Thursday, June 23, 2011

Diets don't work

Diets don't work. A controversial statement if ever I wrote one. Yet, as one of the backbones of Fat/Size Acceptance, it is touted all over the Fatosphere. And just to be clear, we're not just talking about Atkins, or a cabbage diet, or stuff like that. No, we mean all diets, including 'lifestyle changes'. There is a small exception of 10-20 pounds that one can lose and probably not gain it back, but that's it. Around the Fatosphere the most quoted numbers I see, is 95-98% of all dieters gain the weight back within five years. Personally, I like to err on the conservative side, and usually say 95%. So I thought I'd ... well, back that s**t up. I've tried to use sources that neither encourage weight loss, nor Fat Acceptance.

Diets
Don't
Work*

As Rachel of The-F-Word.org puts it:

"Trust me. If some virtuoso discovers that enchanted unicorn horn dust will magically whittle our waistlines, he/she would be hailed as a global fat-fighting hero, invited to the White House for a few cold ones (all lite, of course), awarded the Nobel Prize amidst international fanfare and be secretly masturbated to by MeMe Roth. Insurance companies everywhere would cover these miracle pills in full without reserve; they’d be added to the water supply with fluoride and the government would pass them out like candy. But as the old adage cautions us, if it’s too good to be true — and it’s peddled by spam-mongers — it probably is."
We're so indoctrinated to believe we can change our weight if only we do the right things, that something like this can be very diffiult to take in. I didn't believe it. Sure, I read it, and I didn't exactly think these people were lying to me, it was just such a foreign concept to me that my brain sort of rejected it. Until I read Health At Every Size by Linda Bacon, PhD. This is The Book, people. The book that explains weight gain and loss; the book that encourages you to develop a healthy relationship with your body, food, and movement. No matter what size you are.

I'll end this post how I opened it, by telling you this: Diets don't work.


*Do a word search (Ctrl+f) for 'Effectiveness of Obesity Treatment'.
___________________________________________________________________________


Slankekurer funker ikke. En kontroversiell uttallelse om jeg noen gang har skrevet en. Allikevel, som en av grunnstenene i kroppsaksept, blir det gjentatt og gjentatt utover hele fett-o-sfæren. Og bare så det er klart, vi snakker ikke bare om Fedon, eller kåldietten, eller andre av den typen dietter. Nei, vi mener alle slankekurer, inkludert "livsstilsendringer"'. Det er et lite unntak på 4,5-9kg som man kan gå ned og mest sannsynlig ikke gå opp igjen, men det er det. De numrene jeg ser mest sitert rundt omkring i fett-o-særen, er 95-98% av alle slankere har gått opp like mange kilo som de gikk ned etter fem år. Personlig liker jeg å være litt konservativ, og sier som regel 95%. Så jeg tenkte jeg skulle backe opp uttalelsene mine med fakta. Jeg har prøvd å bruke kilder som ikke oppmuntrer til hverken vekttap, eller kroppsakept.

Slankekurer
Funker
Ikke*

Som Rachel av The-F-Word.org uttrykker det:

"Tro meg. Om et eller annet geni oppdager at fortryllet støv fra enhjørning horn på magisk vis kutter ned midjemålene våre, vil han/hun bli hyllet som en global fett-kjempende helt, bli invitert på et par øl (light selvfølgelig) i det Hvite Hus, bli tildelt en Nobelpris blant internasjonal fanfare, og i hemmelighet bli masturbert til av MeMe Roth. Overalt vil forsikringsselskaper dekke disse mirakel pillene uten egenandel, de hadde blitt tilført vannlagrene sammen med fluor, og myndighetene hadde delt dem ut som godteri. Men som det gamle ordtaket advarer oss; om det virker for godt til å være sant - og det pushes av junkmail salgsfolk - er det mest sannsynlig det."
Vi er så indoktrinert til å tro at vi kan forandre på vekta vår om vi bare gjør de riktige tingene, at informasjon som dette kan være vanskelig å ta til seg. Jeg trodde ikke på det. Joda, jeg leste det, og jeg trodde jo ikke akkurat at disse menneskene løy til meg, det var bare det at det var et så utrolig fremmed konsept for meg at hjernen min på en måte avviste det. Til jeg leste "Health At Every Size" av Linda Bacon, PhD (jeg vet, bacon, hvor morsomt er det?) Dette er Boka med stor B, folkens. Boka som forklarer vektøkning og -tap, boka som oppmuntrer deg til å utvikle et sunt forhold til din egen kropp, og til mat og bevegelse. Uansett hvilken størrelse du er.

