I read so many blogs where Fat Acceptance (FA) is written about almost as though it is interchangable with Health At Every Size (HAES), so I thought I should state it loud and clear here:
FA does not equal HAES
Fat Acceptance is for everyone. Fat Acceptance is about respecting the choices others make for their own bodies, and expecting others to respect the choices you make for yours. Fat Acceptance is saying that every body is a good body. Health At Every Size, in case you don't know, is a philosophy that urges people to eat intuitively and to move their bodies because it feels good (during or after). HAES tells us that the amount of fat we carry, is not what determines whether we are healthy or not. So, Fat Acceptance is not the same as HAES. The Fat Acceptance movement will not revoke your membership card no matter what you eat or how often you (don't) exercise. We're clear? Good! I feel better now that I got that off my chest.
Jeg leser så mange blogger hvor Fat Acceptance (FA) er skrevet om som om det og Health At Every Size (HAES) er to alen av samme sak, så jeg vil si det klart og tydelig her:
FA er ikke lik HAES
Fat Acceptance er for alle. Fat Acceptance handler om å respektere valgene andre tar angående sine egne kropper, og å forvente at andre respekterer de valgene du tar angående din egen. Fat Acceptance er å mene at alle kropper er gode kropper. Health At Every Size, i tilfelle du ikke vet det, er en filosofi som oppmuntrer mennesker til å spise på en intuitiv måte, og til å bevege kroppene sine fordi det føles godt (underveis eller etterpå). HAES forteller oss at mengden fett vi bærer på, ikke er det som avgjør som vi er sunne eller ikke. Så, FA er ikke det samme som HAES. Fat Acceptance bevegelsen kommer ikke til å ta tilbake medlemskortet ditt uansett hva du spiser eller hvor ofte du (ikke) trener. Alt klart? Bra! Jeg føler meg allerede bedre nå som jeg har fått dette av hjertet.
Most of you will probably remember the much lamented TV show Huge. For those of you who don't, it was a show about a group of teenagers at 'fat camp'. Alongside the usual teenagery type stuff, it dealt with themes of fatness and other types of otherness, and did so with amazing insight, finesse and perspective. It was while I was watching the first episode of Huge, that I first heard a feeling I'd been feeling for a long time put into words.
As I might have mentioned before, I have never had an eating disorder, but I do have a rather long history of disordered eating. One of the ways my eating is disordered, is my response to this feeling I get when I'm hungry. My stomach is aching from emptiness, and, in stead of heading for the kitchen, I stay put. Why? Good question.
Just so it's said, I don't feel like I'm being 'good' when I'm doing this (good in the way you feel when you're on a diet and you're sticking to it). Although with this many years of dieting, it's completely possible this way of thinking and feeling has been absorbed by my subconscious to such a degree that it's telling me I'm being good anyway. I've never been able to properly pin down this feeling, even to myself, which is why this little scene below was such a revolutionary moment for me. Because there it was, a charater on TV (Amber, top bunk) talking about this exact feeling. Suddenly the feeling was out there, entirely tangiable, and as soon as I was able to pinpoint the feeling, something became all too apparant. Before I go on, please (skip to 6:22 and) watch.
As some of you will know, TV series about, or with a cast of, fat people is a risky thing if you're fat and don't want to hate yourself. If this is news to you, please take a moment to think about the shows you know with fat people*. Do any of them make it seem like being fat is okay? I'm not even going for good here. Can you name a show where fat people aren't A) more or less tortured, B) ridiculed, or (and this is the 'kind' alternative) C) pitied? Didn't think so. All of this to illustrate what a downright shock it was, to be watching TV and to actually gain some insight into this aspect of myself. Amber is right, you see, you start wanting it. 'It' is a kind of high experienced when when you deprive yourself of food for a long enough time. And what became apparant was that I, like Amber, want it.
I feel like I should inject a caveat here. This is not a feeling I recommend chasing after as a means of losing weight. I have felt this feeling for years, and over the same years I have consistently done nothing but gain weight.
My best guess is that this high is a physiological response from our history as cave people. If, every time the cave people of a tribe experienced food scarcity, they couldn't find the energy to do anything much at all, much less hunt, then we would have died out a long time ago. If, in stead, they experienced a kind of high when they felt this kind of hunger, then their chances of survival would be much greater.
