put up a post called Fatties Have Sex; In Which I Fumble Around Trying To Initiate Frank Conversation. Oh, The Irony. There's so much stigma around fat people and sex, and this post and it's comments are well worth a read for anyone who has ever felt the effects of that.

I tilfelle du ikke er klar over det, har The Rotund skrevet et innlegg hun har kalt Fatties Have Sex; In Which I Fumble Around Trying To Initiate Frank Conversation. Oh, The Irony. (Tjukkaser har sex; hvor jeg snubler rundt og prøver å innlede en åpen og ærlig samtale. Ah, ironien.) Det er så sterk sosial stigma rundt det med feite mennesker og sex, dette innlegget og dets kommentarer er vel verdt å lese om du noen gang har følt resultatene av dette stigmaet.



How life wests and Fat Acceptance connect



I am fat. I am many other things as well; female; Norwegian; an avid reader, all of these things describe me as a person, just as fat does. Which is why people who attack Fat Acceptance confuse and hurt me. Listen, the core of Fat Acceptance is easy, it's about acceptance of fat and fat people. Acceptance. It doesn't seem like so much to ask to me. Because what is the alternative? The interwebz tells me the opposite of acceptance is; refusal; rejection; disapproval.
Refusal is difficult, you can only live in denial for so long, and even then you can't actually refuse or deny your fat away.
Rejection, a tactic used by many a fat person. "I reject this fat, I reject this fat body!" As any person with a healthy body image will tell you, this is not the smartest tactic to adopt. You end up doing idiotic things like not going to the doctor when you're sick or hurt, or not eating when you're hungry, or not doing things that make you feel good, whether that is something basic like taking a shower or something more extravagant like getting a massage.
Disapproval is, of course, a widespread way of approaching one's own fat and fat body. Disapproval or it's more forceful counterparts loathing and downright hatred, is really not a fun way to feel about one's body or oneself. Actually, 'it is a truth universally acknowledged'* that we should love ourselves. We are encouraged to do this by everyone from glossy magazines to our mothers (I hope). And love is such a strong feeling, acceptance is a weakling compared to a feeling as strong as love. Really, loving something or someone without at least accepting it/them sounds pretty darn difficult. Maybe these requests to love yourself only applies unless you're fat, but I choose to belive that, that is not the case. And this is where we come full circle, because you can't tell me to love myself, and then attack me for being fat accepting. Fat Acceptance is not "an excuse to give up", as is sometimes claimed, it is the only way for fat people to live good lives. Indeed, sometimes it is the only way for fat people to live at all.

Jeg er feit. Jeg er mange andre ting også - kvinne, norsk, en ivrig leser - alle disse tingene beskriver meg som person, på samme måte som feit gjør det. Hvilket er grunnen til at jeg blir forvirret og såret når jeg støter på mennesker som angriper Fat Acceptance. Hør her, kjernen i Fat Aceptance er enkel, det handler om aksept av fett og feite mennesker. Aksept. Det virker ikke som for mye forlangt for meg. For hva er alternativet? Internett forteller meg at det mostatte av å akseptere noe er å avslå, avvise, vrake og vegre seg.
Å avslå fettet ditt eller din feite kropp er vanskelig. Joda, du kan fornekte at du er feit, men på ett eller annet tidspunkt funker ikke det lenger, og i mellomtiden var du allikevel feit.
Å avvise fettet eller ens feite kropp er, dessverre, en taktikk som brukes av mang en tjukkas. Men, som jeg tror enhver av dere som leser dette som har et nogenlunde greit forhold til deres egen kropp umiddelbart innser, å avvise sin egen kropp er ikke akkurat den sunneste veien å gå. Man ender opp med å gjøre idiotiske ting som å ikke gå til legen når man er syk eller såret, eller å ikke spise når man er sulten, eller å ikke gjøre ting som får deg til å føle deg bra, enten det er noe enkelt som å ta en dusj, eller noe mer ekstravagant som å  gå og få en massasje.
En enda mer dramatsik versjon av å avvise fettet er å vrake det. Det virker unødvendig å forklare hvorfor det å vrake sin egen kropp ikke er en god idé, for uten en kropp kan man jo tross alt ikke leve.
Å vegre seg er igjen. Dette er, selvfølgelig, en utbredt følelse tjukkaser, og andre, føler ovenfor fett og feite kropper. Mange av oss tar det også et steg eller to videre, og ender opp med følelser som avsky eller hat. Ingen av disse følelsene er ønsket, om målet er gode borgere og/eller lykkelige mennesker. Og det virker som om dette er målet, for hvor jeg snur og vender meg ser jeg råd om hvordan jeg kan forbedre livet mitt, bli en bedre borger og et lykkeligere menneske. Et av rådene, og et som gjentas om og om igjen fra mange, mange forskjellige kilder, er: "Elsk deg selv!" Og kjærlighet er en utrolig sterk følelse, aksept er en pingle av en følelse sammenliknet med kjærlighet. Når man tenker over det, høres det å elske noe eller noen uten å i det minste akseptere det/dem relativt vanskelig ut. Kanskje disse oppfordringene til å elske en selv bare teller med mindre man er feit, men jeg velger å tro at det ikke er tilfellet. Her har vi sirklet tilbake til begynnelsen, for hvordan kan du be meg om å elske meg selv, for så å angripe meg for å være "Fat Accepting". Fat Acceptance er ikke "en unnskylding for å gi opp" som bevegelsen innimellom anklages for, det er den eneste måten for feite mennesker å leve gode liv. Ja, noen ganger er det den eneste måten for feite mennesker å leve.

