Fat Acceptance the Quick and Dirty Way

Trigger warning: I don't often issue trigger warnings, but in this post I touch on the many reasons why people are fat, including dieting, so it felt appropriate. You may want to proceed with caution, or not at all.

As Fat Activists it's easy to feel like we're supposed to have passionate discussions about Fat Acceptance all the time, winning people over to the cause. However, sometimes in life we are in situations where having that discussion just isn't appropriate. Maybe there's not enough time, maybe the setting you're in would make the discussion downright inappropriate, or maybe you just don't have it in you that day. All of these are perfectly valid excuses, and no one will try to take away your Fat Activist badge. But if you're like me, you still want to say something. Which is why I've compiled a short list of responses to have on hand whenever the situation calls for Fat Acceptance Light. Without further ado I give you Fat Acceptance, the quick and dirty way:

• When someone conflates weight and health - You can't tell by their body what someone's health is like.
 
• When someone can't understand why people can't just get rid of their fat - There's not just one reason why people are fat. Dieting; medical conditions; medical side effects; mental health problems; and a sedentary lifestyle and poorly balanced diet, can all make you fat. Also remember that, just like some people are born thin, some people are born fat.
 
• In the face of the near-constant judgement of people's looks and choices - I'm really not interested in tearing down other people.

 

And if these all fail there's always the golden rule:

 

         Everybody deserves to be treated with dignity and respect.

 

Do you have any of these quick, (more or less) one-liners you use when the situation warrants? Do people seem to react okay? I'd love to hear your thoughts and experiences!

 

 

 

 

Advarsel om utløsende innhold: Jeg utsteder ikke ofte denne typen advarsler, men i dette innlegget er jeg innom de mange grunnene til at folk er feite, inkludert slanking, så det føltes på sin plass. Det er mulig du bør lese videre med aktsomhet, eller ikke i det hele tatt.

 

Som fettaktivister (Fat Activists) er det lett å føle at vi burde ha lideskapelige diskusjoner om Kroppsaksept hele tiden, og få folk over på vår side. Men nå er det nå slik at det finnes situasjoner i livet hvor den type diskusjoner bare ikke passer seg. Kanskje har du bare ikke nok tid, kanskje tiden og stedet vil gjøre en slik diskusjon direkte upassende, eller kanskje du bare ikke har det i deg den dagen. Alle disse er helt legitime grunner, og ingen kommer til å prøve å ta fra deg din status som fettaktivist. Hvis du er som meg har du allikevel lyst til å si noe, og det er grunnen til at jeg har satt sammen en kort liste over svar du kan ha i bakhånd når situasjonen krever litt Kroppsaksept light. Med dette gir jeg dere "fort og gæli" versjonen av Kroppsaksept:

• Når noen blander sammen helse og vekt - Du kan ikke se på kroppen til noen hvordan helsa deres er.

• Når noen ikke kan forstå hvorfor folk ikke bare kan kvitte seg med fettet sitt - Det er ikke bare én grunn til at folk er feite. Slanking, medisinske lidelser, bivirkninger av medisiner, psykiske problemer, og for lite bevegelse kombinert med et dårlig balansert kosthold, kan alle gjøre deg feit. Og husk at akkurat som noen mennesker er født tynne, er noen mennesker født feite.

• I møte med den nærmest konstante dømmingen av andre menneskers utseende og valg - Jeg er ikke interessert i å bidra til å holde andre mennesker nede.

 

Og hvis dette slår feil har vi alltids den gylne regelen:

 

          Alle fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt.

 

Har du noen av disse enkle og kjappe tilsvarene du bruker når det ikke passer seg med noe lengre? Har reakjonene fra andre mennesker vært OK? Jeg skulle veldig gjerne hørt tankene og erfaringene deres!

It's not about my health! Part III

Many of you will remember the Chick-fil-A debacle of a few months past, where President Dan Cathy decided to weigh in on same-sex marriage by saying his company backs the traditional family unit. (For those not fluent in American euphemisms, “traditional family” means a family that is started by two married, cissexual, heterosexual individuals.) As is only right, the progressive community took up the cause and ran with it. Unfortunately for us fatties, the road they decided to run down quickly lead them to Fat Shaming Highway. Some talented people in the Body Acceptance community have already written about this, and if you haven't read them already I suggest you go read these articles:

I Know You’re Mad at Chick-fil-A, But Stop Taking It Out on Fat People
Oppressing Me Doesn't Set You Free

Endel av dere vil huske den siste Chick-fil-A hendelsen, der fast food kjedens direktør, Dan Cathy, bestemte seg for å bidra til diskusjonen rundt likekjønnet ekteskap ved å uttale at hans selskap støtter den tradisjonelle familieenheten (eng. "the traditional family unit"). (For de som ikke er flytende i amerikanske eufemismer, betyr "den tradisjonell familieenheten" en familie som er startet av to gifte, cisseksuelle**, heterofile individer.) Som rett er kjørte det progressive felleskapet straks i vei med denne saken. Dessverre for oss tjukkaser førte veien de bestemte seg for å storme ned dem raskt til "riksvei fat shame". Noen talentfulle mennesker i kroppsaksept samfunnet har allerede skrevet om dette, og hvis du ikke har lest dem allerede jeg foreslår at du går og leser disse artiklene:

I Know You’re Mad at Chick-fil-A, But Stop Taking It Out on Fat People
Oppressing Me Doesn't Set You Free

I am telling you about this now, not to speak to this issue specifically, but to put what I want to say into context. You see, this is for my fellow liberals. This is for the anti-racists, the gay rights advocates, the feminists, the social justice advocates, the foreign aid proponents, the environmentalists, the lefties, the human rights advocates, the animal rights advocates, for the people who choose jobs because they get to help people with no regard for how little it pays, and for all you other bleeding hearts out there. Yes, this is for the people who are far too politically correct to ever look at the body of another human being and call it disgusting. My friends, you have let me down. I expected more of you, but you, perhaps more than any other group, keep singing me this refrain. The refrain goes like this; ... but what about your health!?"It's great that she accepts her body, but what about her health?!"
"Everybody should love themselves of course, but what about his health?!"
"I'm really sorry they were bullied for their body size, but what about their health?!"

