"You start wanting it."

Most of you will probably remember the much lamented TV show Huge. For those of you who don't, it was a show about a group of teenagers at 'fat camp'. Alongside the usual teenagery type stuff, it dealt with themes of fatness and other types of otherness, and did so with amazing insight, finesse and perspective. It was while I was watching the first episode of Huge, that I first heard a feeling I'd been feeling for a long time put into words.
As I might have mentioned before, I have never had an eating disorder, but I do have a rather long history of disordered eating. One of the ways my eating is disordered, is my response to this feeling I get when I'm hungry. My stomach is aching from emptiness, and, in stead of heading for the kitchen, I stay put. Why? Good question.

Just so it's said, I don't feel like I'm being 'good' when I'm doing this (good in the way you feel when you're on a diet and you're sticking to it). Although with this many years of dieting, it's completely possible this way of thinking and feeling has been absorbed by my subconscious to such a degree that it's telling me I'm being good anyway. I've never been able to properly pin down this feeling, even to myself, which is why this little scene below was such a revolutionary moment for me. Because there it was, a charater on TV (Amber, top bunk) talking about this exact feeling. Suddenly the feeling was out there, entirely tangiable, and as soon as I was able to pinpoint the feeling, something became all too apparant. Before I go on, please (skip to 6:22 and) watch.

As some of you will know, TV series about, or with a cast of, fat people is a risky thing if you're fat and don't want to hate yourself. If this is news to you, please take a moment to think about the shows you know with fat people*. Do any of them make it seem like being fat is okay? I'm not even going for good here. Can you name a show where fat people aren't A) more or less tortured, B) ridiculed, or (and this is the 'kind' alternative) C) pitied? Didn't think so. All of this to illustrate what a downright shock it was, to be watching TV and to actually gain some insight into this aspect of myself. Amber is right, you see, you start wanting it. 'It' is a kind of high experienced when when you deprive yourself of food for a long enough time. And what became apparant was that I, like Amber, want it.
I feel like I should inject a caveat here. This is not a feeling I recommend chasing after as a means of losing weight. I have felt this feeling for years, and over the same years I have consistently done nothing but gain weight.

My best guess is that this high is a physiological response from our history as cave people. If, every time the cave people of a tribe experienced food scarcity, they couldn't find the energy to do anything much at all, much less hunt, then we would have died out a long time ago. If, in stead, they experienced a kind of high when they felt this kind of hunger, then their chances of survival would be much greater.

So if this is such a natural thing, then why is it a problem for me to be feeling it? It's not, of course, the problem is when you start wanting it. And that is why seeing this made such a big impact. Because I realized that I wanted it, that I chased after it like every other addict chasing after a fix.
So I guess this is for my  fellow addicts. You are not alone in chasing after this feeling. I hope I won't be alone in trying to quit.


* If you couldn't think of any - which I wouldn't blame you for - are The Biggest Loser and Supersize vs. Superskinny two examples.

_________________________________________________________________________


De fleste av dere husker mest sannsynlig det høyt savnede TV programmet "Huge". For de av dere som ikke husker det var det et program om tenåringer på "fat camp". I tillegg til det vanlige stoffet om tenåringer taklet det temaer rundt tjukkhet og andre typer Annerledeshet, og det gjorde det med en utrolig mengde innsikt, eleganse og perspektiv. Det var mens jeg så på den første episoden av Huge, at jeg for første gang hørte en følelse jeg hadde kjent i lang tid bli satt ord på.
Som jeg kanskje har nevnt før har jeg aldri hatt en spiseforstyrrelse, men jeg har en lengre historie med forstyrret spising. En av måtene spisingen min er forstyrret på, er min reaksjon til følelsen jeg får når jeg er sulten. Magen min verker av tomhet, og i stedet for å sette nesa mot kjøkkenet blir jeg værende der jeg er. Hvorfor? Godt spørsmål.

Bare så det er sagt, jeg føler ikke at jeg er "flink" når jeg gjør dette (flink på den måten du føler deg flink når du er på slankekur, og holder deg til den). Men med så mange års slanking bak meg, er det fullstendig mulig at tankesettet og væremåten har trukket inn i underbevisstheten min til en så stor grad at den forteller meg at jeg er flink allikevel. Jeg har aldri klart klart å få oversikt over denne følelsen, ikke en gang på en slik måte at jeg kunne forklare den for meg selv, hvilket er grunnen til at denne lille scenen var slikt et revolusjonerende øyeblikk for meg. Der var det, en karakter på TV (Amber, øverste køye) som snakket om akkurat denne følelsen. Plutselig var den der, fullstendig håndfast, og i det jeg så hva denne følelsen var, var det noe som ble så alt for klart for meg. Før jeg fortsetter, vær snill å (hopp til 6:22 og) titt på dette.



Som noen av dere vet, er TV serier om, eller med, feite mennesker en risikabel ting om du er feit og ikke har lyst til å hate deg selv. Hvis dette kommer som en overraskelse på deg, ta deg et øyeblik og tenk på de TV seriene du vet om med feite mennesker*. Er det noen av dem som får det til å virke som om det å være feit kan være okay? Jeg snakker ikke om bra her. Kan du nevne én serie hvor feite mennesker ikke blir A) mer eller mindre torturert, B) latterliggjort, eller (og dette er det "snille" alternativet) C) sett på med medynk? Trodde ikke det, nei. Alt dette for å illustrere hvilket regelrett sjokk det var, å se på TV og å faktisk få innsikt inn i dette aspektet ved meg selv. Amber har rett, forstår du, man begynner å ønske seg det. "Det" er en type rush opplevd når man går uten mat i lang nok tid. Og det som ble slående klart, var at jeg, som Amber, vil ha det.
Jeg føler at jeg burde komme med en type "ikke prøv dette hjemme" advarsel her. Dette er ikke en følelse jeg abefaler å jage etter som et hjelpemiddel for vekttap. Jeg har opplevd denne følelsen i flere år, og over de samme årene har jeg konsekvent ikke gjort annet enn å gå opp i vekt.

Om jeg måtte gjette, ville jeg sagt det er en fysiologisk reaksjon fra vår historie som hulemennesker. Hvis mennesker hver gang vi opplevde matmangel ikke følte at vi hadde energi til å gjøre noe som helst, for ikke å snakke om energi til å jakte, da hadde vi dødd ut for lenge, lenge siden. Om de i stedet opplevde et slags rush da de følte denne slags sult vil jeg si sjansene deres for å overleve økte betraktelig.

Så hvis det er slik en naturlig ting, hvorfor er det sånn et problem at jeg føler det? Det er ikke det, selvfølgelig, problemet kommer når du ønsker deg den. Og dette er grunnen til at det som skjedde i denne scenen gjorde slikt et stort inntrykk. For jeg innså at jeg ville ha denne følelsen, at jeg jaktet etter den som enhver annen rusmisbruker jaktende på sitt neste støt.
Så dette blir visst til mine med-misbrukere. Du er ikke alene i å jakte etter denne følelsen. Jeg håper jeg ikke blir alene i mitt forsøk på slutte.


* Hvis du ikke kom på noen - hvilket jeg ikke ville synes var spesiet rart - er "Slankekrigen" og "Du er hva du spiser" to eksempler.

It's beginning to look a lot like Christmas ...

The holidays are upon us, and with them come the emotional minefields that make up the social gatherings of the season. We gather to celebrate with people we know anywhere from as well as anyone could possibly know anyone to not at all, all bringing with us our own baggage and the baggage that comes with the different relationships. The different expectations we feel weighing on us; the people we meet; the emphasis on food and drink; all these things can contribute to making the holidays a complicated, or even a downright bad, time. I am expecting to write a post on my own experiences during the holiday, wherein I will also invite you all to share your holiday experiences with me. For now, however, I direct your attention to Marianne Kirby and Lesley Kinzel's Fatcast episode named

Spending The Holidays With Your Family

It was made with Thanksgiving in mind, but since I don't celebrate Thanksgiving, and since I think it applies extremely well to other holidays as well, I am directing your attention to this most useful episode now.