Having written this, I want to tell you a little story about one of the ways Fat Acceptance has changed my life. Here in Norway it is quite a common occurence for people to own cabins in addition to their houses or apartments, and my family is no exception. Our cabin is located in a woodland surrounding, with a 5-10 minute walk to the ocean, where, as many other owners of "seaside" cabins, we have a boat docked. To take this boat out, Norwegain laws require us to either wear a life west or keep it in the boat with us. As some of you will know, life wests have traditionally** come in different versions for people of different weights, ending at about 210 pounds. Do I weigh more than 210 pounds? Yes, about 40 more, as a matter of fact. Did I then, sensibly enough, go out in search of a life west that would be appropriate for a person of my weight? No, I did not. What did I decide to do in stead? Take one or two of the ones for 210 pound people, and cross my fingers nothing would happen.
Listen, I am the first person to admit that this is Stupid with a capital S. However, loathing myself the way I did for being fat, drawing attention to the fact that I was/am heavier than even Norwegian men are supposed to be, was something I could not have brought myself to do. Fat Acceptance has allowed me to stop being so incredibly ashamed of myself that I couldn't have asked a sales person at a sporting goods store for a special life west. It has also allowed me to start loving myself enough to feel that crossing my fingers is not an adequate way of ensuring my own security. Both of these, in my opinion, are pretty good things. And they both contribute to why, when I hear people say Fat Acceptance is bad for me, I don't only think they're wrong, I know they are.

What about you, do you have any stories that make Fat Acceptance seem like the obvious and only choice? Would you care to share?

Etter å ha skrevet dette, har jeg lyst til å fortelle dere en liten historie om én av måtene Fat Acceptance har forandret livet mitt på. Som mange andre av Norges innbyggere, eier min familie en hytte. Denne hytta ligger i skoglige omgivelser, med en 5-10 minutters gåtur ned til sjøen, hvor båten vår ligger fortøyd. Som de aller fleste av dere helt sikkert vet, er det påbudt å ha på seg, eller med seg, en redningsvest ombord i båt. Noe jeg vil tro også er ganske kjent, er at det tradisjonelt sett** har vært forskjellige versjoner av redningsvester avhengig av hvor mye personen som skal ha den på seg veier, og at disse kategoriene vanligvis har sluttet på ca 95kg. Veier jeg mer enn 95kg? Ja, ca 15kg mer faktisk. Gikk jeg derfor, fornuftig nok, ut og lette etter en redningsvest som ville vært riktig for min vekt? Nei, det gjorde jeg ikke. Hva bestemte jeg meg for å gjøre i stedet? Ta med meg en eller to av vestene for 95 kilos mennesker, og krysse fingrene for at ingenting skulle skje med meg.
Hør her, jeg er den første til å innrømme at dette er Dumt med en stor D. Men om man avskyr seg selv så sterkt som jeg gjorde for å være feit, kan det å trekke oppmerksomheten mot det at jeg var/er tyngre enn den gjennomsnittlige norske mann "skal" være, føles som noe umulig. Fat Acceptance har tillat meg å slutte å skamme meg så mye over meg selv, at jeg ikke hadde fått meg til å be en ansatt i en sportsforretning om en spesiell redningsvest. Det har også tillat meg å begynne å elske meg selv nok, til at jeg ikke lenger føler at det å krysse fingrene er en god nok måte å holde meg selv trygg på. Begge disse er gode ting, synes jeg selv. Og de bidrar begge til at jeg, når jeg hører folk si at Fat Acceptance ikke er bra for meg, ikke bare tror de tar feil, jeg vet de tar feil.