Jeg forteller deg om dette nå, ikke for å snakke om denne saken spesielt, men for å sette det jeg ønsker å si inn i en sammenheng. Du skjønner, dette er til mine med-ræddiser. Dette er til anti-rasistene, feministene, u-hjelps fremmerene, miljøvernerne, menneskerettighetsforkjemperne, dyrerettighetsforkjemperne, de som står på barrierene for LHBT rettigheter, de som står på barrierene for sosial rettferdighet, de venstrevridde, til folk som velger jobber fordi de vil hjelpe folk uten hensyn til hvor lite det lønner seg, og til alle dere andre med store, lettpåvirkelige hjerter der ute. Ja, dette er til dere som er altfor politisk korrekte til å se på kroppen til et annet menneske og kalle den motbydelig. Mine venner, dere har sviktet meg. Jeg forventet mer av dere, men dere, kanskje mer enn noen annen gruppe, herper på det samme refrenget. Og refrenget høres slik ut: ... men hva med helsa di?! "Det er flott at hun aksepterer kroppen sin, men hva med helsa hennes?!"
"Alle burde selvfølgelig elske seg selv, men hva med helsa hans?!"
"Jeg er virkelig lei for at de ble mobbet for kroppsstørrelsen sin, men hva med helsa deres?!"

We call the other side ignorant when they believe the lies of the right-wing politicians. We call them ignorant when they seem afraid of societal change, won't recognize the facts we put down in front of them, and cling to their views based solely on feelings. We call them ignorant when they talk loudly of their hatred for terrorists, but are unaware that the U.S. didn't invade Iraq to find bin Laden; can't be bothered to differentiate between the average Muslim and extremist terrorists; and accuse the white people among us of only wanting to be politically correct when we point out that terrorism isn't the sole province of brown people. We call them ignorant, and I think we're mostly right.
However there's a saying about glass houses that come to mind, when I know how incredibly easy it is to learn things like that it's the people in the "overweight" BMI category that live the longest, not the ones in the "average" one, that there are many reasons why people are fat, not just one or two, and that diets don't work. But do you know what? Critical and independent thought is harder than it sounds, and I generally don't blame people at all if they've never heard of this stuff before I tell them about it. There is something I do blame them for though, and I bet you know what it is by now. I blame them when they respond to what I say with, "But what about your health??"

Vi sier det er uvitenhet som fører til frykt, når endringer i det sosiale landskapet blir møtt med sterke negative reaksjoner. Vi møter mennesker som tror det ikke lenger er vanskeligere å være homofil enn heterofil i Norge, og blir slått av uvitenheten deres. Vi ler avvisende når vi blir fortalt at det ikke lenger er noe behov for feminisme i Norge, og tenker at slik uvitenhet virkelig bør bøtes på før man åpner munnen. Vi sier de er uvitende, og for det meste tror jeg vi har rett.
Imidlertid er det er et ordtak om glasshus som kommer til tankene, når jeg vet hvor utrolig lett det er å finne ut at det er menneskene i den "overvektige" KMI kategorien som lever lengst, ikke de i den "normalvektige", at det er mange grunner til at folk er feite, ikke bare én eller to, og at slankekurer ikke funker. Men vet du hva? Kritisk og selvstendig tenkning er vanskeligere enn det høres ut, og jeg klandrer vanligvis ikke folk i det hele tatt hvis de aldri har hørt om disse tingene før jeg forteller dem om dem. Én ting klandrer jeg allikevel folk for, og det tipper jeg du vet hva er nå. Jeg klandrer dem når de svarer på det jeg sier med: "Men hva med helsa di??"

Let's run through this, shall we? Just as not all slender people are healthy, not all fat people are unhealthy. Actually, more precisely, just as not all slender people are unhealthy, not all fat people are unhealthy. If you're going to argue with me on this, I'm really going to need you to do some research on your own (but if you look for the * at the bottom of this piece, I'll help you get started). One of my personal FA heroes, Marilyn Wann, said it best when she said, "The only thing anyone can diagnose by looking at a fat person is their own level of prejudice toward fat people!" This means that, unless you are a health professional working with a fat person, or said fat person has told you about their health, you don't actually have any idea what their health is like. Knowing this, I can't help but find all this concern a bit ... odd.
And even if you did know exactly what a fatty's health was like, how is it any of your business? Aren't we the side that believe people should be free to do whatever they want with their bodies? Aren't we the pro-choice side? Aren't we the people who believe you can love and make love to anybody you damn well want to, as long as it's consensual? Aren't we the side that believe people should be treated equally, regardless of their gender, sexuality and race? Yet despite this you're telling me health is still a moral imperative?! That one still has to strive towards health to deserve to be treated with dignity and respect!?

La oss ta en liten gjennomgang her, OK? På samme måte som ikke alle slanke mennesker er sunne og friske, er ikke alle feite mennesker usunne og syke. Eller, mer presist, på samme måte som ikke alle slanke mennesker er usunne og syke, er ikke alle feite mennesker usunne og syke. Hvis du vil krangle med meg om dette trenger jeg virkelig at du gjør noen undersøkelser på egen hånd (men hvis du ser etter * nederst på innlegget hjelper jeg deg med å komme i gang). En av mine personlige Kroppsaksept helter, Marilyn Wann, sa det best da hun sa: "Det eneste noen kan diagnostisere ved å se på en feit person er deres eget nivå av fordommer mot feite mennesker!" ("The only thing anyone can diagnose by looking at a fat person is their own level of prejudice toward fat people!") Dette betyr at, med mindre du er en helsearbeider som arbeider med en feit person, eller nevnte feit person har fortalt deg om helsa si, har du faktisk ikke noen anelse hvordan helsa deres er. Når jeg nå vet dette, kan jeg ikke annet enn å synes all denne bekymringen er litt... merkelig.
Og selv om du visste nøyaktig hvordan helsa til en tjukkas var, på hvilken måte bryr det deg? Er ikke vi den siden som mener folk bør være fri til å kunne gjøre hva de vil med kroppen sin? Er ikke vi siden som legaliserte abort? Er ikke vi de som mener du kan elske og elske med hvem pokker du vil, så lenge partene er samtykkende? Er ikke vi siden som mener folk bør behandles likt, uavhengig av kjønn, seksualitet og rase? Men til tross for dette vil du fortelle meg at sunnhet og helse er et katgorisk imperativ? At man må strebe etter sunnhet og helse for å fortjene å bli behandlet med verdighet og respekt!?

