The Random Edition: Dan Gluibizzi

Easing back into regular blogging with another addition to my Random Edition series. // Gir meg selv en myk overgang til regelmessig blogging med et nytt innslag i "Random Edition" serien min.

A painting of twelve women in various stages of undress. Most of the women are chubby or fat, but all of them have different bodies. The painting is done in faded colors. // Et maleri av tolv kvinner som alle er delvis avkledde. De fleste av kvinnene er lubne eller feite, men alle har de forskjellige kropper. Maleriet er malt i blasse farger.

x-posted to my tumblr // x-postet til min tumblr.


The Random Edition: Celebrate Diversity

NSFW // Bør kanskje ikke åpnes på jobb.

etsy

Etsy is a wonderful and confusing place, filled with treasures and absolute junk. I am by no means the most experienced etsy traveler out there, but as the time has passed I have gathered a few reasources I thought I'd share. If you have any tips to share yourself, please do so in the comments!
All these shops have clothing available in plus sizes, or a custom option:

Etsy er et vidunderlig og forvirrende sted, fylt med både skatter og skrot. Jeg er på ingen måte den mest erfarne reisende i etsy der ute, men ettersom tiden har gått har jeg samlet meg noen ressurser som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Hvis du har noen tips du kunne tenke deg å dele, gjør det gjerne i kommentarene.
Alle disse butikkene har klær som er tilgjengelige i store størrelser, eller gir deg muligheten til å få dem sydd til dine mål:

Damsel in this Dress - Where I like to go and drool over all the pretty things I'm not buying. // Siden jeg liker å besøke for å sikle på alle de pene tigene jeg ikke kommer til å kjøpe.

By Ro! Designs - Plus size swimwear! // Badetøy i store størrelser!

 Hissyfit - Like their tagline says, "'cus it's not your body, it's your clothes that suck". // Som mottoet deres sier: "'cus it's not your body, it's your clothes that suck".

 jibri - Just in case you haven't already heard of them ... // Bare i tilfelle du ikke allerede har hørt om dem...

Love To Love You - I first heard about this shop through the lovely Lilli's blog, Frocks & Frou Frou. // Jeg hørte først om denne butikken gjennom Frocks & Frou Frou, bloggen til den vakre Lilli.

Gloomth - "Modern mourning attire and romantic frills for decadent souls"

Glamarita - Incredibly innovative, usually with incredibly beautiful results. // Utrolig kreativt, som regel med et utrolig vakkert resultat.

such moonshiners - Vintage clothes in larger sizes, with occasional smaller items available. // Vintage klær i større størrelser, med noen mindre størrelser sporadisk tilgjengelig.

Last, but not least: // Sist, men ikke minst:

skindura - I haven't tried their Secret Shield Anti Chafing Stick myself, but several people around the Fatosphere swear by this product as a chub rub cure. // Jeg har ikke selv prøvd deres "Secret Shield Anti Chafing Stick", men flere mennesker rundt omkring i fett-o-sfæren sverger til den som en kur mot smertefull lårgnissing.

I want you to love your body.