So if this is such a natural thing, then why is it a problem for me to be feeling it? It's not, of course, the problem is when you start wanting it. And that is why seeing this made such a big impact. Because I realized that I wanted it, that I chased after it like every other addict chasing after a fix.
So I guess this is for my fellow addicts. You are not alone in chasing after this feeling. I hope I won't be alone in trying to quit.
* If you couldn't think of any - which I wouldn't blame you for - are The Biggest Loser and Supersize vs. Superskinny two examples.
De fleste av dere husker mest sannsynlig det høyt savnede TV programmet "Huge". For de av dere som ikke husker det var det et program om tenåringer på "fat camp". I tillegg til det vanlige stoffet om tenåringer taklet det temaer rundt tjukkhet og andre typer Annerledeshet, og det gjorde det med en utrolig mengde innsikt, eleganse og perspektiv. Det var mens jeg så på den første episoden av Huge, at jeg for første gang hørte en følelse jeg hadde kjent i lang tid bli satt ord på.
Som jeg kanskje har nevnt før har jeg aldri hatt en spiseforstyrrelse, men jeg har en lengre historie med forstyrret spising. En av måtene spisingen min er forstyrret på, er min reaksjon til følelsen jeg får når jeg er sulten. Magen min verker av tomhet, og i stedet for å sette nesa mot kjøkkenet blir jeg værende der jeg er. Hvorfor? Godt spørsmål.
Bare så det er sagt, jeg føler ikke at jeg er "flink" når jeg gjør dette (flink på den måten du føler deg flink når du er på slankekur, og holder deg til den). Men med så mange års slanking bak meg, er det fullstendig mulig at tankesettet og væremåten har trukket inn i underbevisstheten min til en så stor grad at den forteller meg at jeg er flink allikevel. Jeg har aldri klart klart å få oversikt over denne følelsen, ikke en gang på en slik måte at jeg kunne forklare den for meg selv, hvilket er grunnen til at denne lille scenen var slikt et revolusjonerende øyeblikk for meg. Der var det, en karakter på TV (Amber, øverste køye) som snakket om akkurat denne følelsen. Plutselig var den der, fullstendig håndfast, og i det jeg så hva denne følelsen var, var det noe som ble så alt for klart for meg. Før jeg fortsetter, vær snill å (hopp til 6:22 og) titt på dette.
Som noen av dere vet, er TV serier om, eller med, feite mennesker en risikabel ting om du er feit og ikke har lyst til å hate deg selv. Hvis dette kommer som en overraskelse på deg, ta deg et øyeblik og tenk på de TV seriene du vet om med feite mennesker*. Er det noen av dem som får det til å virke som om det å være feit kan være okay? Jeg snakker ikke om bra her. Kan du nevne én serie hvor feite mennesker ikke blir A) mer eller mindre torturert, B) latterliggjort, eller (og dette er det "snille" alternativet) C) sett på med medynk? Trodde ikke det, nei. Alt dette for å illustrere hvilket regelrett sjokk det var, å se på TV og å faktisk få innsikt inn i dette aspektet ved meg selv. Amber har rett, forstår du, man begynner å ønske seg det. "Det" er en type rush opplevd når man går uten mat i lang nok tid. Og det som ble slående klart, var at jeg, som Amber, vil ha det.
Jeg føler at jeg burde komme med en type "ikke prøv dette hjemme" advarsel her. Dette er ikke en følelse jeg abefaler å jage etter som et hjelpemiddel for vekttap. Jeg har opplevd denne følelsen i flere år, og over de samme årene har jeg konsekvent ikke gjort annet enn å gå opp i vekt.
Om jeg måtte gjette, ville jeg sagt det er en fysiologisk reaksjon fra vår historie som hulemennesker. Hvis mennesker hver gang vi opplevde matmangel ikke følte at vi hadde energi til å gjøre noe som helst, for ikke å snakke om energi til å jakte, da hadde vi dødd ut for lenge, lenge siden. Om de i stedet opplevde et slags rush da de følte denne slags sult vil jeg si sjansene deres for å overleve økte betraktelig.