Some liberals have adopted the idea that being "obese" is a disease. However, unlike with, oh say, every other disease around we are expected to cure ourselves. Under this line of thinking, the comments fatties are on the receiving end of become even more outrageous. Let's go with a classic, "You're disgusting! Go on a diet!" Imagine saying this to someone with cancer, "You disgust me! Get that cancer cured already!" In all fairness, the people who believe fatness is a disease aren't the ones making these comments (one would hope). Still though, it's not like you're asking us how we're feeling today, or if there's something you can do for us, or even telling us to try to think positive. No, fatness is not a disease, and if you want me to think otherwise you'll have to start by actually treating me like I'm sick. But you won't, because it's not about my health.

It really isn't. For the group of people I just talked about, it might be about the "cost to society". Mostly though, it's about my looks. It's about you not finding fat people pleasing to look at, but not being able to say that, because you're a good person, so you talk about how unhealthy being fat is instead. Being a professional athlete is murder on the body, but I don't see liberals telling them to change their behavior. Partly because you probably haven't really considered it before, but mostly because professional athletes are hot. Said in a more specific way, they generally fit into the category of "conventionally attractive". So please, let's try to avoid looking like hypocrites, accept that, as much as we might like them to, it isn't actually the job of the people around us to please us aesthetically, and get over it.
I actually wish it ended there, but there's something else in play here as well. It's about the fact that when a lot of people hear "fat" they think "lazy," "stupid," "ugly," "poor." I could go on, and it varies, but the important words here are "stupid" and "poor". Because there is this perception among liberals, I don't know exactly how widespread it is, but I do know it's there, that most liberals are middle-class, educated, young, and, since I am being painfully honest, white. And fat people are more likely than slender people to be working-class, less educated, older, and people of color. That's not just something I think by the way, it's true, although I don't know if the last part is true outside of the U.S. So dismissing fat people becomes easy, because they're not likely to be on your side anyway, and you have the socially acceptable excuse of health to hide behind.

But it's not about my health, and telling fat people we need to change for you to accept us is just abhorrent behavior, and we are better than that! At least that's what I want to believe. Which is why I'm writing this to you, my fellow liberals, hoping with all my heart that you will start proving me right.

Noen på venstresiden har adoptert ideen om at å "ha fedme" er en sykdom. Men i motsetning til... la meg se... å jo, alle andre sykdommer, er det forventet at vi skal kurere oss selv. Med denne tankegangen blir kommentarene tjukkaser er mottakere av enda mer opprørende. La oss ta en klassiker: "Du er motbydelig! Gå på slanker'n!" Tenk deg å si dette til noen med kreft: "Du er motbydelig! Få kurert den kreften!" I all rettferdighet bør det nevnes at folk som tror fedme er en sykdom ikke er de som kommer med disse kommentarene (håper jeg). Allikevel er det ikke som om de spør oss hvordan vi føler oss i dag, eller om det er noe de kan gjøre for oss, eller engang forteller oss at vi må tenke positivt. Nei, fedme er ikke er en sykdom, og hvis du vil at jeg skal tro noe annet må du starte med å faktisk behandle meg som om jeg er syk. Men det kommer ikke til å skje, for det handler ikke egentlig om helsa mi.

Det gjør virkelig ikke det. For den gruppen jeg nettopp snakket om, er det mulig det dreier seg om "kostnaden for samfunnet". Men for det meste handler det om utseendet mitt. Det handler om at du ikke synes feite mennesker er tiltalende å se på, men ikke kan si det, fordi du er en god person, så du snakker om hvor usunt det er å være feit er stedet. Å være en profesjonell idrettsutøver er grusomt for kroppen, men folk på venstresida insisterer ikke på at de skal endre sin atferd. Delvis fordi dere sannsynligvis ikke egentlig har tenkt noe videre over det før, men mest fordi profesjonelle idrettsutøvere er sexy. (Sagt på en mer spesifikk måte passer de vanligvis inn i kategorien "konvensjonelt attraktive".) Så vær så snille, la oss prøve å unngå å se ut som hyklere, akseptere at, selv om vi kanskje kunne ønske det fra tid til annen, er det faktisk ikke jobben til menneskene rundt oss å være estetisk tiltalende for oss, og komme over det.
Jeg skulle faktisk ønske det endte der, men det er noe annet i spill her også. Det handler om det faktum at når mange mennesker hører "feit" tenker de "lat", "dum", "stygg", "fattig". Jeg kunne fortsatt, og det varierer, men de viktige ordene her er "dum" og "fattig". For det finnes en oppfatning blant folk på venstresiden, jeg vet ikke nøyaktig hvor utbredt den er, men jeg vet den er der, at de fleste av oss på denne siden er en del av middelklassen, at vi er utdannede, unge, og, siden jeg er smertelig ærlig, hvite. Og det er større sannsynlighet blant feite mennesker enn blant slanke mennesker for å være en del av arbeiderklassen, mindre utdannet, eldre, og farget. Det er ikke bare noe jeg tror forresten, det er sant, selv om jeg ikke vet om den siste delen er sann utenfor USA. Så å avfeie feite mennesker blir enkelt, for det er ikke sannsynlig at de er på samme side som deg uansett, og du har den sosialt akseptable unnskyldningen helse å gjemme seg bak.

Men det handler ikke egentlig om helsa mi, og å fortelle feite folk at vi må forandre oss for at dere skal akseptere oss er bare forkastelig oppførsel, og vi er bedre enn det! Det er i hvert fall det jeg ønsker å tro. Som er grunnen til at jeg skriver dette til dere, mine med-ræddiser, mens jeg håper av hele mitt hjerte at dere vil bevise at jeg har rett.