A lot of the time, when I climb atop my Fat Acceptance soapbox, I feel like people give me the side-eye. They wonder, "Why is she telling me this? Is she only saying this because she wants an excuse not to diet? What does she want from me?" The answer is: I want you to love your body. I want you to know that there is nothing wrong with you.
Now, you may have really poor eyesight, or be deaf in one ear, or need a wheelchair to get from one room to the other. Some of you will see it as flaws, and some of you will not. But no matter how much fat your body consists of, your fat does not make your body wrong. Just as there is no right body, there is no wrong body. Diets don't work, so the size your body is right now, is exactly the size it is supposed to be.
Knowing this, you have two choices: You can choose to spend the rest of your life fighting your body, despising it for not complying with your wish to be smaller, and still almost certainly either grow larger or remain the size you are now. Your other choice is to stop fighting, and to start loving yourself. You can say FU to society when it tells you your thighs are too large, or your wobbly bits are disgusting, and you can take the "if you can't fight 'em - join 'em" approach. You can look around, and see the beauty in yourself and others, in stead of seeing the imperfections according to whomever taught you what is acceptable and what isn't.
That is what I want from you, and for you. I want you to love your body. I want you to feel comfortable in swimwear at the beach, and in formalwear at a ball, and in workout clothes at the gym. I want you to be comfortable with yourself naked, and maybe even be comfortable naked with someone else. I want you to feel good about your body, because when you feel bad about it, it can be so much harder to take good care of it. I want you to pick clothes because you like them, and not because they hide whatever feature you've been told is too large or strange. I want you to love your body, because then you'll feel how amazing going swimming, dancing, or skiing can feel, in stead of how bad it feels to be ashamed of how you look doing these things. And I want you to love your body for the things it can do for you, for the wonderful places and people it's brought you to.

So tell me, how do you feel about your body today?

___________________________________________________________________________


Ofte, når jeg klatrer opp på Kroppsaksept såpekassa mi, føler jeg at folk ser skrått på meg. De undres: "Hvorfor forteller hun meg dette? Sier hun dette kun fordi hun ønsker seg en unnskyldning til ikke å slanke seg? Hva er det hun vil meg?" Svaret er enkelt: Jeg vil at du skal elske kroppe din. Jeg vil at du skal vite at det ikke er noe galt med deg.
Det kan hende at du har skikkelig dårlig syn, eller er døv på et øre, eller trenger rullestol for å komme deg fra et rom til et annet. Noen av dere vil se disse tingene som feil, andre ikke. Men uansett hvor mye fett kroppen din består av, gjør ikke fettet ditt kroppen din feil. Akkurat som det ikke finnes en riktig kropp, finnes det ikke en feil kropp. Slankekurer funker ikke, så strørrelsen kroppen din er akkurat nå, er akkurat den størrelsen den er ment å være.
Når du vet dette, har du to valg: Du kan velge å bruke resten av livet ditt på å slåss mot kroppen din, avsky den for at den ikke føyer seg etter ditt ønske om å være mindre, og allikevel nesten helt sikkert enten bli større eller forbli den størrelsen du er nå. Det andre valget ditt er å slutte å slåss, og å begynne å elske deg selv. Du kan gi samfunnet finger'n når det forteller deg at lårene dine er for store, eller at delene dine som disser er ekle, og du kan kan gå "hvis du ikke kan bekjempe dem - slutt deg til dem" veien. Du kan se deg rundt og se det vakre i deg selv og andre, i stedet for å se skavankene ifølge hvem det enn var som lærte deg hva som er akseptabelt og hva som ikke er det.
Det er det jeg vil deg, og det er det jeg ønsker for deg. Jeg vil at du skal elske kroppen din. Jeg vil at du skal føle deg komfortabel i badetøy på stranda, og i kveldsantrekk på ball, og i treningsklær på treningsstudioet. Jeg vil at du skal være komfortabel med deg selv naken, og kanskje til og med komfortabel naken med andre. Jeg vil at du skal trives med kroppen din, fordi når du ikke trives med kroppen din kan det være så mye vanskeligere å ta godt vare på den. Jeg vil at du skal velge klær fordi du liker dem, og ikke fordi de skjuler trekket du har blitt fortalt er for stort eller rart. Jeg vil at du skal elske kroppen din, fordi da vil du føle hvor utrolig deilig svømming, dansing og skigåing kan føles, i stedet for hvor fælt det kan føles å skamme seg over hvordan man ser ut når man gjør disse tingene. Og jeg vil at du skal elske kroppen din for tingene den kan gjøre for deg, for de fantastiske stedene og menneskene den har brakt deg til.

Så fortell meg, hvordan har du det med kroppen din i dag?

Et annerledes Norge

Kommentar fra forfatteren: Dette innlegget ble skrevet den 29. juli, men har av forskjellige grunner ikke blitt publisert før nå.