Hva med deg, har du noen historier som får Fat Acceptance til å virke som et helt åpenbart valg? Lyst til å fortelle dem?


Major props go to Spilt Milk for writing the piece that clarified for me many of the points I make in this post. / All mulig ære til Spilt Milk som skrev innlegget som klarte opp for meg mange av poengene jeg skriver om i dette innlegget.

________________________________________________________
* If you get that Jane Austen reference, I love you!
** Having done a brief search online, this seems not to be the case any longer. / Etter et kort søk på nettet ser det ut til at dette ikke lenger er tilfellet.

Why I no longer shop at Dorothy Perkins

For those of you who don't know, Dorothy Perkins is a British online and brick and mortar store selling womens clothing in sizes UK 6-22 (EU 34-50, US 4-20). With this, it is not exactly what I call a "fatty store", but people wearing up to inbetweenie+ sizes can shop there. I myself have bought from them a couple of times, and was planning on buying from them again when I browsed my way into their active wear section. If you are a fatty who has tried to buy workout gear you will know how difficult it is to find, so I was immediately pleased. And then I saw their selection, and the clothes were cute! Cute workout clothes in my size was something I had quite given up on seeing, so now I was getting really excited. (I wonder if you see where this is headed?) I click on a couple of items, and what do I find? Their active wear line only extends to size 18. Because obviously we actual fatties don't exercise.
My dream of cute workout clothes dashed, what is an unashamed fatty like myself to do? I write them an email:

Hello,


I have a question regarding your Active Wear line. I had found a couple of tops I want to buy, and I was browsing your active wear section for some new workout gear to ad to my purchase, when I discovered that the sizes only go up to 18 on these items. Since your clothing is usually available up to a size 22, I am very much wonering why it isn't the same with your active wear? I really hope there's a good reason for this, since right now it looks like you have made the assumption that none of us fatties ever work out. Finding workout gear that fits larer sizes is generally very difficult, and to have you add to that would make this customer very unhappy.

Looking foreward to your reply!


Best wishes
Veronica [last name removed]

Quite reigned in I thought (if not exactly typo free). It has been over a month without a reply, which has made this decision all the more easy: If Dorothy Perkins thinks it is alright to be so obviously prejudiced towards fatties, I will no longer shop there.

In the words of Cee-Lo Green:

Fuck you!

Oo, oo, ooo

I guess the change in my pocket

Wasn't enough, I'm like

Fuck you!

For de av dere som ikke vet det, er Dorothy Perkins en britisk kleskjede (inkludert en nettbutikk) som selger kvinneklær i størrelsene UK6-22 (34-50 i norske størrelser). Dette utvalget gjør dem ikke akkurat til det jeg kaller en "tjukk butikk", men folk som bruker små til mellomstore "tjukke størrelser" kan handle der. Jeg har selv kjøpt fra dem et par ganger, og planen var å kjøpe fra dem igjen da jeg en dag surfet meg inn i seksjonen for treningsklær. Om du er en tjukk person som har forsøkt å kjøpe deg treningsklær, vet du hvor vanskelig dette kan være å finne. P.g.a. dette hadde jeg ikke en gang sett klærne og jeg var allikevel fornøyd. Og så så jeg klærne, og de var fine! Ordentlig fine treningsklær i min størrelse var noe jeg hadde helt gitt opp å finne, så på dette tidspunktet begynte jeg å bli ordentlig opprømt. (Jeg lurer på om dere ser hvor dette kommer til å ende?) Jeg klikker på et par ting, og hva oppdager jeg? At treningsklærne ikke går høyere opp enn til str 18 (46). For vi ordentlige tjukkaser trener selvfølgelig ikke.