___________________________________________________________________
*We actually spend quite a lot of time talking about Good Fatties and Bad Fatties in Fat Acceptance. Basically Good Fatties are fatties who eat "right" and exercise, and who have clean bills of health. The reason we talk about them a lot, is that it's terribly tempting for these Good Fatties to use themselves as examples whenever someone pulls out the health card, and yet we don't want them to do that, because not being treated like you're less-than really shouldn't be health dependent. // Vi tilbringer faktisk ganske my tid på å diskutere "Good Fatties" og "Bad Fatties" i Kroppsakseptbevegelsen. I et nøtteskall er "Good Fatties" tjukkaser som spiser "riktig" og trener jevnlig, og som har perfekt helse. Grunnen til at vi snakker ganske mye om dem, er at det er fryktelig fristende for disse "Good Fatties" å bruke seg selv som eksempel når noen trekker frem helse argumentet, men vi ønsker allikevel ikke at de skal gjøre dette, fordi å slippe å bli behandlet som om man er mindreverdig burde virkelig ikke være avhengig av god helse.
**Jeg prøvde å finne den norske versjonen av dette ordet/begrepet, men lyktes ikke. Hvis du skulle vite hva det er, blir jeg veldig takknemlig om du forteller meg det!

In Celebration of Fat Men

I posted this on my blog on Norwegian BBW dating site frodig.no, but I've decided I like it so much that I want it on here as well.
I, as well as a large number of other people in the Fatosphere, focus a lot on positive depictions of fat women. Visual representations of fat people are important, of course. To quote myself:

"There's a reason fat activists keep insisting it's a radical act just to be fat in public. Fat people are constantly pushed to make themselves less visible. We're told we're hard to look at, and if we insist on joining the world outside our front door, we should at least have the decency to wear something that will make it easier to not notice us."

In addition to this we're mostly ignored, when we're not used as headless representations of the OBESITY EPIDEMIC, by the media, so it's important to put depictions of fat people out there! But, as I mentioned before, I/we focus a lot on positive depictions of fat women, leaving the fat men somewhat overlooked in my opinion. So this is me trying to take a step in a better direction.

Jeg publiserte dette på bloggen min på den norske BBW dating siden frodig.no, men jeg har bestemt meg for at jeg likte det så godt at  jeg vil ha det her også.
Jeg, sammen med et stort antall andre personer i Fett-o-sfæren, fokuserer mye på positive fremstillinger av feite kvinner. Visuelle representasjoner av feite mennesker er selvfølgelig viktig, fordi (og jeg siterer meg selv):

"Det er en grunn til at fete aktivister (Fat Activists) insisterer på at det er en radikal handlig å være feit ute i offentligheten. Feite mennesker blir kontinuerlig presset til å gjøre seg selv mindre synlige. Vi blir fortalt at det er ubehagelig å se på oss, og at om vi insisterer på å være medlemmer av verden utenfor ytterdøren vår, burde vi i hvert fall ha anstendighet nok til å kle oss i noe som gjør det enklere å overse oss."

I tillegg til dette er vi for det meste oversett, når vi ikke blir brukt som hodeløse representasjoner for FEDME EPIDEMIEN, av media, så det er viktig å få frem positive fremtillinger av feite mennesker! Men som jeg nevnte tidligere, fokuserer jeg/vi mye på positive fremstillinger av feite kvinner, og etterlater feite menn noe oversett etter min mening. Så dette er meg som prøver å ta et steg i en riktigere retning.


Substantia Jones's Adipositivity Project had "DUDE WEEK" a little while back, and I'm starting this post with a look at her great pictures. // Substantia Jones' Adipositivity Project hadde for en liten tid tilbake "DUDE WEEK," og vi starter dette innlegget med å ta en titt på hennes flotte bilder.

My personal favorite:) // Min personlige favoritt:)

 

If you care about style chubstr.tumblr.com might be the place for you. According to themselves, this tumblr is where they share things that inspire them with the rest of us. // Hvis du er opptatt av stil er chubstr.tumblr.com kanskje stedet for deg. I følge dem selv, er denne tumblr bloggen stedet hvor de deler med oss andre ting som inspirerer dem.

 

If you want to enjoy the generous form of fat men in art and experience, Men in Full is the place for you. // Hvis du vil nyte feite menns generøse form i kunst og det virkelige liv, er Men in Full stedet for deg.

I first learned about him as the vocalist in Gnarles Barkely, singing Crazy. // Jeg hørte først om han som vokalisten i Gnarles Barkely, der han sang "Crazy".


Now I know him as Cee Lo Green, and he sings FUCK YOU. // Nå kjenner jeg han som Cee Lo Green, og han synger "FUCK YOU".


If you would like to see more of the adorable Harvey Guillen, he was one of the main characters in the extraordinary TV series HUGE. // Hvis du har lyst til å se mer av den skjønne Harvey Guillen hadde han en av hovedrollene i den enestående TV-serien "HUGE".


Big Dee Irwin is happy being fat in this song which was written for him. // Big Dee Irwin er lykkelig som feit i denne sangen som ble skrevet til ham.


One of my absolute favorites, Somewhere over the Rainbow sung by Israel "IZ" Kamakawiwoʻole. //
En av mine absolutte yndlinger, "Somewhere over the Rainbow " sunget av Israel "IZ" Kamakawiwoʻole.

 

That's it from me for now. I hope you have enjoyed this celebration of fat men! Do feel free to let it carry on in the comments by sharing whatever resources you may have! // Det var alt fra meg for denne gangen. Jeg håper du har likt denne feiringen av feite menn! Fortsett den gjerne i kommentarene ved å dele evt. ressurser du selv måtte ha!

The Random Edition: Alyssa D'Anna



 

Kilde // Source: alyssadanna.com

Ja, jeg sa "feit".

Som noen av dere sikkert la merke til, brukte jeg ordet "feit" i overskriften i mitt seneste innlegg. Min bruk av ordet "feit" er veldig bevisst, og jeg vil gjerne få dele noen av tankene mine rundt dette valget, men jeg tror først det er på sin plass med en liten oppfrisking av gammel kunnskap: Ordene "feit" og "tjukk" er adjektiver, beskrivende ord uten noen form for moralsk vedheng, på samme måte som "slank", "høy" og "lav" er det.