Til mine norske lesere: I dette innlegget gjør jeg ikke egentlig noe annet enn å anbefale en podcast som er spilt inn på engelsk. Jeg regnet med at du ikke kommer til å høre på denne, om engelsken din ikke er slik at du kan lese dette innlegget på engelsk, og jeg har derfor ikke skrevet en norsk versjon.


ps. If you're alone this holiday season, and not because you want to be, please feel free to contact me through the email address mentioned in one of the boxes on the right. Any time is a good time to hear from any of my readers, but if I could not only hear from you, but help ease your burden, even just a little bit, I would feel privileged to hear from you! / Om du er alene under denne høytiden, uten at du ønsker være det, må du føle deg mer enn velkommen til å kontakte meg gjennom e-post adressen nevnt i en av boksene til høyre. Enhver tid er en god tid å høre fra hvilken som helst av leserne mine, men hvis jeg ikke bare fikk høre fra deg, men også kunne være til noen slags help, vil det føles som et privilegium å høre fra deg!

Sometimes others say it better

 

Dear friends, readers, and d-bags who end up reading this in the hope that I'll go on to abuse fat people. Obviously I'm having some sort of writer's block, or inspiration block, so in order to dig myself out of this little hole, I am giving you a transcript of my own making, of the speech so beautifully delivered by Paul Vogt in Grey's Anatomy's season 6 episode 12 titled 'I like You So Much Better When You're Naked'. All credit goes to Tony Phelan and Joan Rater.

"Dr. Altman, I'm big. Too big. I don't fit in airplane seats, and, as Jeff is always telling me, my feelings don't always fit the situation. If my food is overcooked in a restaurant, I get enraged. I want to kill the waiter. But I don't; I politely ask him to take my meal back, and bring it to me the way I asked for it. I spend my days making myself smaller, more acceptable, and that's okay. Because at night, when I go on stage, I get to experience the world the way I feel it, with indescribable rage, and unbearable sadness, and huge passion. At night on stage I get to kill the waiter, and dance on his grave. And if I can't do that, if all I have left is a life of making myself smaller, then I don't want to live. I don't. He turns to his significant other. And, believe me honey, you don't want me to live."

Skam er et våpen du ikke har rett til å bruke

Har du noen gang skammet deg? Ikke bare følt deg litt flau, men virkelig skammet deg. Gjorde du noe du visste du ikke burde gjøre, noe skikkelig, skikkelig dumt, og ble tatt på fersken av en du liker og respekterer? Fortalte du noen at du var forelsket i dem, og de reagerte med å le av deg? Måtte du gå den berømte "walk of shame", og, i stedet for å føle deg kul eller ironisk, følte du deg bare... skamfull? Uansett hva det var, vedder jeg på at du husker følelsen.

La meg gjette: Du rødmet så sterkt at varmen brant i kinnene dine. Uttrykket "Jeg skulle ønske et hull ville åpne seg og svelge meg hel" var plutselig ikke lenger bare en abstrakt idé for deg. Magen din sank så lavt, at du var redd du kom til å måtte sjekke kjelleren etter den på veiein ut. Kanskje du følte deg kvalm, eller til og med svimmlel. Tanken "Aldri igjen skal jeg være i en situasjon som denne" gikk på repeat inne i hodet ditt. Hvordan det enn føltes, skal jeg vedde på at du ønsket deg så langt vekk derfra som mulig. Jeg tror de fleste av oss ville følt det sånn, jeg tror de fleste av oss ville gjort MYE for å unngå å virkelig føle skam igjen.


"Slank deg, din tjukkas! Du er ekkel!"

Jeg undres på hvordan du følte deg, den dagen de to fyrene i en passerende bil ropte dette til deg. Jeg tror du kanskje hadde litt dårlig selvtillit i forlhold til kroppen din, kanskje du hadde følt det sånn en stund. Jeg tror allikevel ikke, at du i det øyeblikket gikk rundt og tenkte på hvilken "ekkel tjukkas" du var. Jeg vet at skammen skyller over deg som en tidevannsbølge. Du ser deg rundt, og innser at iallfall et par av menneskene som var i nærheten også hørte dem. Tårer stikker i øynene dine.
Kanskje det er dagen du bestemmer deg for å slanke deg.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og folk gir deg komplimenter: "Du ser kjempebra ut, hva gjør du annerledes?"
"Du ser bra ut, har du gått ned i vekt?"
"Jeg ser du har gått ned i vekt, bra for deg!" Det føles helt utrolig godt!
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje, som iallfall 95% av de som slanker seg (inkludert slankekurene som er "livsstilsendringer"), du går opp i vekt igjen. Kanskje, som de fleste slankere, du ender opp feitere enn du var før du begynte å slanke deg. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

Du leser en artikkel om skuespiller/regissør Kevin Smith som ble kastet av et fly for å være for feit. I kommentarene under artikkelen deler et stort antall mennesker "skrekkhistorier" om den gangen de var tvunget til å sitte gjennom en hel flygning med en illeluktende/stygg/svett/tjukk og feit tjukkas presset inntil dem.

Kanskje du begynner å lure på om du kan være for feit for flyet. Du var ikke for feit forrige gang du fløy, men du har gått opp i vekt siden det, og, nå når du tenker over det, så følte du deg ikke spesielt komfortabel forrige gang du var på et fly. Kanskje du begynner å tenke på hvor forferdelig grusomt det hadde vært, å være på et fly fullt av mennesker og bli kastet av for å være for feit. Kanskje det begynner å føles som om det ikke egentlig er verdt det å fly lenger.
Kanskje du begynner på en ny slankekur dagen etter.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt igjen, og folk gir deg komplimenter igjen. Denne gangen føles det ikke like godt, for tenkt om du har for svak viljestyrke til å holde kiloene unna denne gangen også?
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på den nye slankekuren. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

Du er i et nytt forhold med en person du er forelsket i. Alt går bra, til en dag da de forteller deg at grunnen til at dere aldri går ut sammen, er at de skammer seg over å bli sett sammen med deg, og, forresten, kan du ikke gå ned i vekt?

Du ender forholdet. Men kanskje, hver gang du faller for en ny person, underbevisstheten din minner deg på hvordan det føltes å høre en person du er glad i fortelle deg at du ikke er bra nok. Kanskje underbevisstheten din er veldig effektfull i disse påminnelsene, og kanskje, uten at du merker det, du begynner å unngå forhold.
Kanskje du begynner på en ny slankekur.
Kanskje det går bra en stund. Du går ned i vekt, og igjen gir folk deg komplimenter.
Kanskje det ikke går så bra lenger. Kanskje du går opp i vekt igjen. Kanskje du ender opp feitere enn du var før du begynte på slankekuren din. (Ikke det at du var så feit før, men du er det absolutt nå.)

*

For å være ærlig, da jeg først tenkte på å skrive om skam som motivasjon, trodde jeg at jeg kom til å fortelle deg at det er et ubrukelig verktøy. Som jeg siden har innsett er ikke dette tilfellet i det hele tatt. Skam har evnen til å motivere en til mange, mange ting. Ja, ved å bruke skam mot noen kan man endre den personens liv på vesentlige måter. Hvilket er grunnen til, at selv om du har retten til talefrihet, er skam et våpen du ikke har rett til å bruke. For som med alle våpen, har det en veldig kapasitet for ødeleggelse, smerte og omveltning, og en meget begrenset kapasitet for noe annet. Så ikke plukk det opp engang, bare la det være, på den måten slipper du å gjøre noe du (burde) angre. Vi, de skamfulle, vil være deg dypt takknemlig.

Dette er mitt første gjeste innlegg på Oi With The Poodles Already, en kjempebra feminist blog du absolutt burde lese! Jeg føler meg beæret over at de ønsker at jeg skal skrive for dem!

Shame is a weapon you are not entitled to wield



Have you ever been ashamed? Not just a little embarrassed, actually ashamed. Did you do something you knew you shouldn't have; something really, really stupid, and got caught by someone you like and respect? Did you tell someone about your huge crush on them, and have them respond by laughing at you? Did you have to walk the famous walk of shame, and unfortunately felt neither cool nor ironic, just ... ashamed? Whatever it was, I bet you remember the feeling.
Let me guess: You blushed so hard you felt your cheeks burn. The phrase, "I wish a hole would open up and swallow me whole" was suddenly no longer just an abstract idea. Your stomach dropped so low, you thought you might have to check the basement for it on your way out. Perhaps you felt nauseous, or even lightheaded. You had the thought, "I will never ever be in this situation again" running on repeat inside your head. However you felt, I bet you wanted to escape.  I think most of us would want that, I think most of us would do a LOT to avoid feeling truly ashamed again.