Jeg avslutter dette innlegget som jeg startet det, med å fortelle deg dette: Slankekurer funker ikke.


*Gjør et ord søk (Ctrl+f eller Ctrl+b) etter "Effectiveness of Obesity Treatment".

Tuesday, June 21, 2011

What happened while I wore a green skirt

I want to tell you a little story about something that happened to me while I was wearing the outfit displayed below. I don't know if it was the fatness, or the really green skirt, or the really red hair that did it, but on that day I was very visible. Here in Norway it is considered impolite to stare at someone, or even to look for more than a couple of seconds, which makes it that much more of a big deal when you do get stared at. Now, part of why I dress the way I do is because I want to stand out, but because of this norm I am still not used to actually being stared at.

Jeg vil fortelle deg en liten historie om noe som hendte meg da jeg hadde på meg antrekket som er vist under. Jeg vet ikke om det var feitheten, eller det veldig grønne skjørtet, eller det veldig røde håret, men den dagen var jeg veldig synlig. Deler av grunnen til at jeg kler meg som jeg gjør er at jeg ønsker å skille meg ut, men selv om jeg er vant med at folk ser er jeg allikevel ikke vant til ordentlig stirring.

I was sitting on the tram on my way to my parents' house, and pretty much as soon as I stepped off in downtown Oslo I knew it was going to be a high visibility day. I walked into the nearby train station, and as I was walking along one of the platforms I saw two boys of around 14-15 sitting on a bench up ahead. If there is any one group that is collectiviely known for making fat girls and women (and fat people of other genders?) feel bad about themselves it is teenage boys, so when they caught sight of me in a very obvious way I wasn't really surprised. As I walked past them one of the boys nudged the other, and said, "Look at that ...". Here I should explain that 'that' or 'det' in Norwegian does not refer to people (unless you're calling a person 'it'), but apart from that, since I didn't hear the end of the sentence, I don't know what it was he wanted his friend to see. At any rate, in a country where staring is considered impolite, I'm sure you realize that commenting on someone's appearance loudly enough for them to hear it, is very uncommon.
Passing a small group of people that had been obstructing my view, I suddenly realized that these boys were not alone, as what looked like half their junior high class was just ahead of me. Walking past these 'youngsters' the staring was pretty obvious. I walked a little further down the platform to an empty bench, sat down and contemplated my feelings. I wasn't feeling all that good to be honest with you. For a moment the joy of dressing in clothes I like and feel good in, without any thought to what others might think when they see me, just didn't seem worth it. Then I glanced back the way I'd come, and saw a fellow fatty standing on the platform. She was probably around 20, and wearing a cute outfit. This may have been the most confident young woman in the world, but she did not look it. In fact, from my limited perspective, she seemed to radiate insecurity. And then I thought, "Well, at least I passed those kids first." And then ... all the bad feelings went away. Because maybe, by the time she passed by, they had gotten it out of their system, and I would much rather they stared and talked about me, than someone who didn't seem all that confident to begin with. This is part of what I'm trying to do after all, normalizing fat bodies so that maybe one day a fat person won't be something to be stared at, but a person like anyone else.