Min drøm om stilige treningsklær er nå knust, så hva skal en selverklært tjukkas som meg gjøre? Jeg skriver en e-post til dem:

Hello,

I have a question regarding your Active Wear line. I had found a couple of tops I want to buy, and I was browsing your active wear section for some new workout gear to ad to my purchase, when I discovered that the sizes only go up to 18 on these items. Since your clothing is usually available up to a size 22, I am very much wonering why it isn't the same with your active wear? I really hope there's a good reason for this, since right now it looks like you have made the assumption that none of us fatties ever work out. Finding workout gear that fits larer sizes is generally very difficult, and to have you add to that would make this customer very unhappy.

Looking foreward to your reply!


Best wishes
Veronica [last name removed]

(Du kan gå hit for å få det oversatt.) Ganske fattet og kontrollert syntes jeg selv (om ikke akkurat uten stavefeil). Det er over en måned siden jeg skrev til dem, og jeg har ikke fått noe svar, noe som har gjort denne avgjørelsen desto enklere å fatte: Hvis Dorothy Perkins synes det er helt ok å være så åpenbart fordomsfulle mot tjukkaser, har jeg handlet der for siste gang.

For å sitere Cee-Lo Green:

Fuck you!

Oo, oo, ooo

I guess the change in my pocket

Wasn't enough, I'm like

Fuck you!

ETA: Since writing this I wrote them a new email telling them their lack of response confirmed my beliefs around their active wear sizing, and that I would no longer be shopping at DP. I received no respons to that email either. // Jeg har senere sendt Dorothy Perkins en ny e-post hvor jeg skrev at deres manglende tilbakemelding bekreftet min mistanke rundt treningsklærne deres, og at jeg ikke lenger kom til å handle hos dem. Jeg har ikke mottatt noe svar på den e-posten heller.

My Body and I

I don't know when it happened, this strange thing of me separating myself from my body. When I started looking in the mirror, and, in stead of simply seeing me, I saw myself and my body. I suppose it happened while I was gaining weight, while my body was expanding without me giving my consent. It makes sense in a way; if you don't feel like you can control what your body does, is it really a part of you?
I know I am far from the only person, let alone the anly fatty, who feels this way. And who can blame us really? When you are fat, people are constantly expecting you to fight your body. "Fight the bulge!" "Manage your weight!" "Battle those pounds!" This becomes slightly more abstract, but no less real, in the language of the "obesity epidemic". Fat is something to be afraid of, something to avoid, something that is to blame for current and future problems in our society.



Now, knowing this, it shouldn't come as a big surprise when fat people end up distancing themselves from their bodies. After all, their bodies are fat, and fat = bad. Who would want to identify so closely with something bad? Well, I didn't. But lately I'm starting to remember something I once knew. My body and I are not two separate units of the same entity, we are one. I am my ass; my thighs; my fingers, in the same way that I am my mind; my voice; the way I move. Change may come, sure, but that change won't just affect a part of me, it will affect me.

While I have been reclaiming my body, I have realized that there is something else I must also claim. You see, if my body is me, then the critizism directed at it is mine to own as well. My brain has taken to translating this critizism as of late, so:
"Wouldn't you be happier if you lost some weight?" is transformed on it's journey from my ears to my brain into "Wouldn't you be happier if there was less of you?"
"I read an article about this awesome new diet the other day" becomes "There's too much of you, you really should try to make yourself smaller."
"You didn't use to have to worry about fitting into the seats on planes..." becomes "You take up so much room, I think it would be better if you tried to minimize yourself."
             Please understand that when you tell me to lose weight, you are not just saying it to my ass, or my thighs, or my fingers, you are telling me to become less. And I don't want to be less, I want to be more! I have spent so much time hiding, trying to be invisible, to be less than I am, and now I want to be more! I want so much to be more me!