"Go on a diet, fatass! You're disgusting!"

I wonder how you felt about yourself the day those two guys shouted this at you, from their passing car. I think you felt a little insecure about your body, maybe you had been feeling that way for a while. I don't think, however, that you were thinking about what a 'disgusting fatass' you were, right at that moment. I know the shame washes over you like a tidal wave; you look around and realize that at least a couple of people walking close by also heard them; the tears sting in your eyes.
Maybe that is the day you decide to go on a diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and people are paying you compliments. "You're looking great, what are you doing differently?"
"You look good, have you lost some weight?"
"I see you've lost some weight, good for you!" It makes you feel good!
Maybe it's not going so well anymore. Maybe, like at least 95% of the people who go on diets (even the diets that are 'lifestyle changes'), you gain the weight back. Maybe, also like most dieters, you end up fatter than you were before you started dieting. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

You're reading an article about actor/filmdirector Kevin Smith being kicked off a plane for being too fat. In the comments below the article, a large amount of people are sharing 'horror stories' about the time they had to sit through an entire flight with a smelly/ugly/sweaty/just plain fatty pressed up against them.

Maybe you start to wonder if you might be too fat for the plane. You weren't too fat the last time you flew, but you've gained weight since then, and,  come to think of it, you did feel cramped the last time you were on a plane. Maybe you start thinking about how absolutely, terrifyingly awful it would be, to be on a plane full of people and to be kicked off it for being too fat. Maybe you begin to feel like flying might not even be worth it anymore.
Maybe you start a new diet the next day.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight again, and people are paying you compliments again. This time you don't enjoy them as much though, because what if you're too weak willed to keep the weight off this time too?
Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started this new diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

You're dating a person you have a huge crush on. Everything's going well, until one day when they tell you the reason the two of you never go out, is that they're ashamed to be seen with you, and, by the way, won't you lose some weight?

You stop seeing them. But maybe, every time you fall for someone new now, your subconscious reminds you how it felt to have someone you care deeply for tell you, you aren't good enough. Maybe your subconscious is very effective in it's messaging, and maybe, without noticing it, you start shying away from relationships.
Maybe you start a new diet.
Maybe it goes well for a while. You're losing weight, and once again people are paying you compliments. Maybe it's not going so well anymore. Maybe you gain the weight back. Maybe you end up fatter than you were before you started your diet. (Not that you were actually that fat before, but you definitely are now.)

*

To be honest, when I first thought about writing of shame as a motivator, I thought I would be telling you it's a useless tool. As I've since realized, that is not true at all. Shame can motivate you to a great host of things. Indeed, shaming someone can have lasting effects on a persons life. Which is why, while you have the right to free speech (I hope), shame is a weapon you are not entitled to wield. Because, as with all weapons, it has a vast capacity for destruction, pain, and upheaval, and a very limited capacity for anything else. So don't even pick it up, just leave it be, and you won't end up doing something you (should) regret. We, the shamed, will be truly grateful to you.

This post is is my first guest post over at Oi With The Poodles Already, a great, feminist blog you should absolutely be reading! I am feeling completely honored that they wanted me to guest blog for them!

Fet shopping i Oslo-området

Zizzi by Veronica featuring ZJ Leggings

For my non-Norwegian reading friends: This post is about plus size shopping in the Oslo area, and therefore probably not all that interesting to most of you. If you still want to read it, you can click here for a Google translated version. Feel free to contact me with any and all questions you may have.

For oss større kvinner (og andre som ønsker å kjøpe kvinneklær i større størrelser), kan shopping være en meget lite hyggelig opplevelse her i Norge. Dette er grunnen til at jeg tenkte jeg skulle dele et tips med de av dere som oppholder dere i Oslo-området: Strømmen Storsenter.
Strømmen Storsenter ligger i Støperiveien 5 på Strømmen, og er enkelt å komme seg til med bil, tog og buss. Grunnen til at jeg anbefaler dette senteret til dere, er at det er hele fire butikker hvor de selger klær i "plus sizes" der. Før du blir alt for entusiastisk til dette mekka for "tjukke butikker", må det nevnes at tre av disse butikkene kun har en avdeling med større størrelser. (Jeg vet, nedtur.) De fire butikkene/avdelingene er:

• Zizzi - Str. 42-56
• H&M - BB, eller Big is Beautiful, avdelingen går opp til str. 54
• Lindex - Generous avdelingen går opp til str. 56
• KappAhl -  XLNT avdelingen går opp til str. 56

Det ligger også en spesialisert undertøysforretning ved navn Aud's på senteret, det kan være verdt det å titte inn der om du har problemer med å finne undertøy som passer.
Om du ikke har funnet det du trenger i disse butikkene, ligger Lillestrøm kun en kort tur unna. Der ligger Maxima Mote AS, med klær i størrelsene 42/44-54. Kun basert på mine oservasjoner, er klærne i denne butikken rettet mot en mer moden kundegruppe.

Jeg håper dette er til hjelp for noen av dere! Dersom du har fete shopping tips som du brenner etter å dele, er det bare å gjøre det i kommentarene!

Follow my blog with bloglovin

A Scene ...

Trigger warning // Advarsel om utløsende innhold:
Below I write about dieting and disordered eating, and the struggle to quit these behaviors. // Under skriver jeg om slanking og forstyrret spising, og kampen for å slutte med denne typen oppførsel.


We open on a dimly lit room, filled with rows of chairs that are facing in the same direction. Most of the chairs are filled with people who are fat, to some degree or another, a small number of the chairs are filled with skinny people, and an even smaller number are vacant. As a peppy woman ends an opening statement, one of the fluorescents lighting the room blinks a couple of times, before seemingly deciding to go on shining a while longer. The peppy woman, who is facing the people in the chairs, rounds up her little speech with a question.
Peppy woman: Does anyone have anything to share?
The room is silent for a couple of short moments, and then a woman with lots of red, curly hair raises her arm. The peppy woman gestures to her, before taking her seat in the front row. The curly haired woman moves toward the front of the room, and now that she is upright we can all see that she is one of the many fatties present. She is dressed in green and black, has a slight blush to her cheeks, and seems to be fat in a figure eight shaped way. When she arrives at the front of the room she faces the small crowd, and gives a small smile before she starts speaking.
Curly haired woman: Hello, my name is Veronica, and I am a dieter.
Crowd: Hi Veronica!
Veronica: I haven't been to a meeting in a while, but I am here today, because last night I realized that I had fallen off the wagon.
She holds up her 1st day pin.
Veronica: It's the same old story I suppose; I was doing fine, the circumstances of my life changed, and suddenly I wasn't doing so fine any longer. The reason it took me a while to figure out what was going on, was that I honestly didn't do it to lose weight.
Some of the people in the crowd look skeptical, but seem to be convinced by her earnest expression.
Veronica: What I did, was that I fell back into my old pattern of eating. And that old pattern mounts up to diet behavior. I've decided to try harder this time to remember that this is difficult, and to attend meetings a lot more often.
As she mentions how difficult it it, a few the people in the crowd nod empathically.
Veronica: I wish it wasn't so difficult for me, you know? It seems kind of an idiotic thing to be struggling with; eating what, and as much as, my body needs. And ... it makes me angry. It makes me angry with myself, with some of the people in my life, and with society at large, for making it so hard for me to just love myself as I am! But I won't stop. No, I will not stop. And hopefully, one day when I stand in front of you, I'll be able to tell you that not feeding myself has stopped being my default behavior. She takes a steadying breath. Thanks for letting me share.
A smattering of applause follow her last sentence. The curtain falls.
__________________________________________________________________________