Fra kroppsakseptbevegelsens begynnelse har det engelske ordet "fat", på norsk "tjukk" eller "feit", blitt aktivt brukt. Dette var et bevisst valg, for å ta tilbake et ord som de aller fleste hadde negative konnotasjoner til, men som i sin egentlige form kun er en beskrivelse, og som for mange av oss er det eneste ordet som faktisk passer. Å ta tilbake ordet "feit" har også den konsekvensen at dette breiale lille ordet ikke lenger kan brukes til å såre. Bare tenk på det, hvis "feit" inne i hodet ditt ikke lenger er et annet ord for "lat," "dum," "stygg" og "ekkel", men i stedet kun betyr "feit", er det vanskelig å føle seg såret når noen kaller deg feit. Misforstå meg rett, det er meget enkelt å merke forskjellen på en person som bruker ordet "feit" som en beskrivelse og en som bruker det som en fornærmelse, men det er likevel sånn at "tjukkas" mister mye av slagkraften når man ikke ser på det å være feit som noe negativt. Personlig har jeg kommet såpass langt på veien mot kroppsaksept at jeg her om dagen leste en kommentar ei dame hadde kommet med til ei anna dame, hvor hun kalte henne ei "feit tispe" (engelsk: "fat bitch"), hvorpå jeg fullstendig glemte at ordet "feit" var ment som en del av fornærmelsen, og kun tenkte: ""Tispe" var ikke en hyggelig ting å kalle noen!"
Dette er grunnen til at jeg gikk fra å bruke "tjukk" til å beskrive meg selv, til å begynne å bruke "feit". Hvis målet mitt er å ta fra ordene "feit" og "tjukk" kraften til å såre, er det viktig at jeg forsøker å "frigjøre" det ordet som blir sett på som det mest fornærmende. Kan du forestille deg hvor mye bedre vi kunne gjort livene til, f.eks, feite barn, hvis vi som samfunn sluttet å se på det å være feit som noe negativt? For all del, hvis du er på begynnerstadiet av din reise mot kroppsaksept kan det være et stort steg å bruke "tjukk" for å beskrive deg selv, så bruk gjerne det ordet som "støttehjul" en stund. Personlig håper jeg allikevel du vil ende opp med å bruke "feit," tro meg når jeg sier at det både er utrolig deilig å ikke være redd for dette ordet, og at det fører til mange morsomme situasjoner i møte med andre mennesker.

En tanke som ikke er så utbredt i dagens samfunn, er at individer skal ha den hele og fulle retten til å definere hvem de selv er, selvfølgelig inkludert hvilke ord det er greit å bruke for å definere dem. Jeg tror kroppsakseptbevegelsen har hentet dette prinsippet fra den skeive frigjøringsbevegelsen, hvor dette, forståelig nok, er er en viktig rettighet. Når man begynner å tenke på denne idéen virker den ganske åpenlys; selvfølgelig har du selv rett til å definere hvem du selv er. Det er for meg naturlig å tro at den eneste grunnen til at mange folk ikke tenker slik, er at de aldri har tenkt aktivt over det før. Det er p.g.a. dette prinsippet at du aldri kommer til å se meg definere andre privatpersoner som feite, med mindre de selv ønsker at dette ordet blir brukt om dem.
Selv bruker jeg som sagt ordet "feit" når jeg beskriver meg selv, selv om jeg også godtar "tjukk." Det velbrukte ordet "overvektig" er jeg derimot en sterk motstander av (Over hvilken vekt, om jeg tør spørre?), da det helt klart indikerer at det er en korrekt vekt å være på. Du bør også unngå "fyldig" og andre liknende ord. Disse ordene er kodeord for "feit" eller "lubben," som regel brukt av folk som føler det nødvendig å pakke inn at jeg er feit (og siden vi nå vet at det ikke er negativt å være feit, er jo ikke dét nødvendig).

Som Hermine Grang ville sagt: "Frykten for navnet øker frykten for tingen selv."

Big Dee Irwin - Happy Being Fat
As I'm sure some of you noticed, I used the word "fat" in the headline of my latest post. My use of the word "fat" is very deliberate, and I would like to share some of my thoughts surrounding this choice, but first I think a small refresher of old knowledge is in order: The word "fat" is a descriptor, an adjective completely free of moral attachments, just like "slender," "tall," and "short" is.

Since the dawn of the Fat Acceptance movement, the word "fat" has been used actively. This was a conscious choice, to reclaim a word that most people associated with something bad, but that in its true form is simply a descriptor, and that for many of us is the only word that really fits. Reclaiming the word "fat" also removes the power to hurt from this funny, little word. Just think about it, if "fat" is no longer is another word for "lazy," "stupid," "ugly," and "disgusting" in your head, but instead simply means "fat," it's difficult to feel hurt when someone calls you fat. Don't get me wrong, it is very easy to notice the difference between someone using the word "fat" as a descriptor and someone using it as an insult, still it's true that "fatty" loses much of its punch when one no longer views being fat as a negative thing. Personally I've traveled far along down the road to Fat Acceptance that, when I the other day read a comment one woman had made to another woman, calling her a "fat bitch," I completely forgot that the word "fat" was meant to be part of the insult, and only thought, ""Bitch" really isn't a nice thing to call someone!"

A thought that isn't widely spread in today's society, is that individuals should have complete power to define who they themselves are, including, of course, which words it is okay to use to describe them. I think the Fat Acceptance movement has taken this principle from the queer liberation movement, where this, quite understandably, is an important right. When you start thinking about this idea though, it seems pretty obvious; of course you have the right to define who you are. I find it natural to believe that the only reason why many people don't think this way, is that they've never actively thought about it before. It is because of this principle that you'll never see me define another private individual as fat, unless they want this word to be used about them.
I clearly use the word "fat" when describing myself. The well-worn word "overweight" on the other hand, I am a strong opponent of (Over which weight, if I may ask?), as it clearly indicates that there's a correct weight to be at. And don't even get me started on "obese"! American media has taken to describing fat people as "the obese," not even bothering to mention that we're fat people, not just fat bodies. "Obesity" is of course a medical term first, and as I refuse to be pathologized for simply having a body that doesn't look like the current ideal, this is absolutely not a word with which I choose to define myself. You should also avoid words like "plump," "curvy," and, dear god, "juicy." Words like that are code-words for "fat" or "chubby," usually used by people who find it necessary to tiptoe around the word "fat" (and since we now know being fat isn't a negative thing, that certainly isn't something one needs to do).

In the words of Hermione Granger: "Fear of a name only increases fear of the thing itself."

Feit i Frankrike

La vie en rose - Edith Piaf

                                                                         

Jeg elsker å reise, og gjør det så ofte jeg kan på en students budsjett. Jeg synes reising er spennende, morsomt, noen ganger avslappende, og jeg tror det utvider horisontene våre. Dette er grunnen til at jeg synes det er hjerteskjærende når jeg ser mange tjukkaser si at de er redde for å reise, at de utsetter det til de er tynnere, eller at de har lagt fra seg tanken fullstendig. Med dette i tankene begynner jeg en ny serie innlegg her på bloggen, hvor jeg skal fortelle dere alt om mine Fete Reiser™.  