All I'm asking of you, is that you don't make it any harder than it already is.

Kroppen min og jeg

Jeg vet ikke når det skjedde, dette rare at jeg begynte å se på kroppen min som noe separat fra meg selv. På hvilket tidspunkt var det at jeg så meg i speilet, og i stedet for å se meg, så jeg meg og kroppen min. Jeg tror at det skjedde mens jeg la på meg, mens kroppen min ble større uten at jeg hadde gitt den tillatelse til det. Det virker logisk på et vis; hvis du ikke føler at du har kontroll over hva kroppen din gjør, er den da en del av deg?
Jeg er langt ifra den eneste personen, for ikke å snakke om den enste tjukke personen, som føler det slik. Og er det egentlig så rart? Når man er tjukk er det hele tiden forventet av deg at du skal kjempe mot kroppen din. "Bekjemp bilringene!" "Ta kontroll over vekta di!" "Vinn kampen mot kiloene!" Dette blir litt mer abstakt, men ikke noe mindre virkelig, i språket som brukes omkring "fedme epidemien". Fett er noe vi skal være redde for, noe vi skal unngå, noe som har skylda for fremtidige samfunnsproblemer.



Når vi nå vet dette, burde det ikke komme som noe sjokk når feite mennesker ender opp med å ta/føle avstand fra kroppene sine. Tross alt, kroppene deres er fete, og fett = fælt. Hvem ønsker vel å identifisere seg med noe som er fælt? Ikke jeg, iallfall. Men i det siste har jeg begynt å huske noe jeg en gang visste. At kroppen min og jeg ikke er to deler av en enhet, vi er ett. Jeg er rumpa mi, lårene mine og fingrene mine, på den samme måten som jeg er sinnet mitt, stemmen min og måten jeg beveger meg på. Endringer vil komme, men disse endringene vil ikke bare påvirke en del av meg, de vil påvirke meg.

Mens jeg har vært i denne prosessen med å ta tilbake kroppen min, har det gått opp for meg at det er noe annet jeg også må ta på meg. Du skjønner, hvis kroppen min er meg, så er kritikken som rettes mot den også min. I det siste har hjernen min begynt å oversette denne kritikken, slik at:
"Hadde du ikke blitt lykkeligere om du gikk ned i vekt?" på vei fra ørene til hjernen min blir forvandlet til "Hadde du ikke blitt lykkeligere om det var mindre av deg?"
"Jeg leste en artikkel om en fantastisk ny slankekur her om dagen" blir til "Det er for mye av deg, du burde virkelig prøve å bli mindre."
"Du trengte ikke å bekymre deg for å få plass i setene på et fly for et par år siden..." blir til "Du tar så mye plass, jeg tror det hadde vært bedre om du minimerte deg selv."
         
Vær så snill å forstå at når du ber meg om å gå ned i vekt, er ikke dette noe du bare sier til rumpa mi, eller lårene mine, eller fingrene mine, du ber meg om å bli mindre. Jeg har ikke lyst til å være mindre, jeg har lyst til å være mer! Jeg har brukt så mye tid på å gjemme meg bort, på å prøve å bli usynlig, på å være mindre enn jeg er, og nå vil jeg være mer! Jeg vil så gjerne være mer meg!

Alt jeg ber deg om, er at du ikke gjør det vanskeligere for meg enn det allerede er.

'End Fat Hatred' on Facebook

Please take the time to follow this link, to sign a petition to end fat hatred on Facebook. I realize I am unfashionably late to this party, but the petition is still active so hopefully I can be forgiven. This petition is in response to, among other tings, groups on Facebook taking pictures of people from the Fatosphere (without their permission), and putting them up to mock and ridicule. A notable example of a person this happened to was fancy lady Natalie of definatalie.com, who wrote a truly inspiring piece titled You can't bully me out of my skinny jeans in response to the person who took her picture. So, again, please do sign the petition!