Vi åpner til et dunkelt belyst rom fylt med rader med stoler, som alle er vendt i den samme retningen. De fleste av stolene er fylt med mennesker som er feite i større eller mindte grad, et lite antall stoler er fylt med tynne mennesker, og et enda mindre antall er tomme. Idet en entusiastisk kvinne avslutter åpningsinnlegget sitt, blinker ett av lystoffrørene som lyser opp rommet et par ganger, før det tilsynelatende bestemmer seg for å fortsette å skinne en stund til. Den entusiastiske kvinnen som står vendt mot menneskene i stolene, avslutter den lille talen sin med et spørsmål.
Entusiastisk kvinne: Er det noen som har noe de vil dele?
Rommet er stille et par korte øyeblikk, og så rekker en kvinne med store mengder rødt, krøllete hår opp armen. Den entusiastiske kvinnen gestikulerer til henne, før hun setter seg ned i setet sitt på første rad. Kvinnen med det krøllete håret beveger seg mot enden av rommet, og nå som hun er oppreist kan vi alle se at hun er en av de mange tilstedeværende tjukkasene. Hun er kledt i grønt og svart, er lett lyserød i kinnene, og ser ut til å være en 8-talls formet tjukkas. Da hun er på plass i enden av rommet vender hun seg mot forsamlingen, og smiler et lite smil, før hun begynner å snakke.
Kvinnen med det krøllete håret: Hei, jeg heter Veronica, og jeg er en slanker.
Forsamling: Hei Veronica!
Veronica: Jeg har ikke vært på et møte på en stund, men jeg er her i dag, fordi i går gikk det opp for meg at jeg hadde falt av "vannvogna".
Hun holder opp 1. dags nålen.
Veronica: Det er vel den samme gamle historien: Det gikk bra med meg, så forandret omstendighetene i livet mitt seg, og plutselig gikk det ikke så bra med meg lenger. Grunnen til at det tok meg en stund å oppdage hva som foregikk, var at jeg helt ærlig ikke gjorde det for å gå ned i vekt.
Noen av menneskene som er tilstede ser skeptiske ut, men de ser ut til å bli overbevist av det åpne og ærlige uttrykket hennes.
Veronica: Det jeg gjorde, var at jeg falt inn i mitt gamle spisemønster. Og dette gamle spisemønsteret er det samme som slanking. Jeg har bestemt meg for å prøve hardere å huske at dette er vanskelig, og å gå på møter oftere.
Da hun nevner hvor vanskelig det er, er det noen av menneskene i forsamlingen som nikker anerkjennende.
Veronica: Jeg skulle ønske det ikke var så vanskelig for meg. Det virker som en så teit ting å ha problemer med; å spise det kroppen trenger, og så mye som den trenger. Og... det gjør meg sint. Det gjør meg sint på meg selv, på noen av menneskene i livet mitt, og på samfunnet generelt, for å bidra til at det føles så vanskelig for meg å elske meg selv slik jeg er! Men jeg kommer ikke til å slutte å prøve. Nei, jeg skal ikke slutte. Og forhåpentligvis kommer jeg en dag til å kunne stå foran dere, og helt ærlig fortelle dere, at det som føles nturlig for meg ikke lenger er å ikke gi meg selv mat. Hun trekker pusten dypt. Takk for at dere har latt meg dele.

Spredt applaus følger den siste setningen hennes. Teppet faller.

Fatty Sex Talk

In case you aren't aware of it, The Rotund has put up a post called Fatties Have Sex; In Which I Fumble Around Trying To Initiate Frank Conversation. Oh, The Irony. There's so much stigma around fat people and sex, and this post and it's comments are well worth a read for anyone who has ever felt the effects of that.

I tilfelle du ikke er klar over det, har The Rotund skrevet et innlegg hun har kalt Fatties Have Sex; In Which I Fumble Around Trying To Initiate Frank Conversation. Oh, The Irony. (Tjukkaser har sex; hvor jeg snubler rundt og prøver å innlede en åpen og ærlig samtale. Ah, ironien.) Det er så sterk sosial stigma rundt det med feite mennesker og sex, dette innlegget og dets kommentarer er vel verdt å lese om du noen gang har følt resultatene av dette stigmaet.



How life wests and Fat Acceptance connect



I am fat. I am many other things as well; female; Norwegian; an avid reader, all of these things describe me as a person, just as fat does. Which is why people who attack Fat Acceptance confuse and hurt me. Listen, the core of Fat Acceptance is easy, it's about acceptance of fat and fat people. Acceptance. It doesn't seem like so much to ask to me. Because what is the alternative? The interwebz tells me the opposite of acceptance is; refusal; rejection; disapproval.
Refusal is difficult, you can only live in denial for so long, and even then you can't actually refuse or deny your fat away.
Rejection, a tactic used by many a fat person. "I reject this fat, I reject this fat body!" As any person with a healthy body image will tell you, this is not the smartest tactic to adopt. You end up doing idiotic things like not going to the doctor when you're sick or hurt, or not eating when you're hungry, or not doing things that make you feel good, whether that is something basic like taking a shower or something more extravagant like getting a massage.
Disapproval is, of course, a widespread way of approaching one's own fat and fat body. Disapproval or it's more forceful counterparts loathing and downright hatred, is really not a fun way to feel about one's body or oneself. Actually, 'it is a truth universally acknowledged'* that we should love ourselves. We are encouraged to do this by everyone from glossy magazines to our mothers (I hope). And love is such a strong feeling, acceptance is a weakling compared to a feeling as strong as love. Really, loving something or someone without at least accepting it/them sounds pretty darn difficult. Maybe these requests to love yourself only applies unless you're fat, but I choose to belive that, that is not the case. And this is where we come full circle, because you can't tell me to love myself, and then attack me for being fat accepting. Fat Acceptance is not "an excuse to give up", as is sometimes claimed, it is the only way for fat people to live good lives. Indeed, sometimes it is the only way for fat people to live at all.

Jeg er feit. Jeg er mange andre ting også - kvinne, norsk, en ivrig leser - alle disse tingene beskriver meg som person, på samme måte som feit gjør det. Hvilket er grunnen til at jeg blir forvirret og såret når jeg støter på mennesker som angriper Fat Acceptance. Hør her, kjernen i Fat Aceptance er enkel, det handler om aksept av fett og feite mennesker. Aksept. Det virker ikke som for mye forlangt for meg. For hva er alternativet? Internett forteller meg at det mostatte av å akseptere noe er å avslå, avvise, vrake og vegre seg.
Å avslå fettet ditt eller din feite kropp er vanskelig. Joda, du kan fornekte at du er feit, men på ett eller annet tidspunkt funker ikke det lenger, og i mellomtiden var du allikevel feit.
Å avvise fettet eller ens feite kropp er, dessverre, en taktikk som brukes av mang en tjukkas. Men, som jeg tror enhver av dere som leser dette som har et nogenlunde greit forhold til deres egen kropp umiddelbart innser, å avvise sin egen kropp er ikke akkurat den sunneste veien å gå. Man ender opp med å gjøre idiotiske ting som å ikke gå til legen når man er syk eller såret, eller å ikke spise når man er sulten, eller å ikke gjøre ting som får deg til å føle deg bra, enten det er noe enkelt som å ta en dusj, eller noe mer ekstravagant som å  gå og få en massasje.
En enda mer dramatsik versjon av å avvise fettet er å vrake det. Det virker unødvendig å forklare hvorfor det å vrake sin egen kropp ikke er en god idé, for uten en kropp kan man jo tross alt ikke leve.
Å vegre seg er igjen. Dette er, selvfølgelig, en utbredt følelse tjukkaser, og andre, føler ovenfor fett og feite kropper. Mange av oss tar det også et steg eller to videre, og ender opp med følelser som avsky eller hat. Ingen av disse følelsene er ønsket, om målet er gode borgere og/eller lykkelige mennesker. Og det virker som om dette er målet, for hvor jeg snur og vender meg ser jeg råd om hvordan jeg kan forbedre livet mitt, bli en bedre borger og et lykkeligere menneske. Et av rådene, og et som gjentas om og om igjen fra mange, mange forskjellige kilder, er: "Elsk deg selv!" Og kjærlighet er en utrolig sterk følelse, aksept er en pingle av en følelse sammenliknet med kjærlighet. Når man tenker over det, høres det å elske noe eller noen uten å i det minste akseptere det/dem relativt vanskelig ut. Kanskje disse oppfordringene til å elske en selv bare teller med mindre man er feit, men jeg velger å tro at det ikke er tilfellet. Her har vi sirklet tilbake til begynnelsen, for hvordan kan du be meg om å elske meg selv, for så å angripe meg for å være "Fat Accepting". Fat Acceptance er ikke "en unnskylding for å gi opp" som bevegelsen innimellom anklages for, det er den eneste måten for feite mennesker å leve gode liv. Ja, noen ganger er det den eneste måten for feite mennesker å leve.