Note from the author: This post was written on 29 July, but has, for various reasons, not been published before now.

Et annerledes Norge.


Jeg har ikke skrevet her på en liten stund, og jeg føler det som umulig å komme tilbake hit uten å nevne tragedien vi har vært igjennom her i landet. Den 22. juli 2011 satte Anders Behring Breivik av en bombe i Oslo sentrum. Han fulgte opp denne sjokkerende handlingen ved å reise til Utøya og myrde 69 mennesker, de fleste av dem ungdommer. Mens jeg sitter og skriver dette, er ondskapen og hatet bak en slik handling umulig for meg å fatte. Med disse handlingene har Behring Breivik stått for det første voldelige angrepet på landet vårt på norsk jord siden andre verdenskrig. Det virker i dag åpenbart for meg at det som skjedde den fredagen har endret landet mitt for alltid. Forhåpentligvis har det, og vil det, endre seg til det bedre.

Uten at jeg har noen illusjoner om at mine tanker rundt dette er spesielt relevante eller interessante for andre enn meg selv, ønsker jeg å dele noe jeg tar med meg fra denne hendelsen. Hat er en farlig og skrekkinngytende følelse. Et hvilket som helst blikk kastet på menneskehetens historie, vil vise oss både at hat er en følelse vi mennesker nok alltid har følt, og at denne følelsen kan ha mer grufulle konsekvenser enn noe noen av oss kunne ha forestilt oss.
Anders Behring Breivik's intense hat av Arbeiderpartiet er i dag alt for tydelig. Å hate Anders Behring Breivik for det han har gjort er ikke unaturlig, og jeg har ikke noe ønske om å fortelle noen at de ikke skal føle det de føler. Allikevel bekymrer det meg at det er Facebook grupper dedikert til hatet av denne personen. Å oppmuntre hverandre i en slik følelse, og å skape grobunn for mer hat enn det som allerede eksisterer, kan ikke være en god ting. Å bli hatet kan selvfølelig være fælt, men å føle hat er ikke en positiv opplevelse det heller. Tanken på hvordan det norske samfunnet som jeg er en del av, ville sett ut i dag om dette angrepet hadde blitt utført av Al-Qaida eller en annen liknende isalm-basert terrororganisasjon gir meg frysninger på ryggen.
Anders Behring Breivik ser mennesker med kulturer som er fremmede for han og hater dem, han ser mennesker som aktivt arbeider imot hans uttalte politiske mål og hater dem. Anders Behring Breivik ser mennesker som hater vår vestlige kultur, og føler at hans hat er rettferdiggjort.

Røyken har lagt seg etter angrepet på landet vårt, på byen vår, og på verdiene både døde og levende har satt så høyt, og jeg sitter igjen med et inderlig ønske: La det endrede Norge være et land med mer kjærlighet, mer forståelse og mer åpenhet, og et land med mindre frykt, mindre eksklusjon, og, fremfor alt, med mindre hat.


___________________________________________________________________________



An Altered Norway


I haven't written on here for a little while, and it feels impossible to return without mentioning the tragedy this country has suffered through. 22 July 2011 Anders Behring Breivik detonated a bomb in downtown Oslo. He followed this shocking act by traveling to Utøya and murdering 69 people, most of them youths. Sitting here writing this, the evil and hatred behind acts like these seem impossible for me to understand. With these acts Behring Breivik have committed the first violent attack on our country on Norwegian soil since WWII. Today, it is obvious to me that what happened that Friday has changed my country forever.