Jeg satt på trikken på vei hjem til foreldrene mine, og nesten med en gang jeg gikk av på holdeplassen ved Oslo S visste jeg at det kom til å være en høy synlighetsdag. Jeg gikk inn på togstasjonen, og mens jeg gikk langs en av platformene så jeg to gutter på rundt 14-15 som satt på en benk litt foran meg. Om det finnes en gruppe som kollektivt er kjent for å få feite jenter og kvinner (og feite folk av andre kjønn?) til ikke å ha det godt med seg selv er det tenåringsgutter, så da de fikk øye på meg på en veldig åpenbar måte var jeg ikke akkurat overrasket. I det jeg går forbi dem dytter den ene gutten borti den andre, og sier: "Se på det..." Jeg hørte ikke slutten på setningen, så jeg vet ikke hva det var han ville kompisen skulle se, men bare det at han kommenterte høyt nok til at jeg kunne høre det er en spesiell opplevlse for meg.
Jeg gikk videre, og idet jeg, en meter eller to lenger fremme, passerte en liten gruppe mennesker som hadde blokkert utsynet mitt, gikk det opp for meg at disse gutta ikke var alene, nei det så faktisk ut til at halve ungdomsskole klassen deres satt bare noen meter foran meg. Da jeg gikk forbi disse ungdommene var stirringen ganske åpenbar. Jeg gikk litt videre ned platformen til en ledig benk, satte meg ned, og tenkte over følelsene mine. For å være ærlig følte jeg meg ikke så spesielt bra. I det øyeblikket føltes ikke egentlig gleden ved å kle meg i klær jeg liker og føler meg bra i, uten tanke for hva andre kan kommer til å tenke når de ser meg, verdt det. Men så kastet jeg et blikk tilbake den veien jeg hadde kommet, og så en med-tjukkas på platformen. Hun var rundt 20, og kledd i et søtt antrekk. Nå er det mulig at denne unge kvinnen har bøttevis med selvtillit, men det var ikke sånn hun så ut. Fra mitt begrensede perspektiv, så hun ut til å utstråle usikkerhet. Og så tenkte jeg: "Vel, jeg passerte ihvertfall de ungdommene først." Og så... ble alle de negative følelsene borte. Fordi det kan hende at de hadde fått det verste ut av systemet før hun gikk forbi dem, og jeg vil mye heller at de stirret og snakket om meg, enn noen som ikke virket som hun hadde noe særlig selvtillit i første omgang. Dette er jo tross alt en del av det jeg jobber for, å normalisere feite kropper, slik at en dag en dag en feit person ikke vil være noe å stirre på, men en person som alle andre.

So this is Auntie Veronica's tip of the day, kids: If you're having a bad day, and the temptation to stop living FA and just blend in is tearing at you, remember that you're not just doing it for yourself, and maybe then you'll find the strength to carry on.

Så dette er dagens tips fra Tante Veronica: Om du har en dårlig dag, og fristelsen til å slutte å leve kroppsaksepterende og bare skli inn i mengden sliter i deg, husk at du ikke bare gjør det for deg selv, og kanskje du da vil finne styrken til å fortsette å kjempe.

Saturday, May 28, 2011

OOTD: Green-eyed gypsy girl


Thanks to my parents for taking the pictures, and for putting up with me blaming them for my unphotogenic-ness!
Takk til foreldrene mine for at de tok bildene, og for at de holdt ut med meg da jeg ga dem skylda for min ufotogenhet!

Outfit details:
 Cropped jeans jacket: Zizzi EU46/48
White tank top: evans UK18
Belt: Zizzi
Wedges: Økonomisko
'fat' necklace: definatalie
Glasses: Oliver Peoples via Ses Optikk
Skirt: Bought from the lovely [info]dearrose via a Fatshionista! sales post

Antrekket består av:
Olajake: Zizzi EU46/48
Hvit topp: evans UK18
Belte: Zizzi
Kilehæler: Økonomisko
"fat" kjede: definatalie
Briller: Oliver Peoples via Ses Optikk
Skjørt: Kjøpt fra den kjempesøte [info]dearrose via en Fatshionista! sales post


Bonus picture! Because apparently this is what I do when a camera is pointed at me.
Bonus bilde! Fordi dette tydeligvis er det jeg gjør når noen peker på meg med et kamera.

Saturday, May 21, 2011

Thin privilege checklist

 

  • I can be sure that people aren’t embarrassed to be seen with me because of the size of my body.
  • If I pick up a magazine or watch T.V. I will see bodies that look like mine that aren’t being lampooned, desexualized, or used to signify laziness, ignorance, or lack of self-control.
  • When I talk about the size of my body I can be certain that few other people will hope they are never the same size.
  • I do not have to be afraid that when I talk to my friends or family they will mention the size of my body in a critical manner, or suggest unsolicited diet products and exercise programs.
  • I will not be accused of being emotionally troubled or in psychological denial because of the size of my body.
  • I can go home from meetings, classes, and conversations and not feel excluded, fearful, attacked, isolated, outnumbered, unheard, held at a distance, stereotyped, or feared because of the size of my body.
  • I never have to speak for size acceptance as a movement. My thoughts about my body can be my own with no need for political alliance relative to size.
  • I can be sure that when I go to a class, or movie, or restaurant that I will find a place to sit in which I am relatively comfortable.
  • I don’t have to worry that if I am talking about feeling of sexual attraction people are repelled or disgusted by the size of my body. People can imagine me in sexual circumstances.
  • People won’t ask me why I don’t change the size of my body.
  • My masculinity or femininity will not be challenged because of the size of my body.
  • I can be sure that if I need medical or legal help my size will not work against me.
  • I am not identified by the size of my body.
  • I can walk in public with my significant other and not have people double take or stare.
  • I can go for months without thinking about or being spoken to about the size of my body.
  • I am not grouped because of the size of my body.
  • I will never have to sit quietly and listen while other people talk about the ways in which they avoid being my size.
  • I don’t have to worry that won’t be hired for a job that I can do because of the size of my body.