Vær så snill å ta deg tid til å følge denne linken, og signer en underskriftskampanje for å få slutt på åpent hat av tjukke mennesker på Facebook. Jeg er klar over at jeg er drøyt sent ute med denne oppfordringen, men underskriftskampanjen er fortsatt aktiv så forhåpentligvis kan jeg tilgis. Denne kampanjen er, bl.a, en reaksjon til grupper på Facebook som har tatt bilder av mennesker fra Fett-o-sfæren (uten deres tillatelse), og lagt dem ut til latterliggjøring og utskjelling. Et prominent eksempel på et menneske dette skjedde med er den fancy damen Natalie fra definatalie.com, som skrev et virkelig inspirerende innlegg kalt "You can't bully me out of my skinny jeans" til svar på det som skjedde med henne. Så, igjen, vær så snille å skriv under på underskriftskampanjen.

"Triggering"

If you spend some time in the Fatosphere, maybe especially in the Fatshionista LJ community, you will become familiar with the word triggering. For example: "Click this link to read the rest of my post, as some of you may find it triggering." This triggering content may be a great number of things; in the Fatosphere painful tales of diets past are a frequent theme considered triggering, but by no means the only one. Other examples include talk of eating disorders, sexual assaults or strong body negativity. I have heard this culture of sheltering people from what might be triggering for them critisized, but I personally have always thought it a considerate and sensible thing to do, in a forum in which we strive to promote better relationships between people and their bodies. When I read a trigger warning, I know to go on reading with a more prepared mindset.

Hvis du tilbringer litt tid i Fett-o-sfæren, kanskje spesielt i Fatshionista LJ samfunnet, vil du etterhvert bli godt kjent med ordet "triggering", eller utløsende. Et eksempel: "Klikk på denne linken for å lese resten av innlegget, da noen av dere kan oppleve det som utløsende." Dette utløsende innholdet kan være mange forskjellige ting, i Fett-o-sfæren er smertefulle beretninger om tidligere slankekurer et tema som ofte anses som utløsende, uten at det på noen måte det eneste. Andre eksempler inkluderer snakk om spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, og negative samtaler om egne eller andres kropper formulert i sterke ordelag. Jeg har lest kritikk av denne kulturen hvor vi skjermer folk fra temaer de kan finne utløsende, men jeg personlig har alltid ansett det for en hensynsfull og fornuftig ting å gjøre i et forum hvor vi jobber for å bedre menneskers forhold til deres egne kropper. Når jeg lesser en "trigger warning" eller varsel om utløsende innhold, kan jeg lese videre med en litt endret mental innstilling.

What might be triggered was always fairly obvious to me, you would read something that would remind you of something in your own personal history which ended up triggering bad emotions, or you would read something that just plain hurt your feelings. But there's a third form of triggering content (maybe there's many more forms as well, it's just that I haven't discovered them yet), one that's much more sneaky and not so immediately painful. I discovered this while I was reading an opinion piece entitled Contempt For Fat People (again, I've had Google translate it from Norwegian to English for you, it won't be pretty, but it should be readable) by Lisbeth Nilsen. The piece itself was not the problem, it is in fact written by a woman who seems to be fat people positive, but I went on to read the comments. I know what you're saying: "Don't you know better than to read the comments on a piece that dares to express fat positive messages?! They're always filled with people who take advantage of the anonymity of the Internet to express their contempt for fat people in the most hurtful language possible!" Yes, as you've now guessed I did know that, but if I'm going to argue for Fat Acceptance in Norway I want to be prepared for the argument from the other side, and I knew I'd find it there. Therefore I put on my mental armor, lifted my shield high, and plowed through. And I really thought it worked, strangers on the Internet have only so much power to hurt me after all, and I had my armor on. I didn't notice the thoughts. The little creeping thoughts that snuck their way past my helmet and into my head. It wasn't what these people said you see, it was how they felt. Feeling that much disdain and contempt and hatred wash over you, leaves you, well me, wanting to change. So I was on my fourth or fifth page of comments, when one of the thoughts dared to be a little louder: "Maybe I should just lose some weight," it said. "50 lbs maybe? I could do that, and then these people wouldn't feel the way they feel about me. Getting through to them about FA is going to be that much harder if they just see me as a fatty trying to make up excuses for 'giving up'." Then I stopped reading to think about it, and don't think I immediately thought: "Leave my head, unhelpful thoughts! I am a fat accepting fatty, and you will find no mercy here!"
No, I thought: "Well, maybe I should -" And then I remembered who I am, because I am a fat accepting fatty, at least I am trying to be. Unfortunately, remembering this didn't bring with it some great way of shutting that inner voice up, the only thing I could think to do was to stop myself from seeing these hurtful messages, and before I thought about it my fingers hurried to close the browser window. I hurridly found an other occupation for my thoughts, as I knew I was in no emotional space to rationally think this through.