Without any illusions that my thoughts on this subject are particularly relevant or interesting to anyone other than myself, I wish to share something I bring with me from this event. Hatred is a dangerous and terrifying emotion. Any glance at all on the history of humantiy will show us that hatred is a feeling we humans have probably always felt, it will also show us that this feeling can have consequences more horrific than any of us could have imagined.
The intense hatred of Anders Behring Breivik towards the Labor Party is all too clear today. Hating Anders Behring Breivik for what he's done is not unnatural, and I harbor no wish to tell anyone not to feel what they're feeling. Still it worries me that there are Facebook Groups dedicated to the hatred of this person. Encouraging eachother in such a feeling, and creating an environment that fosters further growth of this feeling, cannot be a good thing. Being hated, is, of course, usually aweful, but feeling hatred is no positive experience either. The thought of how the Norwegian society which I am a part of would look like today if this attack had been the work of Al-Qaeda or another similar Islam-based terror organization quite frankly gives me chills.
Anders Behring Breivik sees people of different cultures and hates them, he sees people who are actively working against his political goals and hates them. Anders Behring Breivik sees people who hate our Western society, and feels that his hatred is justified.

The smoke has settled after the attack on our country; on our city;, and on the values the dead and the living alike have cared so much about, and I am left with a fervent wish: Let the altered Norway be a country of more love, more understanding, and more openness, and a country of less fear, less exclusion, and, above all, of less hatred.

Diets don't work

Diets don't work. A controversial statement if ever I wrote one. Yet, as one of the backbones of Fat/Size Acceptance, it is touted all over the Fatosphere. And just to be clear, we're not just talking about Atkins, or a cabbage diet, or stuff like that. No, we mean all diets, including 'lifestyle changes'. There is a small exception of 10-20 pounds that one can lose and probably not gain it back, but that's it. Around the Fatosphere the most quoted numbers I see, is 95-98% of all dieters gain the weight back within five years. Personally, I like to err on the conservative side, and usually say 95%. So I thought I'd ... well, back that s**t up. I've tried to use sources that neither encourage weight loss, nor Fat Acceptance.

Diets
Don't
Work*

As Rachel of The-F-Word.org puts it:

"Trust me. If some virtuoso discovers that enchanted unicorn horn dust will magically whittle our waistlines, he/she would be hailed as a global fat-fighting hero, invited to the White House for a few cold ones (all lite, of course), awarded the Nobel Prize amidst international fanfare and be secretly masturbated to by MeMe Roth. Insurance companies everywhere would cover these miracle pills in full without reserve; they’d be added to the water supply with fluoride and the government would pass them out like candy. But as the old adage cautions us, if it’s too good to be true — and it’s peddled by spam-mongers — it probably is."

We're so indoctrinated to believe we can change our weight if only we do the right things, that something like this can be very diffiult to take in. I didn't believe it. Sure, I read it, and I didn't exactly think these people were lying to me, it was just such a foreign concept to me that my brain sort of rejected it. Until I read Health At Every Size by Linda Bacon, PhD. This is The Book, people. The book that explains weight gain and loss; the book that encourages you to develop a healthy relationship with your body, food, and movement. No matter what size you are.

I'll end this post how I opened it, by telling you this: Diets don't work.


*Do a word search (Ctrl+f) for 'Effectiveness of Obesity Treatment'.
___________________________________________________________________________


Slankekurer funker ikke. En kontroversiell uttallelse om jeg noen gang har skrevet en. Allikevel, som en av grunnstenene i kroppsaksept, blir det gjentatt og gjentatt utover hele fett-o-sfæren. Og bare så det er klart, vi snakker ikke bare om Fedon, eller kåldietten, eller andre av den typen dietter. Nei, vi mener alle slankekurer, inkludert "livsstilsendringer"'. Det er et lite unntak på 4,5-9kg som man kan gå ned og mest sannsynlig ikke gå opp igjen, men det er det. De numrene jeg ser mest sitert rundt omkring i fett-o-særen, er 95-98% av alle slankere har gått opp like mange kilo som de gikk ned etter fem år. Personlig liker jeg å være litt konservativ, og sier som regel 95%. Så jeg tenkte jeg skulle backe opp uttalelsene mine med fakta. Jeg har prøvd å bruke kilder som ikke oppmuntrer til hverken vekttap, eller kroppsakept.