Privileier man nyter som ikke-feit person


  • Jeg kan være sikker på at folk ikke er flaue over å bli sett sammen med meg på grunn av størrelsen min.
  • Om jeg leser et blad eller ser på TV kommer jeg til å se kropper som ser ut som min, som ikke er gjort om til en spøk, fratatt seksualiteten, eller brukt som et tegn på latskap, uvitenhet, eller manglende selvkontroll.
  • Når jeg snakker om størrelsen på kroppen min kan jeg være sikker på at få andre mennesker håper de aldri blir like store.
  • Når jeg snakker med dem, trenger jeg ikke å være redd for at venner eller familie kommer til å nevne kroppsstørrelsen min på en kritisk måte, eller uoppfordret foreslå slankeprodukter og treningsprogrammer.
  • Jeg kommer ikke til å bli anklaget for å ha følelsesmessige problemer, eller å drive med psykologisk fornektelse på grunn av kroppsstørrelsen min.
  • Jeg kan gå hjem fra møter, skoletimer, og samtaler og ikke føle meg ekskludert, engstelig, angrepet, isolert, i undertall, at jeg ikke ble hørt, holdt på avstand, tildelt stereotype egenskaper, eller fryktet på grunn av kropsstørrelsen min.
  • Jeg trenger aldri å snakke for kroppsaksept bevegelsen. Mine tanker om min egen kropp kan forbli mine egne uten noe behov for å alliere meg sosialpolitisk angående størrelse.
  • Jeg kan være siker på at når jeg går til en time, eller på kino eller restaurat kommer jeg alltid til å finne et sted å sitte hvor jeg er realtivt komfortabel.
  • Om jeg snakker om følelser av seksuell tiltrekning trenger jeg ikke å bekymre meg for at størrelsen på kroppen min gjør at folk føler seg kvalme eller støtt. Folk klarer å se meg for seg i seksuelle situasjoner.
  • Folk kommer ikke til å spørre meg om hvorfor jeg ikke forandrer kroppsstørrelsen min.
  • Maskuliniteten eller femininiteten min blir ikke utfordret på grunn av kroppsstørrelsen min.
  • Jeg kan være sikker på at størrelsen min ikke kommer til å motarbeide meg om jeg trenger medisink eller rettslig hjelp.
  • Jeg blir ikke identifisert ved kroppsstørrelsen min.
  • Jeg kan bevege meg i det offentlige rom med partneren min uten at folk må titte en ekstra gang eller stirrer.
  • Jeg kan gå i månedsvis uten å tenke på, eller bli snakket til om, kroppsstørrelsen min.
  • Jeg blir ikke satt i bås på grunn av kroppsstørrelsen min.
  • Jeg kommer aldri til å måtte sitte stille å høre på mens andre mennesker snakker om måtene de unngår å bli min størrelse på.
  • Jeg trenger ikke å bekymre meg for at jeg ikke kommer til å bli ansatt i en jobb jeg er kvalifisert til på grunn av størrelsen på kroppen min.

Dagens Antrekk: Global oppvarming, du behandler meg så pent!

Jeg har gått igjennom dette om og om igjen i hodet mitt, har jeg lyst til å begynne med Dagens Antrekk, eller "Outfit Of The Day", innlegg? Gjør jeg meg ikke sårbar når jeg setter et ansikt til navnet? Jeg er ikke egentlig så veldig opptatt av klær, så hvorfor tror jeg at noen er interessert i hva jg kler meg i? Til slutt var det dette som avgjorde det for meg: Det er en grunn til at fete aktivister (Fat Activists) insisterer på at det er en radikal handlig å være feit ute i offentligheten. Feite mennesker blir kontinuerlig presset til å gjøre seg selv mindre synlige. Vi blir fortalt at det er ubehagelig å se på oss, og at om vi insisterer på å være medlemmer av verden utenfor ytterdøren vår, burde vi i hvert fall ha anstendighet nok til å kle oss i noe som gjør det enklere å overse oss. Jeg vil være med å kjempe mot dette! Og hvis det er sånn at jeg vil være med i kampen for økt synlighet for feite mennesker, må jeg jo være synlig (feit har jeg kontroll på). I tillegg til dette synes jeg bare ikke det er nok bilder av feite nordmenn og -kvinner der ute.