Having written this, I want to tell you a little story about one of the ways Fat Acceptance has changed my life. Here in Norway it is quite a common occurence for people to own cabins in addition to their houses or apartments, and my family is no exception. Our cabin is located in a woodland surrounding, with a 5-10 minute walk to the ocean, where, as many other owners of "seaside" cabins, we have a boat docked. To take this boat out, Norwegain laws require us to either wear a life west or keep it in the boat with us. As some of you will know, life wests have traditionally** come in different versions for people of different weights, ending at about 210 pounds. Do I weigh more than 210 pounds? Yes, about 40 more, as a matter of fact. Did I then, sensibly enough, go out in search of a life west that would be appropriate for a person of my weight? No, I did not. What did I decide to do in stead? Take one or two of the ones for 210 pound people, and cross my fingers nothing would happen.
Listen, I am the first person to admit that this is Stupid with a capital S. However, loathing myself the way I did for being fat, drawing attention to the fact that I was/am heavier than even Norwegian men are supposed to be, was something I could not have brought myself to do. Fat Acceptance has allowed me to stop being so incredibly ashamed of myself that I couldn't have asked a sales person at a sporting goods store for a special life west. It has also allowed me to start loving myself enough to feel that crossing my fingers is not an adequate way of ensuring my own security. Both of these, in my opinion, are pretty good things. And they both contribute to why, when I hear people say Fat Acceptance is bad for me, I don't only think they're wrong, I know they are.

What about you, do you have any stories that make Fat Acceptance seem like the obvious and only choice? Would you care to share?

Etter å ha skrevet dette, har jeg lyst til å fortelle dere en liten historie om én av måtene Fat Acceptance har forandret livet mitt på. Som mange andre av Norges innbyggere, eier min familie en hytte. Denne hytta ligger i skoglige omgivelser, med en 5-10 minutters gåtur ned til sjøen, hvor båten vår ligger fortøyd. Som de aller fleste av dere helt sikkert vet, er det påbudt å ha på seg, eller med seg, en redningsvest ombord i båt. Noe jeg vil tro også er ganske kjent, er at det tradisjonelt sett** har vært forskjellige versjoner av redningsvester avhengig av hvor mye personen som skal ha den på seg veier, og at disse kategoriene vanligvis har sluttet på ca 95kg. Veier jeg mer enn 95kg? Ja, ca 15kg mer faktisk. Gikk jeg derfor, fornuftig nok, ut og lette etter en redningsvest som ville vært riktig for min vekt? Nei, det gjorde jeg ikke. Hva bestemte jeg meg for å gjøre i stedet? Ta med meg en eller to av vestene for 95 kilos mennesker, og krysse fingrene for at ingenting skulle skje med meg.
Hør her, jeg er den første til å innrømme at dette er Dumt med en stor D. Men om man avskyr seg selv så sterkt som jeg gjorde for å være feit, kan det å trekke oppmerksomheten mot det at jeg var/er tyngre enn den gjennomsnittlige norske mann "skal" være, føles som noe umulig. Fat Acceptance har tillat meg å slutte å skamme meg så mye over meg selv, at jeg ikke hadde fått meg til å be en ansatt i en sportsforretning om en spesiell redningsvest. Det har også tillat meg å begynne å elske meg selv nok, til at jeg ikke lenger føler at det å krysse fingrene er en god nok måte å holde meg selv trygg på. Begge disse er gode ting, synes jeg selv. Og de bidrar begge til at jeg, når jeg hører folk si at Fat Acceptance ikke er bra for meg, ikke bare tror de tar feil, jeg vet de tar feil.

Hva med deg, har du noen historier som får Fat Acceptance til å virke som et helt åpenbart valg? Lyst til å fortelle dem?


Major props go to Spilt Milk for writing the piece that clarified for me many of the points I make in this post. / All mulig ære til Spilt Milk som skrev innlegget som klarte opp for meg mange av poengene jeg skriver om i dette innlegget.

________________________________________________________
* If you get that Jane Austen reference, I love you!
** Having done a brief search online, this seems not to be the case any longer. / Etter et kort søk på nettet ser det ut til at dette ikke lenger er tilfellet.

Why I no longer shop at Dorothy Perkins

For those of you who don't know, Dorothy Perkins is a British online and brick and mortar store selling womens clothing in sizes UK 6-22 (EU 34-50, US 4-20). With this, it is not exactly what I call a "fatty store", but people wearing up to inbetweenie+ sizes can shop there. I myself have bought from them a couple of times, and was planning on buying from them again when I browsed my way into their active wear section. If you are a fatty who has tried to buy workout gear you will know how difficult it is to find, so I was immediately pleased. And then I saw their selection, and the clothes were cute! Cute workout clothes in my size was something I had quite given up on seeing, so now I was getting really excited. (I wonder if you see where this is headed?) I click on a couple of items, and what do I find? Their active wear line only extends to size 18. Because obviously we actual fatties don't exercise.
My dream of cute workout clothes dashed, what is an unashamed fatty like myself to do? I write them an email:

Hello,


I have a question regarding your Active Wear line. I had found a couple of tops I want to buy, and I was browsing your active wear section for some new workout gear to ad to my purchase, when I discovered that the sizes only go up to 18 on these items. Since your clothing is usually available up to a size 22, I am very much wonering why it isn't the same with your active wear? I really hope there's a good reason for this, since right now it looks like you have made the assumption that none of us fatties ever work out. Finding workout gear that fits larer sizes is generally very difficult, and to have you add to that would make this customer very unhappy.

Looking foreward to your reply!


Best wishes
Veronica [last name removed]

Quite reigned in I thought (if not exactly typo free). It has been over a month without a reply, which has made this decision all the more easy: If Dorothy Perkins thinks it is alright to be so obviously prejudiced towards fatties, I will no longer shop there.

In the words of Cee-Lo Green:

Fuck you!

Oo, oo, ooo

I guess the change in my pocket

Wasn't enough, I'm like

Fuck you!

For de av dere som ikke vet det, er Dorothy Perkins en britisk kleskjede (inkludert en nettbutikk) som selger kvinneklær i størrelsene UK6-22 (34-50 i norske størrelser). Dette utvalget gjør dem ikke akkurat til det jeg kaller en "tjukk butikk", men folk som bruker små til mellomstore "tjukke størrelser" kan handle der. Jeg har selv kjøpt fra dem et par ganger, og planen var å kjøpe fra dem igjen da jeg en dag surfet meg inn i seksjonen for treningsklær. Om du er en tjukk person som har forsøkt å kjøpe deg treningsklær, vet du hvor vanskelig dette kan være å finne. P.g.a. dette hadde jeg ikke en gang sett klærne og jeg var allikevel fornøyd. Og så så jeg klærne, og de var fine! Ordentlig fine treningsklær i min størrelse var noe jeg hadde helt gitt opp å finne, så på dette tidspunktet begynte jeg å bli ordentlig opprømt. (Jeg lurer på om dere ser hvor dette kommer til å ende?) Jeg klikker på et par ting, og hva oppdager jeg? At treningsklærne ikke går høyere opp enn til str 18 (46). For vi ordentlige tjukkaser trener selvfølgelig ikke.

Min drøm om stilige treningsklær er nå knust, så hva skal en selverklært tjukkas som meg gjøre? Jeg skriver en e-post til dem:

Hello,

I have a question regarding your Active Wear line. I had found a couple of tops I want to buy, and I was browsing your active wear section for some new workout gear to ad to my purchase, when I discovered that the sizes only go up to 18 on these items. Since your clothing is usually available up to a size 22, I am very much wonering why it isn't the same with your active wear? I really hope there's a good reason for this, since right now it looks like you have made the assumption that none of us fatties ever work out. Finding workout gear that fits larer sizes is generally very difficult, and to have you add to that would make this customer very unhappy.

Looking foreward to your reply!


Best wishes
Veronica [last name removed]

(Du kan gå hit for å få det oversatt.) Ganske fattet og kontrollert syntes jeg selv (om ikke akkurat uten stavefeil). Det er over en måned siden jeg skrev til dem, og jeg har ikke fått noe svar, noe som har gjort denne avgjørelsen desto enklere å fatte: Hvis Dorothy Perkins synes det er helt ok å være så åpenbart fordomsfulle mot tjukkaser, har jeg handlet der for siste gang.

For å sitere Cee-Lo Green:

Fuck you!

Oo, oo, ooo

I guess the change in my pocket

Wasn't enough, I'm like

Fuck you!