It was only later, when I was no longer feeling the feelings these comments had brought, that I realized that I had found a new version of triggering.

Hva som kunne utløses virket alltid ganske åpenbart på meg, du leste noe som minnet deg om noe i din personlige historie som igjen utløste vonde følelser, eller kanskje du leste noe som rett og slett såret følelsene dine. Men det finnes en tredje form for utløsende innhold (det er mulig det finnes mange flere former enn det, det er bare at jeg ikke har oppdaget dem enda), en form som er mye mer sleipt snikende og ikke så umiddelbart smertefull. Jeg oppdaget dette da jeg leste en kronikk med tittelen "Forakt for fete folk" av Lisbeth Nilsen. Kronikken i seg selv var ikke problemet, den er faktisk skrevet av en kvinne som virker som om hun er positiv til fete folk, men jeg bestemte meg for å lese kommentarene. Jeg vet hva du tenker: "Har du ikke bedre vett enn at du leser kommentarene på et innlegg som våger å uttrykke positive tanker om fete mennesker?! De er alltid fylt med mennesker som utnytter internetts anonymitet til å uttrykke forakt for feite mennesker i så sårende ordelag som mulig!" Jo, som du nå har gjettet så visste jeg det, men hvis jeg skal argunemtere for Fat Acceptance i Norge ønsker jeg å være forbedredt på den andre sidens argumenter, og jeg visste jeg kom til å finne dem der. Derfor tok jeg på meg den mentale rustningen min, løftet skjoldet høyt, og pløyde meg igjennom. Og jeg trodde virkelig at det funket, fremmede mennesker på internett har tross alt begrenset med kraft til å såre meg, og jeg hadde på meg rustningen min. Jeg merket ikke tankene. De små smygende tankene som snek seg forbi hjelmen og inn i hodet mitt. For selv om jeg var forberedt på hva disse menneskene sa, så var jeg ikke forberedt på hva de følte. Å føle så mye forakt og avsky og hat skylle over deg, etterlater deg, vel meg, med et behov for å endre meg. Jeg var på den fjerde eller femte siden med kommentarer, da en av tankene våget å være litt mer høyrøstet: "Kanskje jeg burde gå ned noe i vekt," sa den. "20 kg kanskje? Jeg kan gjøre det, og så vil ikke disse menneskene føle det slik for meg lenger. Å trenge igjennom til dem med et budskap om Fat Acceptance kommer til å være desto vanskeligere dersom de bare ser på meg som ei tjukkas som har funnet en unnskyldning for å "gi opp"." Jeg sluttet å lese for å tenke litt på det, og ikke tro at jeg umiddelbart tenkte: "Forlat hodet mitt, ubrukelige tanker! Jeg er en "fat accepting" tjukkas, og du vil ikke finne noen nåde her!"

Neida, jeg tenkte: "Vel, kanskje jeg burde..." Og så husket jeg hvem jeg er, fordi jeg er en "fat accepting" tjukkas, jeg prøver iallfall å være det. Desverre bragte ikke det at jeg husket dette med seg en effektiv måte å få den indre stemmen til å tie stille, det eneste jeg klarte å komme på å gjøre var å sørge for at jeg ikke lenger så disse sårende beskjedene, og før jeg tenkte over det fortet fingrene mine seg å lukke fanen. Jeg kjappet meg å finne noe nytt å tenkke på, siden jeg visste at jeg ikke følelsesmessig var klar for å tenke igjennom hva som hadde skjedd på en rasjonell måte.

Det var senere, da jeg ikke lenger følte følelsene kommentarene hadde bragt med seg, at det gikk opp for meg at jeg hadde oppdaget en ny versjon av utløsende.