Slankekurer
Funker
Ikke*

Som Rachel av The-F-Word.org uttrykker det:

"Tro meg. Om et eller annet geni oppdager at fortryllet støv fra enhjørning horn på magisk vis kutter ned midjemålene våre, vil han/hun bli hyllet som en global fett-kjempende helt, bli invitert på et par øl (light selvfølgelig) i det Hvite Hus, bli tildelt en Nobelpris blant internasjonal fanfare, og i hemmelighet bli masturbert til av MeMe Roth. Overalt vil forsikringsselskaper dekke disse mirakel pillene uten egenandel, de hadde blitt tilført vannlagrene sammen med fluor, og myndighetene hadde delt dem ut som godteri. Men som det gamle ordtaket advarer oss; om det virker for godt til å være sant - og det pushes av junkmail salgsfolk - er det mest sannsynlig det."

Vi er så indoktrinert til å tro at vi kan forandre på vekta vår om vi bare gjør de riktige tingene, at informasjon som dette kan være vanskelig å ta til seg. Jeg trodde ikke på det. Joda, jeg leste det, og jeg trodde jo ikke akkurat at disse menneskene løy til meg, det var bare det at det var et så utrolig fremmed konsept for meg at hjernen min på en måte avviste det. Til jeg leste "Health At Every Size" av Linda Bacon, PhD (jeg vet, bacon, hvor morsomt er det?) Dette er Boka med stor B, folkens. Boka som forklarer vektøkning og -tap, boka som oppmuntrer deg til å utvikle et sunt forhold til din egen kropp, og til mat og bevegelse. Uansett hvilken størrelse du er.

Jeg avslutter dette innlegget som jeg startet det, med å fortelle deg dette: Slankekurer funker ikke.


*Gjør et ord søk (Ctrl+f eller Ctrl+b) etter "Effectiveness of Obesity Treatment".

What happened while I wore a green skirt

I want to tell you a little story about something that happened to me while I was wearing the outfit displayed below. I don't know if it was the fatness, or the really green skirt, or the really red hair that did it, but on that day I was very visible. Here in Norway it is considered impolite to stare at someone, or even to look for more than a couple of seconds, which makes it that much more of a big deal when you do get stared at. Now, part of why I dress the way I do is because I want to stand out, but because of this norm I am still not used to actually being stared at.

Jeg vil fortelle deg en liten historie om noe som hendte meg da jeg hadde på meg antrekket som er vist under. Jeg vet ikke om det var feitheten, eller det veldig grønne skjørtet, eller det veldig røde håret, men den dagen var jeg veldig synlig. Deler av grunnen til at jeg kler meg som jeg gjør er at jeg ønsker å skille meg ut, men selv om jeg er vant med at folk ser er jeg allikevel ikke vant til ordentlig stirring.

I was sitting on the tram on my way to my parents' house, and pretty much as soon as I stepped off in downtown Oslo I knew it was going to be a high visibility day. I walked into the nearby train station, and as I was walking along one of the platforms I saw two boys of around 14-15 sitting on a bench up ahead. If there is any one group that is collectiviely known for making fat girls and women (and fat people of other genders?) feel bad about themselves it is teenage boys, so when they caught sight of me in a very obvious way I wasn't really surprised. As I walked past them one of the boys nudged the other, and said, "Look at that ...". Here I should explain that 'that' or 'det' in Norwegian does not refer to people (unless you're calling a person 'it'), but apart from that, since I didn't hear the end of the sentence, I don't know what it was he wanted his friend to see. At any rate, in a country where staring is considered impolite, I'm sure you realize that commenting on someone's appearance loudly enough for them to hear it, is very uncommon.
Passing a small group of people that had been obstructing my view, I suddenly realized that these boys were not alone, as what looked like half their junior high class was just ahead of me. Walking past these 'youngsters' the staring was pretty obvious. I walked a little further down the platform to an empty bench, sat down and contemplated my feelings. I wasn't feeling all that good to be honest with you. For a moment the joy of dressing in clothes I like and feel good in, without any thought to what others might think when they see me, just didn't seem worth it. Then I glanced back the way I'd come, and saw a fellow fatty standing on the platform. She was probably around 20, and wearing a cute outfit. This may have been the most confident young woman in the world, but she did not look it. In fact, from my limited perspective, she seemed to radiate insecurity. And then I thought, "Well, at least I passed those kids first." And then ... all the bad feelings went away. Because maybe, by the time she passed by, they had gotten it out of their system, and I would much rather they stared and talked about me, than someone who didn't seem all that confident to begin with. This is part of what I'm trying to do after all, normalizing fat bodies so that maybe one day a fat person won't be something to be stared at, but a person like anyone else.