Jeg presenterer herved, mitt første antrekk for dagen:

Meg som viser frem dobbel, eh, tripplhaka, og vinker søtt/merkelig hallo.

Later som om jeg soler meg, og prøver å ikke le av poseringen min.

Myser mot fotografen min, som bestemte seg for at han var proff og tok bilder nedenifra.

Bonus bilde! Modell posering!
Alle bilder tatt av D.

Om meg:
Høyde: 168
Tyngde: Ca 114kg
Størrelse: 46/48 oppe, 48/50 nede
Alder: 25

Antrekket består av:
Jeggings: ASOS Curve
Solbriller: RayBan
Kilehæler: Økonomisko
Stroppeløs BH (som gnager): Bravissimo

Det er et par grunner til at jeg elsker dette antrekket. For det første så elsker jeg mønsteret, fargene og den gjennomsiktige blondedetaljen til denne toppen! Så mye liker jeg den, at jeg kjøpte den til tross for at jeg vanligvis skyr disse toppene som henger rett ned fra puppene som om de skulle ha prøvd å selge meg den siste Fedon boka. Inne i hodet mitt var det alltid meningen at denne toppen skulle kombineres med disse fantastiske ASOS Curve jeggingsene fra i fjor. Noe som bringer meg til hovedgrunnen til at jeg elsker dette antrekket; det bryter så mange regler! Bortsett fra min egen regel om denne typen topper, bryter det "feite jenter burde ikke bruke topper uten ermer" regelen, "feite jenter burde aldri bruke j/leggings" regelen, og "jeggings er ikke bukser (spesielt ikke om det er feite jenter bruker dem)!" regelen. I'm a rebel, people! Men alvorlig talt, det er fantastisk for meg å tenke på at på denne tiden i fjor hadde det ikke engang slått meg å kombinere en ermeløs topp og jeggings på denne måten, og til tross for dette var dette antrekket ansvarlig for en god del sprading i dag.

Så her har du mitt aller første Dagens Antrekk. Hva syntes du?

Monday, May 16, 2011

OOTD: Climate change, you treat me so well!

I've gone over and over this; do I want to do Outfit Of The Day posts? Won't putting a picture to my name open me up to scary people? I'm not really that into clothes, so why would anyone care what I wear? In the end it comes down to this: There's a reason fat activists keep insisting it's a radical act just to be fat in public. Fat people are constantly pushed to make themselves less visible. We're told we're hard to look at, and if we insist on joining the world outside our front door, we should at least have the decency to wear something that will make it easier to not notice us. I want to fight against this! And, if I want to join the fight for fat visibility, I have to actually be visible (I've got fat down). In addition to this, I just don't think there are enough pictures of Norwegian fatties out there.

I present to you, my first OOTD:

Me, sporting the double, er, triple chin, and goofily/coyly waving hello.

Pretending to be sunbathing, and trying not to laugh at my posing.
Squinting at my photographer, who decided to go pro and take my picture from below.
Bonus picture! Model pose!
All photographs taken by D.
Om meg:
Height: 5'6"
Weight: Ca 255lbs
Size: 16/18 top, 18/20 bottom
Age: 25



What I'm wearing:
Jeggings: Asos Curve
Sunglasses: RayBan
Wedge heels: Økonomisko
Strapless bra (that pinches): Bravissimo

There's a couple of reasons why I love this outfit. Firstly, I love the pattern, colors, and lace yoke on this top! So much, that I bought it despite the fact that I usually avoid trapeze tops like they're trying to sell me the latest fad diet book. And this top, in my mind, was meant to be paired with these amazing Asos Curve jeggings from last season. Which brings me to the main reason why I love this outift; it breaks so many rules! Apart from my own no trapeze tops rule, it breaks the 'fat girls shouldn't wear sleeveless tops' rule; the 'fat girls shouldn't wear j/leggings' rule; and the 'jeggings aren't pants (especially not on fat girls)!' rule. I'm a rebel, people! Seriously though, it's amazing to me to think that, this time last year, combining a sleeveless top and jeggings in an outfit like this wouldn't even have crossed my mind, and despite of this, today this outfit had me walking around just strutting my stuff.