ETA: Since writing this I wrote them a new email telling them their lack of response confirmed my beliefs around their active wear sizing, and that I would no longer be shopping at DP. I received no respons to that email either. // Jeg har senere sendt Dorothy Perkins en ny e-post hvor jeg skrev at deres manglende tilbakemelding bekreftet min mistanke rundt treningsklærne deres, og at jeg ikke lenger kom til å handle hos dem. Jeg har ikke mottatt noe svar på den e-posten heller.

My Body and I

I don't know when it happened, this strange thing of me separating myself from my body. When I started looking in the mirror, and, in stead of simply seeing me, I saw myself and my body. I suppose it happened while I was gaining weight, while my body was expanding without me giving my consent. It makes sense in a way; if you don't feel like you can control what your body does, is it really a part of you?
I know I am far from the only person, let alone the anly fatty, who feels this way. And who can blame us really? When you are fat, people are constantly expecting you to fight your body. "Fight the bulge!" "Manage your weight!" "Battle those pounds!" This becomes slightly more abstract, but no less real, in the language of the "obesity epidemic". Fat is something to be afraid of, something to avoid, something that is to blame for current and future problems in our society.



Now, knowing this, it shouldn't come as a big surprise when fat people end up distancing themselves from their bodies. After all, their bodies are fat, and fat = bad. Who would want to identify so closely with something bad? Well, I didn't. But lately I'm starting to remember something I once knew. My body and I are not two separate units of the same entity, we are one. I am my ass; my thighs; my fingers, in the same way that I am my mind; my voice; the way I move. Change may come, sure, but that change won't just affect a part of me, it will affect me.

While I have been reclaiming my body, I have realized that there is something else I must also claim. You see, if my body is me, then the critizism directed at it is mine to own as well. My brain has taken to translating this critizism as of late, so:
"Wouldn't you be happier if you lost some weight?" is transformed on it's journey from my ears to my brain into "Wouldn't you be happier if there was less of you?"
"I read an article about this awesome new diet the other day" becomes "There's too much of you, you really should try to make yourself smaller."
"You didn't use to have to worry about fitting into the seats on planes..." becomes "You take up so much room, I think it would be better if you tried to minimize yourself."
             Please understand that when you tell me to lose weight, you are not just saying it to my ass, or my thighs, or my fingers, you are telling me to become less. And I don't want to be less, I want to be more! I have spent so much time hiding, trying to be invisible, to be less than I am, and now I want to be more! I want so much to be more me!

All I'm asking of you, is that you don't make it any harder than it already is.

Kroppen min og jeg

Jeg vet ikke når det skjedde, dette rare at jeg begynte å se på kroppen min som noe separat fra meg selv. På hvilket tidspunkt var det at jeg så meg i speilet, og i stedet for å se meg, så jeg meg og kroppen min. Jeg tror at det skjedde mens jeg la på meg, mens kroppen min ble større uten at jeg hadde gitt den tillatelse til det. Det virker logisk på et vis; hvis du ikke føler at du har kontroll over hva kroppen din gjør, er den da en del av deg?
Jeg er langt ifra den eneste personen, for ikke å snakke om den enste tjukke personen, som føler det slik. Og er det egentlig så rart? Når man er tjukk er det hele tiden forventet av deg at du skal kjempe mot kroppen din. "Bekjemp bilringene!" "Ta kontroll over vekta di!" "Vinn kampen mot kiloene!" Dette blir litt mer abstakt, men ikke noe mindre virkelig, i språket som brukes omkring "fedme epidemien". Fett er noe vi skal være redde for, noe vi skal unngå, noe som har skylda for fremtidige samfunnsproblemer.



Når vi nå vet dette, burde det ikke komme som noe sjokk når feite mennesker ender opp med å ta/føle avstand fra kroppene sine. Tross alt, kroppene deres er fete, og fett = fælt. Hvem ønsker vel å identifisere seg med noe som er fælt? Ikke jeg, iallfall. Men i det siste har jeg begynt å huske noe jeg en gang visste. At kroppen min og jeg ikke er to deler av en enhet, vi er ett. Jeg er rumpa mi, lårene mine og fingrene mine, på den samme måten som jeg er sinnet mitt, stemmen min og måten jeg beveger meg på. Endringer vil komme, men disse endringene vil ikke bare påvirke en del av meg, de vil påvirke meg.

Mens jeg har vært i denne prosessen med å ta tilbake kroppen min, har det gått opp for meg at det er noe annet jeg også må ta på meg. Du skjønner, hvis kroppen min er meg, så er kritikken som rettes mot den også min. I det siste har hjernen min begynt å oversette denne kritikken, slik at:
"Hadde du ikke blitt lykkeligere om du gikk ned i vekt?" på vei fra ørene til hjernen min blir forvandlet til "Hadde du ikke blitt lykkeligere om det var mindre av deg?"
"Jeg leste en artikkel om en fantastisk ny slankekur her om dagen" blir til "Det er for mye av deg, du burde virkelig prøve å bli mindre."
"Du trengte ikke å bekymre deg for å få plass i setene på et fly for et par år siden..." blir til "Du tar så mye plass, jeg tror det hadde vært bedre om du minimerte deg selv."
         
Vær så snill å forstå at når du ber meg om å gå ned i vekt, er ikke dette noe du bare sier til rumpa mi, eller lårene mine, eller fingrene mine, du ber meg om å bli mindre. Jeg har ikke lyst til å være mindre, jeg har lyst til å være mer! Jeg har brukt så mye tid på å gjemme meg bort, på å prøve å bli usynlig, på å være mindre enn jeg er, og nå vil jeg være mer! Jeg vil så gjerne være mer meg!

Alt jeg ber deg om, er at du ikke gjør det vanskeligere for meg enn det allerede er.

'End Fat Hatred' on Facebook

Please take the time to follow this link, to sign a petition to end fat hatred on Facebook. I realize I am unfashionably late to this party, but the petition is still active so hopefully I can be forgiven. This petition is in response to, among other tings, groups on Facebook taking pictures of people from the Fatosphere (without their permission), and putting them up to mock and ridicule. A notable example of a person this happened to was fancy lady Natalie of definatalie.com, who wrote a truly inspiring piece titled You can't bully me out of my skinny jeans in response to the person who took her picture. So, again, please do sign the petition!



Vær så snill å ta deg tid til å følge denne linken, og signer en underskriftskampanje for å få slutt på åpent hat av tjukke mennesker på Facebook. Jeg er klar over at jeg er drøyt sent ute med denne oppfordringen, men underskriftskampanjen er fortsatt aktiv så forhåpentligvis kan jeg tilgis. Denne kampanjen er, bl.a, en reaksjon til grupper på Facebook som har tatt bilder av mennesker fra Fett-o-sfæren (uten deres tillatelse), og lagt dem ut til latterliggjøring og utskjelling. Et prominent eksempel på et menneske dette skjedde med er den fancy damen Natalie fra definatalie.com, som skrev et virkelig inspirerende innlegg kalt "You can't bully me out of my skinny jeans" til svar på det som skjedde med henne. Så, igjen, vær så snille å skriv under på underskriftskampanjen.

"Triggering"

If you spend some time in the Fatosphere, maybe especially in the Fatshionista LJ community, you will become familiar with the word triggering. For example: "Click this link to read the rest of my post, as some of you may find it triggering." This triggering content may be a great number of things; in the Fatosphere painful tales of diets past are a frequent theme considered triggering, but by no means the only one. Other examples include talk of eating disorders, sexual assaults or strong body negativity. I have heard this culture of sheltering people from what might be triggering for them critisized, but I personally have always thought it a considerate and sensible thing to do, in a forum in which we strive to promote better relationships between people and their bodies. When I read a trigger warning, I know to go on reading with a more prepared mindset.

Hvis du tilbringer litt tid i Fett-o-sfæren, kanskje spesielt i Fatshionista LJ samfunnet, vil du etterhvert bli godt kjent med ordet "triggering", eller utløsende. Et eksempel: "Klikk på denne linken for å lese resten av innlegget, da noen av dere kan oppleve det som utløsende." Dette utløsende innholdet kan være mange forskjellige ting, i Fett-o-sfæren er smertefulle beretninger om tidligere slankekurer et tema som ofte anses som utløsende, uten at det på noen måte det eneste. Andre eksempler inkluderer snakk om spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, og negative samtaler om egne eller andres kropper formulert i sterke ordelag. Jeg har lest kritikk av denne kulturen hvor vi skjermer folk fra temaer de kan finne utløsende, men jeg personlig har alltid ansett det for en hensynsfull og fornuftig ting å gjøre i et forum hvor vi jobber for å bedre menneskers forhold til deres egne kropper. Når jeg lesser en "trigger warning" eller varsel om utløsende innhold, kan jeg lese videre med en litt endret mental innstilling.