Jeg satt på trikken på vei hjem til foreldrene mine, og nesten med en gang jeg gikk av på holdeplassen ved Oslo S visste jeg at det kom til å være en høy synlighetsdag. Jeg gikk inn på togstasjonen, og mens jeg gikk langs en av platformene så jeg to gutter på rundt 14-15 som satt på en benk litt foran meg. Om det finnes en gruppe som kollektivt er kjent for å få feite jenter og kvinner (og feite folk av andre kjønn?) til ikke å ha det godt med seg selv er det tenåringsgutter, så da de fikk øye på meg på en veldig åpenbar måte var jeg ikke akkurat overrasket. I det jeg går forbi dem dytter den ene gutten borti den andre, og sier: "Se på det..." Jeg hørte ikke slutten på setningen, så jeg vet ikke hva det var han ville kompisen skulle se, men bare det at han kommenterte høyt nok til at jeg kunne høre det er en spesiell opplevlse for meg.
Jeg gikk videre, og idet jeg, en meter eller to lenger fremme, passerte en liten gruppe mennesker som hadde blokkert utsynet mitt, gikk det opp for meg at disse gutta ikke var alene, nei det så faktisk ut til at halve ungdomsskole klassen deres satt bare noen meter foran meg. Da jeg gikk forbi disse ungdommene var stirringen ganske åpenbar. Jeg gikk litt videre ned platformen til en ledig benk, satte meg ned, og tenkte over følelsene mine. For å være ærlig følte jeg meg ikke så spesielt bra. I det øyeblikket føltes ikke egentlig gleden ved å kle meg i klær jeg liker og føler meg bra i, uten tanke for hva andre kan kommer til å tenke når de ser meg, verdt det. Men så kastet jeg et blikk tilbake den veien jeg hadde kommet, og så en med-tjukkas på platformen. Hun var rundt 20, og kledd i et søtt antrekk. Nå er det mulig at denne unge kvinnen har bøttevis med selvtillit, men det var ikke sånn hun så ut. Fra mitt begrensede perspektiv, så hun ut til å utstråle usikkerhet. Og så tenkte jeg: "Vel, jeg passerte ihvertfall de ungdommene først." Og så... ble alle de negative følelsene borte. Fordi det kan hende at de hadde fått det verste ut av systemet før hun gikk forbi dem, og jeg vil mye heller at de stirret og snakket om meg, enn noen som ikke virket som hun hadde noe særlig selvtillit i første omgang. Dette er jo tross alt en del av det jeg jobber for, å normalisere feite kropper, slik at en dag en dag en feit person ikke vil være noe å stirre på, men en person som alle andre.

So this is Auntie Veronica's tip of the day, kids: If you're having a bad day, and the temptation to stop living FA and just blend in is tearing at you, remember that you're not just doing it for yourself, and maybe then you'll find the strength to carry on.

Så dette er dagens tips fra Tante Veronica: Om du har en dårlig dag, og fristelsen til å slutte å leve kroppsaksepterende og bare skli inn i mengden sliter i deg, husk at du ikke bare gjør det for deg selv, og kanskje du da vil finne styrken til å fortsette å kjempe.