So, that was my first OOTD. What did you think?

Tuesday, May 10, 2011

Internet shopping

Da jeg var yngre, og fortsatt passet inn i størrelsene de fleste butikker selger, hadde jeg en dyp skepsis overfor netthandel (eller katalog handel, som jo var det vi holdt på med da). Det var vanskelig nok å finne underdeler som satt fint over sprettrumpa mi når jeg kunne prøve ting på, og de få gangene jeg eller Mamma handlet noe fra en katalog føltes det som om det i beste fall var 50/50 sjanse for at ting passet. Da jeg ble eldre og tyngre var jeg derfor helt overbevist om at netthandel ikke var noe for meg. Det var blitt rimelig mye vanskeligere å finne klær som passet fint i butikkene, så å kjøpe ting uten å ha prøvd dem på først hørtes ut som en skikkelig dårlig idé.

When I was younger, and still fit the sizes sold in most clothing stores, I felt deeply skeptical of online shopping (or catalogue shopping, which is what we actually did then). It was difficult enough finding bottoms that fit my bootylicious behind well when I could try stuff on, and the few times I or my mother bought something from a catalogue it felt like it was a 50/50 chance, at best, that things would fit well. So when I grew older and heavier I was completely convinced that online shopping wasn't for me. It had become markedly more difficult to find clothing that fit well in the stores; buying things without having tried them on first felt like a really bad idea.

Jeg husker ikke hva som foregikk oppe i hodet på meg den dagen jeg satte meg ned og gjorde et nettsøk etter klær i "plus sizes", men jeg husker sjokket jeg følte da jeg så hva som finnes der ute. Plutselig sto jeg overfor, noe som føltes som, et hav av muligheter! Vakre, kule, og edgy klær - i min størrelse! Jeg unner alle mine med-tjukkaser den lykken jeg følte, da det gikk opp for meg at jeg ikke lenger måtte ta til takke med den ene tingen butikken hadde som passet meg, og anledningen, som jeg ikke aktivt mislikte.

I don't recall what was going on in my head the day I sat down with my computer and did a seach for plus sized clothing, but I do remember the shock I felt when I saw what is out there. Suddenly I was standing in front of what felt like a sea of possibilities. Beautiful, trendy, and edgy clothing - in my size! The happiness I felt when I realized that I no longer would have to make due with the one thing the store carried that fit me, the occasion, and that I didn't actively dislike? I wish that feeling on all my fellow fatties!

Så dette innlegget er ment som både en inspirasjon, og en guide til de av dere som ikke har turt å ta steget. Inspirasjonen er i denne omgangen begrenset til de av dere som bruker kvinneklær, men tipsene gjelder alle. Først, inspirasjon:

So this post is meant as both an inspiration, and as a bit of a guide for those of you who have yet to take the plunge. The inspiration is limited to those of you who wear women's clothing this time, but the tips are for everyone. First, inspiration:




Så, tips:

Ekstra kostnader som legges til av det norske tollvesenet (betales når man henter pakker på posten):
Når varene tilsammen koster mindre enn 200NOK:
Ingen ekstra kostnader.
Når varene tilsammen koster mindre enn 1000NOK:
25% moms + Ca kr 150 i gebyr.
Når varene tilsammen koster 1000NOK eller mer:
25% moms + Ca kr 315 i gebyr.
Link til valutakalkulator.

Pengebesparingstips:
De fleste nettbutikker gir deg rabattkupong i gave i løpet av en dag eller to om du skriver deg på mailinglista deres.
Om du handler fra USA og fraktkostnaden blir på $40 eller mer, lønner det seg å bruke JetCarrier (eller et liknende fraktselskap). To tips her: 1) Du trenger ikke forsikringen de tilbyr deg. 2) Bruk flyfrakt.
Link til en side hvor du kan finne rabattkuponger til mange, mange nettbutikker.
Her deler medlemmene av LiveJournal samfunnet Fatshionista tips om salg og rabattkuponger (gå til den siste kommentar siden).


Now, some money saving tips:
Most online stores will gift you a coupon within a day or two, if you sign up for their newsletter.
Here is a link to a site with coupons for many, many stores.
Here the members of the LiveJournal community Fatshionista share tips on sales and coupons (go to the last comment page).


Happy shopping!