Mitt første fortelling er fra en tre dagers helg i Paris. Turen var en gave til meg, min bror og hans forlovede, fra våre foreldre i julen. Dette var min første tur til Paris, og jeg må si at hvis du aldri har vært der bør du virkelig sette denne byen på listen din! Paris var en ny storby-opplevelse for meg. Overalt hvor jeg gikk var det så vakkert! Nesten alle bygningene, som hovedsakelig var svært godt bevart, hadde vakre dekorasjoner. Det var kunstneriske statuer overalt. Og... vel, du vet de maleriene du har sett? Med brosteinsgater, trange passasjer, og romantiske fortausrestauranter? Sånn var det. Husk at jeg aldri hadde vært i Paris før, så jeg tilbrakte mye av tiden min med å gjøre veldig "turistete" ting i veldig "turistete" områder, men det var nå sånn det var for meg. Pluss at der var croissanter, og deilig rødvin, og escargot med masse hvitløk (som jeg spiste), og froskelår (som jeg ikke spiste).

Siden dette er det første innlegget i denne nye serien begynner jeg med flyplassen. Jeg reiser fra Oslo Lufthavn Gardermoen, og vi var der en time før avgang. Noen mennesker tåler ikke tanken på å ikke være på flyplassen uten et hav av tid før avreise, men en time er egentlig alt du trenger på Gardermoen. Hvis du reiser internasjonalt fra USA er det min erfaring at du må være på flyplassen to timer før avgang, hvor som helst ellers og det bør holde med halvannen time. Jeg har aldri blitt stoppet i tollen, derimot blir jeg stoppet i sikkerhetskontrollen nesten hver gang jeg reiser, og siden jeg har funnet ut at historier om å bli stoppet i sikkerhetskontrollen gir farge til fortellingene mine, vil du sannsynligvis lese mange stanset-i-sikkerhetskontrollen historier fremover. Denne gangen var det på Charles De Gaulle i Paris. Jeg hadde klart å glemme at jeg hadde tre beholdere med ulike væsker i vesken min, og hadde derfor ikke fjernet dem fra vesken min og puttet dem i de små plastposene man skal bruke. Kvinnen som sjekket veska mi, etter at jeg hadde sendt den gjennom screeningen, satte den rolig og upåvirket på et lite område for å gå gjennom den, og fulgte opp dette med å fullstendig overse min forlegenhet og unnskyldninger mens hun trakk ut den ene beholderen etter den andre, puttet dem i en liten plastpose, og ga alt tilbake til meg.

Jeg elsker flyplasser! Dette er et sted du, etter at du har sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen, er helt fri for ting du "bør" gjøre - OK, så er ikke det 100% sant hele tiden, og hvis man reiser i forretningsøyemed kan jeg forstå at man må jobbe på flyplassen, men hvis du reiser for fornøyelsens skyld, og du fortsatt må jobbe på flyplassen, erklærer jeg deg offisielt for for opptatt! Uansett, flyplasser, ja... ingenting å gjøre, bortsett fra å se frem til den fine turen du skal ha, eller til å reise hjem, og kanskje shoppe i de overprisede butikkene, eller spise eller drikke overpriset mat eller drikke. Og det er ikke noe poeng i å bli irritert over prisene, fordi den ene restauranten er like dyr som den neste. Og ingen ser rart på deg hvis du drikker vin klokka tolv på formiddagen, fordi du er på ferie. Alt er så lyst og rent på flyplasser. Til og med menneskene ser bedre ut, fordi de er glade, og fordi noen av oss fortsatt synes det er passende å pynte seg litt når man er ute og flyr. Merker du at jeg liker flyplasser?

Jeg har ikke det samme forholdet til å faktisk være på flyet som jeg har til å være på flyplasser, men det vil ikke si at det plager meg. Siden dette er er den første gangen jeg skriver om å reise som tjukkas er det noen ting jeg bør nevne igjen. Mange av dere er bekymret for ikke å passe i setene, så her er noen nyttige tips jeg har plukket opp underveis: For det første er det Seatguru, jeg bruker ikke denne siden mye selv, men jeg vet mange tjukkaser elsker den mer enn de elsker sjokolade (som vi vet at alle tjukkaser elsker mer enn livet selv). For det andre, noen generelle regler: Ikke velg seter på første rad, eller ved nødutgangene. De setene har som regel brettene lagret i armlenene, noe som gir din nedre halvdel mindre plass til å spre seg under armlenene hvis du trenger det. Velg seter ved midtgangen. Her har du muligheten til å bruke plassen i midtgangen til armene og skuldrene dine, og du unngår også å ha begge hoftene presset mot folk som sitter ved siden av deg. Noen sverger til vindusetene, siden man teoretisk sett skal kunne løfte armlenene og gi deg selv mer plass der. Men i min erfaring er disse armlenene låst i nedre posisjon oftere enn de ikke er det (husk her at jeg flyr mest i Europa). Faktisk har det vært sånn på et par av de flyene jeg har vært på i det siste, at ingen av armlenene ville gå hele veien opp, så det var mer behagelig å holde dem nede. Kanskje vil du trenge en setebelte forlenger for å kunne feste setebeltet. Jeg personlig har ikke hatt behov for en, så jeg har ikke noen erfaring med dette, men jeg har blitt fortalt (for det meste av amerikanerne) at de er lett tilgjengelig på alle flygninger om du spør en i abinbesetningen. Hvis du ikke ønsker å måtte spørre en i kabinbesetningen etter det, kan du kjøpe en (dette er bare et av stedene som selger dem) og ta den med deg. Jeg personlig var 168cm, veide 121kg, og målte 129-112-137 da jeg dro til Paris. Å si at jeg var komfortabel i setet ville vært en løgn, men jeg fikk plass. Enten vi passer i setet eller ikke, er mange av oss bekymret for å bli fortalt av besetningen at vi må kjøpe et ekstra sete. Jeg har noen tips angående dette også, men min eneste kvalifikasjonen for å gi dem er egentlig at jeg aldri har blitt bedt om å kjøpe et ekstra sete selv. Først, og la oss bare få det ut av veien, det hjelper hvis du reiser med en som er slank. Da har du noen hvis plass du kan "stjele" uten at de blir plaget av det. Men ikke la dette stoppe deg fra å reise alene! Jeg har absolutt gjort det. Mitt andre tips er å kle deg fint. Du trenger ikke å dra frem perlene, men absolutt ingen jobbedresser (uansett hvor behagelige de er)! De fleste av dere bør bare kunne forestille dere hvordan dere kler dere i hverdagen, og ta det opp et lite hakk. Mitt tredje tips er ikke tiltrekke deg oppmerksomhet. Jeg sier ikke at du ikke kan stille spørsmål hvis du har dem, eller at du bør prøve å unngå kabinpersonalet, men kanskje du ikke bør ha en piknik på gulvet foran boarding disken, eller bestemme deg for å underholde dine medreisende ved å synge høyt køddeversjonen av nasjonalsangen mens du sitter i boarding området. Som tjukkaser glir vi ikke egentlig inn, men det jeg prøver å si her er ikke tving dem til å måtte gjøre et valg her. Når vi er inne på emnet, het det første innlegget jeg noensinne skrev på denne bloggen "Why charging fat passengers double is a horrible idea", og hvis du ikke har lest det hadde jeg syntes det var kjempehyggelig om du ville ta en titt! 