Så hvis det er slik en naturlig ting, hvorfor er det sånn et problem at jeg føler det? Det er ikke det, selvfølgelig, problemet kommer når du ønsker deg den. Og dette er grunnen til at det som skjedde i denne scenen gjorde slikt et stort inntrykk. For jeg innså at jeg ville ha denne følelsen, at jeg jaktet etter den som enhver annen rusmisbruker jaktende på sitt neste støt.
Så dette blir visst til mine med-misbrukere. Du er ikke alene i å jakte etter denne følelsen. Jeg håper jeg ikke blir alene i mitt forsøk på slutte.
* Hvis du ikke kom på noen - hvilket jeg ikke ville synes var spesiet rart - er "Slankekrigen" og "Du er hva du spiser" to eksempler.
The holidays are upon us, and with them come the emotional minefields that make up the social gatherings of the season. We gather to celebrate with people we know anywhere from as well as anyone could possibly know anyone to not at all, all bringing with us our own baggage and the baggage that comes with the different relationships. The different expectations we feel weighing on us; the people we meet; the emphasis on food and drink; all these things can contribute to making the holidays a complicated, or even a downright bad, time. I am expecting to write a post on my own experiences during the holiday, wherein I will also invite you all to share your holiday experiences with me. For now, however, I direct your attention to Marianne Kirby and Lesley Kinzel'sFatcast episode named
It was made with Thanksgiving in mind, but since I don't celebrate Thanksgiving, and since I think it applies extremely well to other holidays as well, I am directing your attention to this most useful episode now.
Til mine norske lesere: I dette innlegget gjør jeg ikke egentlig noe annet enn å anbefale en podcast som er spilt inn på engelsk. Jeg regnet med at du ikke kommer til å høre på denne, om engelsken din ikke er slik at du kan lese dette innlegget på engelsk, og jeg har derfor ikke skrevet en norsk versjon.
ps. If you're alone this holiday season, and not because you want to be, please feel free to contact me through the email address mentioned in one of the boxes on the right. Any time is a good time to hear from any of my readers, but if I could not only hear from you, but help ease your burden, even just a little bit, I would feel privileged to hear from you! / Om du er alene under denne høytiden, uten at du ønsker være det, må du føle deg mer enn velkommen til å kontakte meg gjennom e-post adressen nevnt i en av boksene til høyre. Enhver tid er en god tid å høre fra hvilken som helst av leserne mine, men hvis jeg ikke bare fikk høre fra deg, men også kunne være til noen slags help, vil det føles som et privilegium å høre fra deg!
Dear friends, readers, and d-bags who end up reading this in the hope that I'll go on to abuse fat people. Obviously I'm having some sort of writer's block, or inspiration block, so in order to dig myself out of this little hole, I am giving you a transcript of my own making, of the speech so beautifully delivered by Paul Vogt in Grey's Anatomy's season 6 episode 12 titled 'I like You So Much Better When You're Naked'. All credit goes to Tony Phelan and Joan Rater.
"Dr. Altman, I'm big. Too big. I don't fit in airplane seats, and, as Jeff is always telling me, my feelings don't always fit the situation. If my food is overcooked in a restaurant, I get enraged. I want to kill the waiter. But I don't; I politely ask him to take my meal back, and bring it to me the way I asked for it. I spend my days making myself smaller, more acceptable, and that's okay. Because at night, when I go on stage, I get to experience the world the way I feel it, with indescribable rage, and unbearable sadness, and huge passion. At night on stage I get to kill the waiter, and dance on his grave. And if I can't do that, if all I have left is a life of making myself smaller, then I don't want to live. I don't. He turns to his significant other. And, believe me honey, you don't want me to live."
Har du noen gang skammet deg? Ikke bare følt deg litt flau, men virkelig skammet deg. Gjorde du noe du visste du ikke burde gjøre, noe skikkelig, skikkelig dumt, og ble tatt på fersken av en du liker og respekterer? Fortalte du noen at du var forelsket i dem, og de reagerte med å le av deg? Måtte du gå den berømte "walk of shame", og, i stedet for å føle deg kul eller ironisk, følte du deg bare... skamfull? Uansett hva det var, vedder jeg på at du husker følelsen.