What might be triggered was always fairly obvious to me, you would read something that would remind you of something in your own personal history which ended up triggering bad emotions, or you would read something that just plain hurt your feelings. But there's a third form of triggering content (maybe there's many more forms as well, it's just that I haven't discovered them yet), one that's much more sneaky and not so immediately painful. I discovered this while I was reading an opinion piece entitled Contempt For Fat People (again, I've had Google translate it from Norwegian to English for you, it won't be pretty, but it should be readable) by Lisbeth Nilsen. The piece itself was not the problem, it is in fact written by a woman who seems to be fat people positive, but I went on to read the comments. I know what you're saying: "Don't you know better than to read the comments on a piece that dares to express fat positive messages?! They're always filled with people who take advantage of the anonymity of the Internet to express their contempt for fat people in the most hurtful language possible!" Yes, as you've now guessed I did know that, but if I'm going to argue for Fat Acceptance in Norway I want to be prepared for the argument from the other side, and I knew I'd find it there. Therefore I put on my mental armor, lifted my shield high, and plowed through. And I really thought it worked, strangers on the Internet have only so much power to hurt me after all, and I had my armor on. I didn't notice the thoughts. The little creeping thoughts that snuck their way past my helmet and into my head. It wasn't what these people said you see, it was how they felt. Feeling that much disdain and contempt and hatred wash over you, leaves you, well me, wanting to change. So I was on my fourth or fifth page of comments, when one of the thoughts dared to be a little louder: "Maybe I should just lose some weight," it said. "50 lbs maybe? I could do that, and then these people wouldn't feel the way they feel about me. Getting through to them about FA is going to be that much harder if they just see me as a fatty trying to make up excuses for 'giving up'." Then I stopped reading to think about it, and don't think I immediately thought: "Leave my head, unhelpful thoughts! I am a fat accepting fatty, and you will find no mercy here!"
No, I thought: "Well, maybe I should -" And then I remembered who I am, because I am a fat accepting fatty, at least I am trying to be. Unfortunately, remembering this didn't bring with it some great way of shutting that inner voice up, the only thing I could think to do was to stop myself from seeing these hurtful messages, and before I thought about it my fingers hurried to close the browser window. I hurridly found an other occupation for my thoughts, as I knew I was in no emotional space to rationally think this through.

It was only later, when I was no longer feeling the feelings these comments had brought, that I realized that I had found a new version of triggering.

Hva som kunne utløses virket alltid ganske åpenbart på meg, du leste noe som minnet deg om noe i din personlige historie som igjen utløste vonde følelser, eller kanskje du leste noe som rett og slett såret følelsene dine. Men det finnes en tredje form for utløsende innhold (det er mulig det finnes mange flere former enn det, det er bare at jeg ikke har oppdaget dem enda), en form som er mye mer sleipt snikende og ikke så umiddelbart smertefull. Jeg oppdaget dette da jeg leste en kronikk med tittelen "Forakt for fete folk" av Lisbeth Nilsen. Kronikken i seg selv var ikke problemet, den er faktisk skrevet av en kvinne som virker som om hun er positiv til fete folk, men jeg bestemte meg for å lese kommentarene. Jeg vet hva du tenker: "Har du ikke bedre vett enn at du leser kommentarene på et innlegg som våger å uttrykke positive tanker om fete mennesker?! De er alltid fylt med mennesker som utnytter internetts anonymitet til å uttrykke forakt for feite mennesker i så sårende ordelag som mulig!" Jo, som du nå har gjettet så visste jeg det, men hvis jeg skal argunemtere for Fat Acceptance i Norge ønsker jeg å være forbedredt på den andre sidens argumenter, og jeg visste jeg kom til å finne dem der. Derfor tok jeg på meg den mentale rustningen min, løftet skjoldet høyt, og pløyde meg igjennom. Og jeg trodde virkelig at det funket, fremmede mennesker på internett har tross alt begrenset med kraft til å såre meg, og jeg hadde på meg rustningen min. Jeg merket ikke tankene. De små smygende tankene som snek seg forbi hjelmen og inn i hodet mitt. For selv om jeg var forberedt på hva disse menneskene sa, så var jeg ikke forberedt på hva de følte. Å føle så mye forakt og avsky og hat skylle over deg, etterlater deg, vel meg, med et behov for å endre meg. Jeg var på den fjerde eller femte siden med kommentarer, da en av tankene våget å være litt mer høyrøstet: "Kanskje jeg burde gå ned noe i vekt," sa den. "20 kg kanskje? Jeg kan gjøre det, og så vil ikke disse menneskene føle det slik for meg lenger. Å trenge igjennom til dem med et budskap om Fat Acceptance kommer til å være desto vanskeligere dersom de bare ser på meg som ei tjukkas som har funnet en unnskyldning for å "gi opp"." Jeg sluttet å lese for å tenke litt på det, og ikke tro at jeg umiddelbart tenkte: "Forlat hodet mitt, ubrukelige tanker! Jeg er en "fat accepting" tjukkas, og du vil ikke finne noen nåde her!"

Neida, jeg tenkte: "Vel, kanskje jeg burde..." Og så husket jeg hvem jeg er, fordi jeg er en "fat accepting" tjukkas, jeg prøver iallfall å være det. Desverre bragte ikke det at jeg husket dette med seg en effektiv måte å få den indre stemmen til å tie stille, det eneste jeg klarte å komme på å gjøre var å sørge for at jeg ikke lenger så disse sårende beskjedene, og før jeg tenkte over det fortet fingrene mine seg å lukke fanen. Jeg kjappet meg å finne noe nytt å tenkke på, siden jeg visste at jeg ikke følelsesmessig var klar for å tenke igjennom hva som hadde skjedd på en rasjonell måte.

Det var senere, da jeg ikke lenger følte følelsene kommentarene hadde bragt med seg, at det gikk opp for meg at jeg hadde oppdaget en ny versjon av utløsende.

Calling all Norwegian speakers, Scandinavians, and anyone else who might care what we call FA in Norway

I går var jeg på twitter da @definatalie twitret at inlegget hun hold på den første (årlige) australske "Fat Studies Conference" var lagt ut på hjemmesiden hennes. Jeg vet ikke hva det var for noe, men noe med å sitte der å se på henne mens hun holdt et innlegg om Fat Acceptance i det virkelige livet fikk meg til å tenke litt alvorlig på hvordan Fat Acceptance bevegelsen står i Norge. Er det en Fat Acceptance bevegelse i Norge? Jeg gjorde litt undersøkelser ved hjelp av Google og Kvasir, og det ser ut til at svaret er nei. Her bør jeg kanskje nevne at en av artiklene jeg leste i forbindelse med mitt søk på Kvasir var "Hva gir tynne mennesker rett til å fordømme meg, selv om jeg er tjukk?". Grunnen til at dette bør nevnes, er at etter at jeg leste denne artikkelen virket det nærmest umulig å tenke: "Jaja, så finnes det ingen Fat Acceptance bevegelse i Norge, ikke mitt problem."
Så dette er mitt forsøk på å bidra til en (forhåpentligvis spirende) Fat Acceptance bevegelse i Norge, ved å ta tak i det første spørsmålet: Hva skal denne bevegelsen hete?

Hvis bevegelsen allerede har et navn, VÆR SÅ SNILL og fortelle meg det i en kommentar, og anse det som unødvendig å lese resten av dette innlegget.

Jeg føler veldig sterkt at vi ikke kan kalle det "Fat Acceptance", da dette ikke, etter min mening, er en god måte å nå den gjennomsnittlige nordmann. Men først, skal vi holde oss til Fat Acceptance? Eller skal vi gå for Size Acceptance, eller kanskje Body Acceptance? Her hadde jeg satt stor, stor pris på innspill fra mer erfarne Fat Acceptance aktivister enn meg!
Mer spesifikt, skal vi kalle det "fett aksept"? "Fedme aksept" (høres litt vel klinisk ut for meg, på linje med "obese")? "Fet aksept"? "Feit aksept" (personlig er jeg litt svak for denne)? "Tjukk aksept"? "Tjukkas aksept" (jeg har lest det beskrevet som "tjokkas aksept" på svensk)? Skal vi kanskje snu det på hodet litt og gå for "aksept av fett" e.l? Hva med "kropps aksept"? "Størrelses aksept"?