Nå som vi har dekket den delen av reisen hvor jeg faktisk reiste, har jeg endelig kommet til Paris selv. Folk i Paris ser for det meste slik ut som jeg har begynt å forvente at folk i Vest-Europa skal se ut; mange av dem er slanke og mange av dem er lubbne, og noen av dem er feite. Bortsett fra denne normaliteten, er det å være feit i Paris en interessant opplevelse. Du skjønner, det ser ut til at byens embetsfolk har hatt mennesker av en viss størrelse i tankene da de utstyrte det offentlige rom, inkludert de typiske turistfellene, men privatpersonene synes ikke å ha fulgt det samme tankemønsteret. De stedene som er eiet av individer er ikke større enn de må være, bordene er små, og det samme er stolene (selv om stolene for det meste ikke har armlener). Jeg nevnte brosteinsgatene. Hvis du har nedsatt bevegelighet høres dette kanskje ikke så bra ut for deg, men den gode tingen er at alle fortauene jeg så som fulgte med disse gatene var flate, og mer eller mindre rette.

Vi brukte omtrent en halv dag på en av sightseeing bussene.  Disse er utstyrt med de typiske to plast setene med lett oppsvingede kanter, på begge sider av en midtgang. De oppsvingede kantene kan dessverre føre til ubehag for noen Superfeite tjukkaser, men jeg la merke til at min Dødsfeite rumpe var god og komfortabel. Et annet interessant eksempel på at parisiske embetsfolk har hatt feite mennesker i tankene, er noen stoler vi fant plassert rundt en fontene ved Musée du Louvre. 

Bred stol. Smal stol.

Feit person. Slank person.

Jeg hadde enkeltrom der vi bodde på Hotel Europe Saint Severin***. Sengen var en queen size dobbeltseng, så det var en hyggelig overraskelse. Også var ikke rommet så trangt at jeg knapt hadde plass til å stå, som jeg har lært å forvente fra enkeltrom, så det var en annen hyggelig overraskelse. Soverommet i seg selv var ikke mye å skrive hjem om, men badet var nylig renovert, og så rent at det skinte. Som jeg nettopp nevnte har jeg lært å forvente at enkeltrom er ordentlig trange, og dette var sant om badet her. Plassbesparende tiltak hadde gitt det resultat at toalettet var plassert i en liten nisje. Min Dødsfeite form hadde ikke mye plass, men det var alright. Men hvis du er Superfeit kan det bli problematisk, så ta enten med noe utstyr, eller bestill et dobbeltrom.

Som vi alle vet er det ansett som uhøflig å stirre i Norge. Det finnes uhøflige mennesker overalt selvfølgelig, og, etter å ha reist en del, har jeg selvfølgelig vært i land hvor de ikke har det samme kulturelle synet på det å stirre. Til tross for dette har jeg opplevd svært lite negativ oppmerksomhet av denne typen. Så lite, at jeg faktisk trodde at jeg bare var usedvanlig uobservant i tilfeller som dette. Det er fortsatt et faktum at jeg tilbringer mye tid i mitt eget hode, og at jeg bare ikke egentlig bryr meg om folk ser på meg eller ikke, så det er ikke det at jeg ikke fortsatt tror at jeg går glipp av mye, men Paris har lært meg at det er noen ting jeg legger merke til. Og dette er tingen med Paris som ikke er så flott.

Som den typiske nordmannen jeg er på dette punktet, hadde jeg forventet at den hvite middelaldrende mannen som jeg så på fredag sakte lot blikket gli over meg, fra skoene og oppover, kom til å se fort bort da han nådde ansiktet mitt og skjønte at jeg hadde sett ham. Jeg hadde på meg solbriller, så kanskje han ikke visste at jeg så ham inn i øynene, men jeg sto vendt rett mot han. Jeg så i hvert fall på ham, og han fortsatte å se på meg, etter noen sekunder hevet jeg et øyebryn, han stirret et sekund til, og så deretter bort.

Vi bodde i Latinerkvarteret i Paris, som er denne kjempeflotte delen av byen full av liv, små butikker, massevis av steder å spise og drikke, og på toppen av dette ligger omtrent så sentralt som man kan få det i en by så stor som Paris. Ifølge Wikipedia er Latinerkvarteret "kjent for sitt studentliv, livlige atmosfære og bistroer [...]". Studentlivet og den livlige atmosfæren var i full effekt da vi spaserte rundt lørdag kveld, på jakt etter et sted å ta oss en drink. Fulle folk på ens egen alder utgjør alltid en feit person risiko. Vil reduksjonen i hemninger føre til at folk sier eller gjør ting de normalt ikke ville gjort? Og så er det selvfølgelig det faktum at mange av de menneskene som går ut og drikker er single og på utkikk (eller opptatt og på utkikk), og er derfor mer opptatt av eget og andre mennesker utseende enn de normalt ville vært. Og ja, jeg ble stirret på. Det er vanskelig å vite hvor mye av det var fordi jeg var en kvinne som muligens var tilgjengelig, hvor mye var på grunn av antrekket jeg hadde på meg (som, hvis jeg tør si det selv, var ganske så fint, og også ordentlig grønt), og hvor mye var fordi jeg var feit. Jeg la merke det at en gruppe unge menn plutselig ble veldig høylydte og ropte noe til hverandre (på fransk, som jeg ikke snakker) idet vi kom inn i synsfeltet deres, dette mens jeg hadde den følelsen man har når man er klar over at man blir stirret på. Senere var det en kvinne som snudde seg og rett og slett glodde på meg der jeg sto utenfor en bar og snakket med de jeg var sammen med, på oppfordring, sånn det så iallfall ut, fra mannen som satt ovenfor henne.