La meg gjette: Du rødmet så sterkt at varmen brant i kinnene dine. Uttrykket "Jeg skulle ønske et hull ville åpne seg og svelge meg hel" var plutselig ikke lenger bare en abstrakt idé for deg. Magen din sank så lavt, at du var redd du kom til å måtte sjekke kjelleren etter den på veiein ut. Kanskje du følte deg kvalm, eller til og med svimmlel. Tanken "Aldri igjen skal jeg være i en situasjon som denne" gikk på repeat inne i hodet ditt. Hvordan det enn føltes, skal jeg vedde på at du ønsket deg så langt vekk derfra som mulig. Jeg tror de fleste av oss ville følt det sånn, jeg tror de fleste av oss ville gjort MYE for å unngå å virkelig føle skam igjen.
"Slank deg, din tjukkas! Du er ekkel!"
Jeg undres på hvordan du følte deg, den dagen de to fyrene i en passerende bil ropte dette til deg. Jeg tror du kanskje hadde litt dårlig selvtillit i forlhold til kroppen din, kanskje du hadde følt det sånn en stund. Jeg tror allikevel ikke, at du i det øyeblikket gikk rundt og tenkte på hvilken "ekkel tjukkas" du var. Jeg vet at skammen skyller over deg som en tidevannsbølge. Du ser deg rundt, og innser at iallfall et par av menneskene som var i nærheten også hørte dem. Tårer stikker i øynene dine.
Kanskje det er dagen du bestemmer deg for å slanke deg.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og folk gir deg komplimenter: "Du ser kjempebra ut, hva gjør du annerledes?"
"Du ser bra ut, har du gått ned i vekt?"
"Jeg ser du har gått ned i vekt, bra for deg!" Det føles helt utrolig godt!
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje, som iallfall 95% av de som slanker seg (inkludert slankekurene som er "livsstilsendringer"), du går opp i vekt igjen. Kanskje, som de fleste slankere, du ender opp feitere enn du var før du begynte å slanke deg. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)
Du leser en artikkel om skuespiller/regissør Kevin Smith som ble kastet av et fly for å være for feit. I kommentarene under artikkelen deler et stort antall mennesker "skrekkhistorier" om den gangen de var tvunget til å sitte gjennom en hel flygning med en illeluktende/stygg/svett/tjukk og feit tjukkas presset inntil dem.
Kanskje du begynner å lure på om du kan være for feit for flyet. Du var ikke for feit forrige gang du fløy, men du har gått opp i vekt siden det, og, nå når du tenker over det, så følte du deg ikke spesielt komfortabel forrige gang du var på et fly. Kanskje du begynner å tenke på hvor forferdelig grusomt det hadde vært, å være på et fly fullt av mennesker og bli kastet av for å være for feit. Kanskje det begynner å føles som om det ikke egentlig er verdt det å fly lenger.
Kanskje du begynner på en ny slankekur dagen etter.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt igjen, og folk gir deg komplimenter igjen. Denne gangen føles det ikke like godt, for tenkt om du har for svak viljestyrke til å holde kiloene unna denne gangen også?
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på den nye slankekuren. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)
Du er i et nytt forhold med en person du er forelsket i. Alt går bra, til en dag da de forteller deg at grunnen til at dere aldri går ut sammen, er at de skammer seg over å bli sett sammen med deg, og, forresten, kan du ikke gå ned i vekt?
Du ender forholdet. Men kanskje, hver gang du faller for en ny person, underbevisstheten din minner deg på hvordan det føltes å høre en person du er glad i fortelle deg at du ikke er bra nok. Kanskje underbevisstheten din er veldig effektfull i disse påminnelsene, og kanskje, uten at du merker det, du begynner å unngå forhold.
Kanskje du begynner på en ny slankekur.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og igjen gir folk deg komplimenter.
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på slankekuren din. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)
*
For å være ærlig, da jeg først tenkte på å skrive om skam som motivasjon, trodde jeg at jeg kom til å fortelle deg at det er et ubrukelig verktøy. Som jeg siden har innsett er ikke dette tilfellet i det hele tatt. Skam har evnen til å motivere en til mange, mange ting. Ja, ved å bruke skam mot noen kan man endre den personens liv på vesentlige måter. Hvilket er grunnen til, at selv om du har retten til talefrihet, er skam et våpen du ikke har rett til å bruke. For som med alle våpen, har det en veldig kapasitet for ødeleggelse, smerte og omveltning, og en meget begrenset kapasitet for noe annet. Så ikke plukk det opp engang, bare la det være, på den måten slipper du å gjøre noe du (burde) angre. Vi, de skamfulle, vil være deg dypt takknemlig.