Jeg er virkelig utrolig interessert i tankene deres her, felles tjukkaser og allierte! Hvis dere ikke har lyst/kan kommentere her kan jeg nås på musingsfromthesoapbox@gmail.com eller @wicked_cakes på twitter. Jeg har også skrevet et liknende innleg i Fatshionista LJ samfunnet, så du kan kommentere der.

Til slutt, er det et annet forum du føler jeg burde spurt dette spørsmålet i?


Yesterday I was on twitter when @definatalie tweeted that her speech from the first (annual) Australian Fat Studies Conference had been posted to her blog. I don't know what it was, but something about sitting there watching her give a speech on Fat Acceptance in real life got me thinking somewhat seriously about where the Fat Acceptance movement stands i Norway. Is there a Fat Acceptance movement in Norway? I did some research with the help of Google and Kvasir, and the answer seems to be no. Here I should perhaps mention one of the articles I read during my Kvasir search was "Hva gir tynne mennesker rett til å fordømme meg, selv om jeg er tjukk?" ("What gives thin people the right to judge me, though I am fat?" I got Google to translate the article for those of you who don't read Norwegian.) The reason why this should be menioned, is that after I read this article it seemed almost impossible to think: "So there's no Fat Acceptance movement in Norway, not my problem."
So this is my attempt at contributing to a (hopefully growing) Fat Acceptance movement in Norway, by addressing the first question: What should this movement be called?

If the movement already has a name , PLEASE tell me what it is in a comment, and consider reading the rest of this post unnecessary.

I feel very strongly that we can't call it "Fat Acceptance", as this is not a good way of reaching the avrerage Norwegian person, imo. But first, should we stick with Fat Acceptance? Or should we go for Size Acceptance, or maybe Body Acceptance? On this point I would appreciate some input from more seasoned Fat Acceptance activists so incredibly much!
More spesifically, should we call it "fett aksept"? "Fedme aksept" (sounds a little too clinical to me, along the lines of "obese")? "Fet aksept"? "Feit aksept" (personally I have a weakness for this one)? "Tjukk aksept"? "Tjukkas aksept" (I have read it described as "tjokkas aksept" in Swedish)? Should we twist it around a bit and go for "aksept av fett" or something like it? How about "kropps aksept"? "Størrelses aksept"?

I am truly tremendously interested in your thoughts on this subject, my fellow fatties and allies! If you don't feel like/can't comment on here I can be reached at musingsfromthesoapbox@gmail.com, or @wicked_cakes on twitter. I have also written a post similar to this in the Fatshionista LJ community, so you can comment on there.

Lastly, is there an other forum in which you feel I should ask this question?

It's not about my health! Part II

'It's not about my health!' becomes a series with a repost from The Philosophy Of Fat.

A guest post by Karen: From the other side of 'acceptable'

For seven years, I have alternated between suffering and recovering from anorexia nervosa. While I have never been overweight, I have been confronted by many people about various weights, ranging from 6st7 to 9st7. These people have included family, friends, acquaintances, but also, perhaps surprisingly, strangers. I have had raging arguments with parents (“it’s not attractive”), friends who have grabbed my bottom, or lack thereof, and informed me that I’m too thin. I have had strangers in the street shout at me to eat a burger, and point me in the direction of the nearest eating disorders clinic as a hilarious joke with their friends. Perhaps most hurtful of all of this was a supposed friend coming to me in the college toilets, lifting my jumper and pulling my jeans to expose my ribs, concave stomach and hipbones to her friends, to prove that I was “too thin” as she’d told them.

The strange thing about all of this is, while I have strived for and achieved that UK size 2 (US 00) frame where knickers only stay up because they can be hung on protruding hipbones, this never made me happy. I openly admit that I did feel achieved when I could no longer buy clothes, with adult clothes being too big and children’s being too short and yes, I did feel achieved as I lost more and more weight. For years, losing weight has been my goal but at many times during these seven years, it has been my life.

However, I am now a UK size 6 (US 2) and, while the days of endless dieting and obsessive exercise do not seem as though they are a thing of the distant past, I am a healthy weight and shape. One would assume from this that I am a much healthier person, but this assumption couldn’t be much further from the truth. While my healthy 9st body and my 28F chest give me a curvy, womanly shape, and while I eat regularly and I am more confident, this does not mean I am healthy. I smoke 20 roll-ups a day. I don’t run unless I’m going to miss the metro and, if I do that, I practically need resuscitating upon entrance to the train. At the same time, my boyfriend’s weight is exactly double my own, making him technically obese but, while the BMI charts all do battle with him trying to make him eat less and get more exercise, I spend time doing battle with him myself, simply to get him away from his weight bench! Of the two of us, he is far healthier and sets a fine example of how healthy one can be at a higher weight. I, however, work more as a terrible warning of the opposite issue!

While this has, so far, been a message of how unhealthy one can be when slim, I do not mean to suggest that one must be curvy to be healthy. For me, it is a question of balance - a balanced diet in which one nourishes one’s body, and a daily routine that keeps the body active but not exhausted. This balance is something I have not yet struck, but I intend to once I have come to be more comfortable with the sudden arrival of my bust and my bottom. If I led a healthier lifestyle, however, I would lose weight and that in turn would lead me back to the same situation of people passing me in the street and feeling that they have a right to comment on my shape. For me, then, and for many others, this situation becomes catch 22. I lose weight because I am leading a healthy lifestyle; I gain weight to please others by fulfilling a certain ideal of appearance. There is no point at which I am acceptable. Why?

The issue that few seem to consider is this: commenting on the appearances of others in a negative way is NOT polite, acceptable or necessary - rather, it is rude and it is damaging. By telling someone thin to go and eat something fattening, one will not inspire them to gain weight, just the same as telling someone fat to put down their pasty will not encourage them to lose weight. No one should be made to feel ashamed of their appearance but, furthermore, are the people who wish to comment in this fashion not being rather shallow? I am no more or less happy, successful or loved at this weight than I was at any other. Those who care about the person inside don’t care about the person outside but, those who do care about the outer “beauty” are often the ones with the power to make the individual miserable and lonely.

A call to sleeves!

Valerie of Blog To Be Alive

I went shopping in a brick and mortar store on Tuesday. While the selection was far too 'old' for my tastes, it made me reflect on a few things. At any given time in a store targeting plus sized women there are women there who are unhappy with their bodies, some of them deeply and profoundly so. Often I hear a woman trying something on, and telling the sales person that she is just happy to find something that fits. Heck, I've said that, probably more than once. This knowledge makes me so sad. I don't want fat women to have to settle for being happy to find something that fits. I want them to be able to buy clothes they feel good in, and that make them feel good about themselves. But the reality is that a lot of them know of no other way of existing than despising their bodies, and buying clothes that are no more than ok, either because that's all they find, or because they'll save buying the clothes they really want until they have the body they are 'supposed' to have.

I have honestly thought of handing out pamphlets with the addresses to the Fatshionista LJ community, and a Fat Rant or two on it. Unfortunately I have a feeling implying that they're fat wouldn't be that welcome, and would make them disregard anything else that was being said. And then there's the fact that I'd have to convince the store managers it's a good idea.

In lieu of these more drastic ideas, I have found an other approach: Every time I go to a fat people's store I dress up. I put on something I love wearing, and that proves without a doubt that just because I'm a fat chick doesn't mean I can't look (my version of) stylish and beautiful. And right now I am asking you to do the same, assuming you're fat, of course. Think about it; this might be the place you go with the most fat people gathered in one place, here there's a real chance of affecting someone. Wouldn't it be great if a few years from now, some fat woman you don't know is sitting around telling her friends about how her journey to self-love and body acceptance started when she saw this beautiful/trendy/cute/rockin' looking girl in a store for fat girl's clothes? Even if you don't end up changing someone's life, wouldn't it be awesome to walk around knowing you are walking talking 'fatspiration'? Please join me in this attempt to change fat people's lives, one shopping trip at a time!

Ash Foxglove of Owls Are Raptors!