Det siste, og verste, tilfellet av stirring jeg var på mottakersiden av mens jeg var i Paris var på Charles De Gaulle flyplass. Jeg måtte gå forbi et bord der tre mennesker, som så ut til å være en far og hans datter og sønn, satt, tre ganger. Nå var jeg iført noen støyende sko. Jeg var også iført capribukser, som viste frem anklene mine, som hadde, av kjente og ukjente grunner, hovnet opp til de var bredere enn føttene mine. Når det er sagt, wow, som faren stirret på meg, for det meste, virket det som, i retning av føttene mine. Jeg så ham stirre første gang jeg gikk forbi bordet. Jeg så ham se og se den andre gangen jeg gikk forbi bordet. Den tredje gangen jeg måtte gå forbi bordet så jeg mot dem så snart jeg var innenfor synsfeltet deres, og riktig nok, der satt datteren og stirret på meg. Jeg så inn i ansiktet hennes hele tiden mens jeg gikk forbi dem, men hun bare fortsatte å stirre. Til slutt, rett etter at jeg hadde passert bordet, snudde jeg meg, og da jeg så dem sitte der og stirre på meg alle tre, smilte jeg bredt (OK, muligens en smule manisk) og vinket energisk til dem.

For en som ikke vant til denne typen oppmerksomhet, var dette mye på en helg. Lørdag kveld var en ubehagelig opplevelse, men bortsett dét var det det uhøflige ved det hele som plaget meg mest. Jeg ble for eksempel mer opprørt av fyren som, her i Oslo, fant det nødvendig å kommentere puppene mine da jeg gikk hjem fra jobb en kveld. En ting alle disse erfaringene har lært meg, er at min utvalgte taktikk til nå, å stirre rett tilbake på de menneskene som stirrer, faktisk ikke gjør jobben sin i den forstand at den får meg til å føle det slik jeg ønsker å føle det etter noe som dette, noe som betyr at jeg må prøve å tenke på en annen måte å reagere til neste gang. 

Jeg elsker å ha klær ikke alle andre har, så jeg setter alltid av litt penger i budsjettet mitt for shopping når jeg reiser utenlands. Min shopping-prosess har endret seg etter at jeg har blitt en tjukkas; nå undersøker jeg hvilke butikker som selger klær i mine størrelser før jeg drar, og skriver ned/skriver ut informasjon om hvor jeg kan finne dem. Paris er muligens "motehimmelen" for slanke folk, men dette er ikke tilfellet for de feite, så det var egentlig bare én butikk jeg ønsket å besøke når jeg var der, nemlig Jean Marc Philippe. Jeg hadde beundret klærne deres i lang tid, men med de ekstra kostnadene for frakt, moms, og importavgifter, har jeg bare ikke råd til dem. I Paris unngikk jeg selvfølgelig disse kostnadene, og jeg fikk dem til og med ”taxfree”. Det kom godt med, for det viste seg at jeg elsker dette merket! Hver gang jeg tok på meg et nytt plagg nøt jeg følelsen av de deilige stoffene, og da jeg så meg i speilet fikk jeg mye av tiden oppleve å nyte synet av meg selv i de samme stoffene. Hvis jeg må si én dårlig ting om stedet, må det bli at det blir lagt mye vekt på at klærne skal være flatterende (dvs. at du ser mindre feit ut i dem), så hvis du liker topper som viser magen og kort-korte shortser er dette kanskje ikke det ideelle stedet for deg. Utover dette kan jeg bare ikke anbefale dette merket nok! Alvorlig banna, jeg praktisk talt sikler her jeg sitter og drømmer om å reise tilbake. (Bare så du vet det har de salg akkurat nå… jeg sier ikke noe jeg sier det bare. (Med koden JMPDOUBLEVIP får du 20% ekstra avslag.))

Parisernes uhøflighet mot alle som ikke snakker fransk er selvsagt legendarisk, men for det meste opplevde jeg ikke dette som sant i det hele tatt. Det finnes imidlertid ett unntak, og det er drosjesjåførene. Man forventer kanskje at disse menneskene snakker litt engelsk, siden de tross alt må tilbringe store deler av dagen sin med å kjøre turister rundt, men da ville man tatt feil. Dette er egentlig ikke uhøflig selvfølgelig, bare rart. Men når du kan vise taxisjåføren adressen til stedet du skal på et stykke papir du hadde med deg hjemmefra, og hun fortsatt ikke forstår, er jeg tilbøyelig til å tro at hun ikke ønsker å forstå. Og når en taxisjåfør tar deg direkte til stedet du ønsket å dra, uten å nøle, etter faktisk aldri å ha bekreftet at han forsto deg når du forsøkte å forklare hvor du ønsket å dra, ja det ser heller ikke så vennlig ut.

Når jeg besøker et nytt land lærer jeg alltid disse fem ordene:

Hei – Bonjour (god kveld – bonsoir, god natt - bonne nuit)

Ja – Oui

Nei – Non

Takk – Merci

På gjensyn – Au revoir

De vil ikke hjelpe deg med drosjesjåførene, men med alle andre er det en hyggelig gest. 

Konklusjonen blir altså: Dra til Paris hvis du kan skrape sammen pengene! Tre dager var flott, hvis det er første gangen tror jeg fem dager vil bli enda bedre. Den kalles verdens mest romantiske by, men om du drar alene, med venner, med familie, eller med en eller flere romantiske partnere, kan jeg nesten garantere at du kommer til å ha det fint. Og ikke vær redd for å være feit i Frankrike! Jeg var det, og jeg hadde dratt tilbake i morgen hvis du spurte meg! Au revoir, mes amis!