Dette er mitt første gjeste innlegg på Oi With The Poodles Already, en kjempebra feminist blog du absolutt burde lese! Jeg føler meg beæret over at de ønsker at jeg skal skrive for dem!
Have you ever been ashamed? Not just a little embarrassed, actually ashamed. Did you do something you knew you shouldn't have; something really, really stupid, and got caught by someone you like and respect? Did you tell someone about your huge crush on them, and have them respond by laughing at you? Did you have to walk the famous walk of shame, and unfortunately felt neither cool nor ironic, just ... ashamed? Whatever it was, I bet you remember the feeling.
Let me guess: You blushed so hard you felt your cheeks burn. The phrase, "I wish a hole would open up and swallow me whole" was suddenly no longer just an abstract idea. Your stomach dropped so low, you thought you might have to check the basement for it on your way out. Perhaps you felt nauseous, or even lightheaded. You had the thought, "I will never ever be in this situation again" running on repeat inside your head. However you felt, I bet you wanted to escape. I think most of us would want that, I think most of us would do a LOT to avoid feeling truly ashamed again.
"Go on a diet, fatass! You're disgusting!"
I wonder how you felt about yourself the day those two guys shouted this at you, from their passing car. I think you felt a little insecure about your body, maybe you had been feeling that way for a while. I don't think, however, that you were thinking about what a 'disgusting fatass' you were, right at that moment. I know the shame washes over you like a tidal wave; you look around and realize that at least a couple of people walking close by also heard them; the tears sting in your eyes.
Maybe that is the day you decide to go on a diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and people are paying you compliments. "You're looking great, what are you doing differently?"
"You look good, have you lost some weight?"
"I see you've lost some weight, good for you!" It makes you feel good!
Maybe it's not going so well anymore. Maybe, like at least 95% of the people who go on diets (even the diets that are 'lifestyle changes'), you gain the weight back. Maybe, also like most dieters, you end up fatter than you were before you started dieting. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)
You're reading an article about actor/filmdirector Kevin Smith being kicked off a plane for being too fat. In the comments below the article, a large amount of people are sharing 'horror stories' about the time they had to sit through an entire flight with a smelly/ugly/sweaty/just plain fatty pressed up against them.
Maybe you start to wonder if you might be too fat for the plane. You weren't too fat the last time you flew, but you've gained weight since then, and, come to think of it, you did feel cramped the last time you were on a plane. Maybe you start thinking about how absolutely, terrifyingly awful it would be, to be on a plane full of people and to be kicked off it for being too fat. Maybe you begin to feel like flying might not even be worth it anymore.
Maybe you start a new diet the next day.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight again, and people are paying you compliments again. This time you don't enjoy them as much though, because what if you're too weak willed to keep the weight off this time too?
Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started this new diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)
You're dating a person you have a huge crush on. Everything's going well, until one day when they tell you the reason the two of you never go out, is that they're ashamed to be seen with you, and, by the way, won't you lose some weight?
You stop seeing them. But maybe, every time you fall for someone new now, your subconscious reminds you how it felt to have someone you care deeply for tell you, you aren't good enough. Maybe your subconscious is very effective in it's messaging, and maybe, without noticing it, you start shying away from relationships.
Maybe you start a new diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and once again people are paying you compliments. Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started your diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)
*
To be honest, when I first thought about writing of shame as a motivator, I thought I would be telling you it's a useless tool. As I've since realized, that is not true at all. Shame can motivate you to a great host of things. Indeed, shaming someone can have lasting effects on a persons life. Which is why, while you have the right to free speech (I hope), shame is a weapon you are not entitled to wield. Because, as with all weapons, it has a vast capacity for destruction, pain, and upheaval, and a very limited capacity for anything else. So don't even pick it up, just leave it be, and you won't end up doing something you (should) regret. We, the shamed, will be truly grateful to you.
This post is is my first guest post over at Oi With The Poodles Already, a great, feminist blog you should absolutely be reading! I am feeling completely honored that they wanted me to guest blog for them!
